tirsdag 13. februar 2018

Mary Gordon: The Liar's wife


Bilderesultat

Mary Gordon er en amerikansk forfatter og professor i engelsk. Hun er katolikk, hennes mor var irsk-katolsk og hennes far var jøde og konverterte til katolisisme. Jeg nevner dette fordi det er relevant for noen av kortromanene i denne samlingen. Jeg har lest flere av hennes bøker tidligere og likte spesielt godt hennes debutroman "Siste avdrag" som handler om en ung kvinne som har stelt for sin egoistiske og  strengt katolske fars krav. Når han dør må hun kjempe hardt for å løsrive seg fra plikt og skyldfølelse.

"The Liar's wife"
Denne boken inneholder fire kortromaner (eller langnoveller, på engelsk kaller de det "novellas". Dette er den første romanen. Hovedpersonen Jocelyn er en middelaldrende amerikansk kvinne, akademiker og lever i et vellykket ekteskap. Hun blir oppsøkt av sin første ektemann, iren Johnny som kommer med sin samboer Linnet i en stor lastebil som de bor i. De to lever et fritt liv som musikere og entertainere. Jocelyn har nærmest fortrengt sine år med Johnny i Irland. Han var svært sjarmerende og fargerik og også svært upålitelig. Jocelyn fant seg også dårlig tilrette i det irske katolske samfunnslivet, klarte ikke å leve seg inn i de lokale kodene og reglene. Alt dette lå milevis fra hennes egen nøkterne, lunkne protestantiske bakgrunn og hun klarer heller ikke å akseptere Johnnys måte å lyve seg gjennom tilværelsen for å dekke over ubehagelige sannheter. Hun har aldri angret på bruddet.

Av høflighet lar hun Johnny og Linnet overnatte. Johnny inviterer til middag på en italiensk restaurang han kjenner til. Det blir en uforglemmelig kveld der Johnny og Linnet underholder til de små timer. I løpet av kvelden får Jocelyn vite at Johnny har kreft og er på vei hjem til Irland der han kan få gratis behandling. Neste morgen reiser lastebilen videre som Johnny hadde lovet. I løpet av kvelden og natten skjer det noe med Jocelyn. Hun ser Johnny (og Linnet) i et helt annet lys og oppdager at hun kan godt forsone seg med hans livsløgner og overoptimistiske sinnelag. Hun ser verdiene i hans levemåtene og ser at hun faktisk kan ha noe å lære av dem. Hun kommer ikke til å forandre seg så mye men blir nok litt åpnere for andree menneskers verdier.

"Simone Weill i New York".
Historien er fortalt av Genevieve, en av elevene til Simone Weil som treffer henne igjen på gata i New York. Simone Weill er en historisk person. Hun var en fransk filosof av jødisk avstamning, derfor utvandret familien til USA. Weill var politisk aktivist, jobbet en periode som fabrikkarbeider og var i det hele tatt og en handlingens kvinne - men på slutten av hennes korte liv utviklet hun interesse for mystisisme og skrev en del verker om dette. Hun brøt også fullstendig med judaismen.

I boken blir hun i periode en del av Genevieves omgangskrets, delvis selv-invitert. Genevieve vokste opp i Frankrike, hun bor i USA sammen med broren Laurent, ektemannen Howard og babyen Aaron. Howard er jøde men ingen av dem er religiøse. Simone er pågående og totalt uinteressert i hva andre mennesker synes om henne. Genevieve synes hun kan være sosialt nokså plagsom men hun beundrer også hennes mot og vilje til å ofre seg gode saker. I Frankrike hadde Simone undervist hennes sterkt handikappede bror Laurent og viste stor respekt for ham - i det hele tatt er hun litt av en heltinne i Genevieves øyne og det gjør at hun bærer over med Simones framfuse oppførsel.

Simone engasjerer seg i motstandskampen fra London og ønsker å jobbe i Frankrike bak linjene men helsen hennes innhenter henne og hun dør av tuberkulose i 1942.

