Tove Alsterdal: En stille grav

Liza Marklund har uttalt at hun var inspirert av denne boka da hun skrev "Kallmyren" som jeg nylig har skrevet om. Det er forbindelsen mellom Sverige og Sovjetunionen som er bakteppet, dvs. noen svenske kommunister og kommunistsympatisører som reiste fra et Norrbotten med arbeidsløshet og elendighet til det de trodde var det sosialistiske paradiset.

Katrine har nylig blitt oppsagt fra Sveriges Radio de hun har jobbet som korrespondent i London. Hun oppdager at moren eier et hus i Kivikanga i Tornedalen. Moren er nå dement og bor på sykehjem. Katrine reiser til Kivikangas.

En av naboene i Kivikangi er nylig funnet drept, slått i hjel med sin egen øks på stabburet. Det er Lars Erkki Svanberg som en gang var Sveriges raskeste skiløper. Noen skal ha sett en bil med noen russere i nærheten.

En russisk gangsterleder skyter sin kompanjong i Sankt Petersburg og flykter fra landet.

Disse historiene kommer nærmere hverandre. Katrine finner at den som antagelig var hennes morfar var en av dem som reiste til Sovjetsamveldet på trettitallet, og hun reiser til Russland for å se om hun kan finne noen spor. Gangsterlederen kommer til Tornedaslen. Mordet på den gamle skuløperen nærmer seg en forklaring. Alt henger sammen med alt, men ikke nødvendigvis slik vi trodde i begynnelsen av boka.

Det er en riktig interessant og finurlig intrige Alsterdal har sydd sammen, og hun har gode beskrivelser både av miljøet i Kivikangas, av de forskjellige byråkratiske instansene Katrine møter på i Russland og av de skumle gangsterne i Leningrad. Mot slutten er det også riktig spennende.

Tove Alsterdal har seilet opp som en av mine favoritter blant de mange gode svenske kriminalforfatterne.

Sara Blædel: Den tause enke

En kriminalroman jeg plukket med meg da jeg trengte en grei krim. Jeg har visst lest Sara Blædel før, jeg kjente igjen etterforsker Louise Rick og hennes journalistvenninne Camilla Lind.

Louise er blitt med i det danske politiets reiseenhet som skal bistå distriktene ved forbrytelser som de ikke har ressurser til å etterforske selv. Krovertinnen Dorthe Hyllested blir funnet brutalt slått ihjel, bokstavelig talt. Det er svært lite politiet har å gå etter, inntil de finner barneklær og leker i Dorthe Hyllestads private leilighet i et omfang som tyder på at det har bodd et barn der - og Dorthe var barnløs og det er ingen småbarn i familien eller bekjentskapskretsen.

Dette leder frem mot en forsvinnings - eller kidnappingssak. Og så dukker det opp andre uregelmessigheter, bl.a. ser det ut til at det i en hytte i tilknytning til kroen har vært en krysning mellom en sexklubb for menn og bordellvirksomhet for unge gutter.

Etterforskningen kommer også borti en ulykke med et småfly i området noen år tidligere.

Det blir et nokså komplisert arbeid å nøste opp i alle disse sakene for å finne ut hvilke som henger sammen, og hvordan. Jeg synes Sara Blædel lar oss få være med på etterforskningen på en fin måte, og det dukker stadig opp nye momenter som gjør at mistanken flytter seg fra den ene til den andre. Kanskje blir det litt i overkant mange uregelmessigheter i den lille byen Tåsinge, men det blir en god krim av det!

Det som jeg synes trekker litt ned er forholdet mellom Louise og Camilla, i denne boken er det svært betent og de oppfører seg begge på hver sin måte så avvisende overfor den andre at jeg skjønner ikke at de gidder å være venner!

Gwendolyn Brooks: Maud Martha

Denne lille romanen ble sterkt anbefalt i Bok i P2. Gwendolyn Brooks var en amerikansk poet. Hun var bl.a. den første afroamerikaneren som fikk Pulitzer-prisen. Dette er den eneste romanen hun skrev. Den ble utgitt i 1953 og fikk ikke så mye oppmerksomhet da. Kanskje den druknet litt i oppmerksomheten til romaner av andre afroamerikanske forfattere som kom ut samme året, f.eks. James Baldwin's "Go tell it on the mountains". Den ble "gjenoppdaget" og publisert igjen på nittitallet og nå er den nylig oversatt til norsk og utgitt i år.

Boken er skrevet som en samling skisser fra livet til Maud Martha fra hun er en liten jente til hun er gift og venter sitt andre barn. Det er først og fremst et fantastisk tidsbilde fra 50-årene. Maud er en skarp observatør av samfunnet og menneskene rundt seg. Hun bor i en liten leilighet, mannen har en underbetalt men fast jobb. De klarer seg, men det er ingen idyllisering av fattigdommen. Dette er ikke et kampskrift om rasefordommer og undertrykking, men undertrykkingen er der likevel rundt omkring, bl.a. legges det merke til hvor lys eller mørk huden er.

Og hele tiden har Maud et større blikk enn det som gjelder den daglige tralten, hun tenker på krigen (Koreakrigen), hun gjør seg betraktninger om å drepe en mus, hun drømmer om et annet liv, et bedre liv.

Dette var en god bok å lese og et interessant møte med en representant for den afro-amerikanske kulturen på 50-tallet. Men jeg synes ikke boka svever øverst på stjernehimmelen.

 

Maja Lunde: Lukkertid

Den viktigste grunnen til at jeg leste denne boken var at den handler om at tiden stopper opp. Jeg holder på med danske Solvej Balle sin serie "Om beregningen av romfang" der tiden stopper opp på en bestemt dato i et bestemt år og deretter går den samme datoen igjen og igjen. Jeg var interessert i en annen vri på denne problemstillingen. Og dette er virkelig annerledes.

Egentlig synes jeg ikke at Maja Lunde skriver om at tiden stopper opp.  Det som stopper opp er menneskenes utvikling. Det starter en junidag, men det går noen dager før folk oppdager det. Barn utvikles ikke, ingen dør, sykdommer stopper opp, fostre utvikles ikke i mors liv. Vi opplever dette over en periode på mer enn en måned midt på sommeren og vi følger seks personer med vidt forskjellig livssituasjon. 

En kvinne som har fått konstatert livstruende kreft opplever at kreftcellenes formering stopper - hennes gode liv kan fortsette. En gravid kvinne opplever at fosteret holder seg på 26-ukers stadiet. En basehopper faller til jorden, feil eller selvmord får vi ikke vite men han blir lagt inn på sykehuset sammen med andre "udøde". En kamerat av ham hiver seg på de mest ekstreme konspirasjonsteorier.

Det er en undertone i fortellingen at det er naturens svar på menneskenes rasering av naturen som er den underliggende årsaken, uten at det blir sagt helt i klartekst. Og boka er svært tydelig på at dette er ingen ønsket situasjon - selv om vi ikke ønsker sykdom og død vil vi ikke ha et samfunn der folk som blir skadet holdes kunstig i live fordi døden ikke eksisterer. For ikke å snakke om at barn må vokse, fostre må utvikle seg og fødes.

Boka kunne godt ha hatt en åpen slutt, men Maja Lunde har valgt at samfunnet setter i gang noen tiltak for å få livet til å vende tilbake til normalen og det virker som det virkelig går i den retningen. Det synes jeg ikke er bra for boka - det blir for lettvint, jeg synes plot'et mister troverdighet når naturen leker med menneskene i et par måneder.

Ellers synes jeg Maja Lunde skaper noen gode karakterer, men jeg synes ikke det glitrer av språket hennes og jeg blir aldri hel engasjert i romanen.

David Mitchell: Slade House

David Mitchell er mest kjent for "Cloud Atlas" og "The Bone Clocks". Jeg hørte ham på litteraturfestivalen på Lillehammer i 2016 snakke om sin (da) nyeste bok, "Slade House" som han beskrev som en riktig spøkelseshistorie. 

Boka er mye kortere enn de andre to jeg har nevnt og er også enklere i oppbygningen. Men det er virkelig en spøkelseshistorie om et hjemsøkt hus bebodd av et tvillingpar som lokker til seg mennesker for å livnære seg på sjelene deres. 

Første kapitel foregår i 1979. Nathan (fortelleren, en gutt i 12-årsalderen, antagelig noe autistisk)og hans mor, en klassisk pianist er på vei til Slade House der hun er invitert av lady Grayer til å spille sammen med en verdensberømt fiolinist. De to har et svare strev med å finne døra inn til Slade House fra den trange Slade Alley, men finner til slutt en merkelig, lav dør. Den døra skulle de aldri ha gått gjennom! Grufulle ting skjer. Mor og sønn blir senere registrert som forsvunnet.