"Thomas Mann in Gary, Indiana"
17-årige Billy går på Horace Mann high school i Gary, Indiana. Historien blir fortalt som et tilbakeblikk fra den nå 90-årige legen Bill Morton. I 1939 fikk skolen hans besøk av forfatteren Thomas Mann som skulle holde foredrag om situasjonen i hans hjemland, Tyskland. Billy blir plukket ut som den som skal representere elevene overfor forfatteren, og skolen betrakter dette som en stor ære. Billy er nervøs, redd for at han skal glemme hva han skulle si eller dumme seg ut på en eller annen måte. Han kommer greit fra møtet eldre skal han komme til å tenke mye på ordene til Thomas Mann og de verdiene han egentlig sto for og på hans eget samfunn i det velstående Amerika, fylt med hverdagsrasisme og utelukkelse av alle mennesker og tanker som kan true deres trygge og idylliske verden.

"Fine Arts"
Theresa vokste mer eller mindre opp i et kloster på grunn av farens sykdom som gjorde at moren manglet både vilje og evne til å ta seg av henne. Hun hadde det relativt godt blant nonnene selv om hun ofte var ensom, hun var skoleflink og flittig og ble kunsthistoriker. Vi møter henne når hun har fått et stipend fra Yale for å tilbringe en måned med å studere verkene til en nokså ukjent billedhugger, Matteo Civitali fra Lucca, Italia (Civitali er en historisk person). Dette er noe hun alltid har drømt om og samtidig gjør det henne i stand til å ta et betimelig brudd med kjærlighetsaffæren hun har hatt med sin mentor.

Reisen blir en stor opplevelse for Theresa. Møtet med originalverkene til kunstneren gjør dypt inntrykk og bekrefter at hun har tatt et riktig valg i livet. Hun treffer også en rik amerikaner som er kunstkjenner og stor beundrer av Civitali. De føler en gjensidig samhørighet gjennom sine felles kunstinteresser. Like før Therese skal reise tilbake opplever hun en rystende hendelse når amerikanerens sønn holder fernissage over en ny utstilling i Lucca. Det fører til at avreisen hennes blir nokså dramatisk og får henne til å sette spørsmål ved hele sin akademiske karriere.

Mary Gordon sier dette om sammenhengen mellom historiene: "I wanted to write about Europeans in America and Americans in Europe". Jeg synes dette gir en interessant vinkling på boken. Det er ellers ikke noe direkte fellesskap mellom de fire kortromanene, men en kan ane en tidlig amerikansk forestilling om et Europa som er "bedre", mer opphøyd. på 1800 og tidlig 1900-tall (kanskje senere også?) dro rike amerikanere på dannelsesreiser til Europa. Mary Gordon mener at slike forestillinger også gjorde seg gjeldende i hennes generasjon, men det er nok borte i dag.

For meg var dette en svært god leseropplevelse. Jeg likte spesielt godt den første historien, den fikk meg faktisk til å tenke over mine egne verdier og hva jeg tenker om andres levemåter. Men i alle historiene merker vi en vilje til refleksjon og til å være åpen for å lære av livet. Jeg liker også måten Mary Gorden skriver om menneskers tro og eventuelt mangel på tro enten de er katolikker, protestanter, jøder, glødende ateister eller lunkne agnostikere.








mandag 12. februar 2018

Kirsten Thorup: Erindring om kærligheden



Grunnen til at jeg valgte å lese denne boken var dels at den vant Nordisk råds litteraturpris for 2017 og dels at jeg synes temaet mor-datter relasjoner kan være veldig interessant. Boken er nå under oversetting til norsk. Jeg leste den på dansk som ebok og det gikk aldeles utmerket.