9 år senere er politimannen Gordon Bishop på vei til Slade House. Politiet har fått et tips fra Fred Pink som har ligget i koma siden den dagen Nathan og moren forsvant men husker at de spurte ham etter Slade Alley.  Gordon er satt på å sjekke ut tipset. Han finner en liten, halvåpen dør og kommer inn i en stør hage der han treffer den vakre Chloe Chetwynd. Men hun har ingen kjennskap til lady Granger. Derimot kommer hun raskt på bølgelengde med Gordon (fortelleren). Det blir middagsinvitasjon og rødvin og sengekos. Men så skjer det skumle saker.....

Med ni års mellomrom trekker altså Slade House til seg nye ofre. De mystiske tvillingene søker å oppnå evig liv. Hvert niende år må de ha ny forsyning av andre menneskers sjeler.  Først virket det som det ble en del gjentakelser i de forskjellige episodene, men forfatteren har virkelig laget en ny vri hver gang. På en eller annen måte bringer hver hendelse med seg noe nytt inn den neste, det blir en slags utvikling som kulminerer i et spenstig oppgjør i siste episode.

Er det skummelt? Det er jo rikelig med død og gørr og snørr og tårer, men jeg blir egentlig ikke skremt, det blir mer et interessant dykk i paranomale fenomener, nærmest litt morsomt. Jeg likte jo godt at det dukket opp en horologist mot slutten, et fenomen fra "The bone clock", en slags godartet udødelig personlighet, det heiet jeg på!

For meg ble dette bare en artig lek med spøkelsesverden, jeg fulgte ivrig med på hvordan historien var skrudd sammen. Og det er ikke fordi  jeg ikke er lettskremt. Kom igjen med "De dødes tjern" - etter å ha sett filmen og lest boken gikk det lang tid før jeg kunne ta et nattbad i et skogstjern.....

Men David Mitchell har andre bøker på lur, jeg vil lese mer av ham.

Tore Renberg: Lungeflyteprøven

Denne boka har jeg hørt Tore Renberg snakke om mange ganger. Jeg må innrømme at jeg har hatt litt motstand mot å lese den, tittelen og historien om flytetesten virker i overkant klinisk og litt grotesk. Men Tore Renberg er en forfatter som jeg synes bare har utviklet seg med årene så det var jo ingen vei utenom. Lange ventelister på boken, men jeg fikk den plutselig på Allbok som ebok når jeg var på ferie så da var det bare å sette i gang!

Dette er virkelig en historisk roman, i tillegg er det en roman som bygger på virkelige hendelser og personer som har levd. Tiden er 16-hundretallet, 30 år etter trettiårskrigene, vi befinner oss i nærheten av Leipzig. Liket av et nedgravd spedbarn blir funnet i hagen til godseier Voigt. 15-årige Anna Voigt har hatt samleie (ønsket? påtvunget?) med den pukkelryggede gårdsarbeideren Tøffel 2 ganger og det ble det barn av. Hun skal ikke ha visst at hun var gravid, hun fødte sin barn og oppdaget at det var dødt. Moren som kom til etter hvert tok seg av liket og grov det ned. Men når dette blir oppdaget av kokka blir Anna og moren øyeblikkelig mistenkt fot drap, og straffen for spedbarnsdrap er brutal og smertefull død. 

En lege blir tilkalt for å undersøke liket. Det er en yngre lege med kjennskap til det som da var moderne legevitenskap. Han bestemmer seg for å teste om lungene til det døde spedbarnet flyter i vann - hvis det synker skal det være en tydelig indikasjon på at spedbarnet aldri har pustet, altså var dødfødt. Og det er også dette som skjer.

En tid etter blir den unge juristen Christian Thomasius oppsøkt av far til Anna Voigt for å få ham til å føre saken til Anna for retten.Christian tar noe motvillig saken bl.a. inspirert av den samme lungeflyteprøven - og så er vi i gang. Det skal bli en sak som strekker seg over ti år, noe som den gangen var en sensasjon. Vi følger Christian gjennom alle disse årene i hans arbeid med saken og hans mange konfrontasjoner med det konservative og forstokkede akademiske og geistlige miljøet i Leipzig. Og det er Christian som blir hovedpersonen i boka. Hans begeistring for nye tanker og ideer og hans urokkelige pågangsmot er det som Tore Renberg løfter frem. Men han fremstår også med nok av svakheter, det er ingen glorifisering på gang.

Selvfølgelig følger vi også den stakkars ungjenta Anna og alt det hun må igjennom både før under og etter rettsaken. Det er hårreisende lesning om holdninger og behandling av mennesker som pågikk for noen hundre år siden i kristendommens navn. 

Jeg syntes det var tungt å komme inn i boka. Jeg har lest anmeldelsen i NRK og er veldig enig med den. Begynnelsen er rett og slett kjedelig. Selv om jeg blir aldri så opprørt over hvordan kvinner ble behandlet på den tiden og hvor lite nestekjærlighet som fantes i samfunnet ble jeg ikke engasjert i å lese. Men så er det akkurat som om Renberg gradvis klarer å blåse liv i menneskene i boka og da er det akkurat som om boka begynner å leve.

Renberg må ha lagt et ufattelig arbeid i research for denne boka, men det viktigste er at han klarer å skape troverdige karakterer og gir de liv. De fremstår som jeg kan tenke meg at 1600-talls mennesker tenker og føler, med de trange rammene for livsutfoldelse og for fri tale som det må ha vært. Noen ganger dukker 2000-tallsbrillene opp, men da som forfatterkommentarer fra en som står utenfor og betrakter handlingen. Jeg synes Renberg har løst dette på en fin måte.  

Det er humor også og burleske og groteske episoder, ikke minst der godseier Voigt gjør hva han kan for å hevne seg på alle som har hatt en finger med i spillet med å plage hans datter. 

Boka er lang. Jeg tror nok at det har vært nødvendig å få med mye av beskrivelsene av debattene som foregikk i samfunnet, de akademiske konfliktene, beskrivelsene av torturmetoder og henrettelsesmetoder. Men kanskje kunne den ha vært strammet litt inn.  Noen ganger blir Tore Renberg litt for flink. Og begynnelsen fungerer ikke så godt. Men totalt sett er det blitt en mektig roman. Honnør til Tore Renberg for å ha gjennomført et så omfattende prosjekt!

Tove Alsterdal: Slukhål

Det går et ras i Malmberget etter et gruveskjelv. Husene i området er fraflyttet pga rasfaren. I kjelleren på et av husene finner noen en mann som har vært innelåst uten mat og drikke en stund og mirakuløst har overlevd.

Noe senere: En fotograf tar en serie naturbilder i nærheten av en gammel hytte i Ådalen. Når hun fremkaller bildene oppdager hun en hånd som stikker ut av et kjellervindu på bare et av bildene - det må ha vært et menneske i kjelleren. Hun melder fra til politiet. Eira Sjödin og kollegaen August blir sendt for å undersøke. De finner en død mann innestengt i kjelleren. Det kan virke som han er sultet ihjel.

Dette er den andre boken med Eira Sjödin i hovedrollen. Eira er fremdeles politiassistent i Ådalen med vakter som hun kan kombinere med å se etter sin senile mor, men nå flytter moren på sykehjem så Eira kan senke skuldrene. Eller kanskje heller engasjere seg dypere når hun igjen blir mobilisert til et etterforskningsteam på grunn av sin lokalkunnskap. Den døde mannen har sannsynligvis blitt innestengt, så saken etterforskes som et sannsynlig mord.

Den døde blir identifisert. Det er vanskelig å finne noe motiv for drap rundt hans omgangskrets eller familie. Kanskje er det knyttet noe til selve hytten han ble funnet i - det har forekommet økonomisk svindel i tilknytning til verdiløse eiendommer i landsdelen. Eira foreslår å sjekke om det har forekommet lignende situasjoner der folk har blitt innestengt for å sulte ihjel. Og tilfellet i Malmberget blir oppdaget. Det blir Eira som reiser opp for å intervjue mannen som overlevde, men han er merkelig uvillig til å oppgi alt som han opplevde.

Når politiet omsider finner en sammenheng mellom disse to hendelsene og i tillegg oppdager en annen forbrytelse blir det en dramatisk utvikling som kommer til å sette dype spor for alle som deltar i etterforskningen.

Jeg likte denne boken like godt som den første i serien. Ådalens dramatiske forhistorie og naturen ligger der som et bakteppe. Romanen er befolket av hele, normale (og noen litt unormale!) mennesker. Eira Sjødin var et hyggelig bekjentskap i den første romanen og hun er fortsatt en som jeg liker å være på lag med. Bok nr. 3 i serien er utgitt og jeg gleder meg til den.