Bokens hovedperson Tara vokser opp på Fyn med en mor som er svært åndsfraværende. Moren tar seg gjerne av folk som det har gått dårlig for i livet men er lite opptatt av datteren. Tara er skoleflink, kommer inn på realskolen og blir engasjert i et skoleteatermiljø. Hun søker så til teateret, drevet av lengsel etter den oppmerksomheten som en skuespiller kan få og som hun ikke har fått hjemme.

Tara reiser til København og får noen mindre roller men det blir ikke til noe mer. Hun har nok en kreativ åre men hun mangler selvtillit og substans og snart er hun i fri drift i forskjellige miljøer i København. Hun blir et lett bytte for folk som vil utnytte henne - blir fengslet og deportert fra Israel når hun prøver å hjelpe en palestinsk venn, inngår så et proforma ekteskap med en innvandrer som ikke faller særlig heldig ut og lever av diverse strøjobber. Så langt er boken er skrevet i 1. person. Tara observerer og reflekterer men vi merker likevel at hun er psykisk ustabil.

Resten av boken er skrevet i 3. person. Tara blir gravid. Det er et stramt og kaldt regime på fødeavdelingen i tråd med 70-årenes syn på barsels- og spebarnspleie. Dette har en svært negativ virkning på den sårbare Tara og hun reiser hjem fra sykehuset med datteren Siri uten å være skikket til å ta seg av henne. Det klarer hun heller ikke og Siri blir satt i fosterhjem i flere periode av oppveksten. Og Siris far, Tore? Han er innom en sjelden gang men reiser så ut i verden og det går mange år til han berører  Taras og Siris liv.

Tara klarer såvidt å kare seg opp igjen, lever på sosialstønad og har noen småjobber og Siri flytter hjem. Men Tara er i dårlig stand til å ta vare på seg selv og enda dårligere til å gi datteren en godt hjem. Siri klarer seg på et vis, selv om hun savner alt som hun forbinder med et normalt liv - bake boller, invitere til bursdagsselskap. Hun vokser opp til å bli svært selvstendig og får en overbærende holdning til sin mor. Siri er et intelligent barn, gjør det godt på skolen og er svært flink til å tegne. Hun er på mange måter mer voksen enn moren. Hun presser Tara til å få reise vekk for å gå på skole allerede tidlig i tenårene. Tara gir etter og fra nå av tar Siri fullstendig styringen over sitt liv.

Hittil har vi fulgt Tara og opplever Siri gjennom Tara men i resten av boken følger vi Siri og Tara i hver sine avsnitt. Tara faller lengre og lengre ned i samfunnet. Hun holder det gående med å følge med i datterens liv og utvikling og sper på med nervetabletter og av og til alkohol. Siri selv har hun korte og sporadiske møter med  og hver gang de møtes ligger det tunge spenninger i luften.

Siri blir kunstner og klarer seg godt, men hun vil ikke inkludere Tara i livet sitt. Hun knuger på minnene fra barndommen da hun periodevis ble neglisjert av Tara og opptrer som regel kaldt og avvisende mot henne selv om hun føler sterke bånd til moren. Det gir en nesten klaustrofobisk følelse å lese disse partiene i boken.

Siris far som nå er blitt en fremgangsrik fotograf dukker opp. Han vil gjerne ha kontakt med Siri men samtidig vil han ikke ta noe ansvar for henne. Han tar til slutt sitt eget liv og nå er Tara virkelig Siris eneste pårørende.

Siri har stor fremgang som  kunstner. Tara engasjerer seg dypt i virksomheten hennes, går på utstillinger og blir etterhvert en ganske god kjenner av kunstarten. Men så skjer det ting i livet hennes som sender henne enda lenger ned i samfunnet, hun blir kastet ut av leiligheten og havner på gaten. Siri prøver gjentatte ganger å få kontakt med henne.

Siri engasjerer seg i forberedelsene til demonstrasjonene i anledning FNs klimakonferanse COP15 og vil lage en film om det som sitt neste kunstprosjekt. Men hun blir brutalt arrestert og innbrakt av politiet i likhet med mange andre tilskuere.  Til tross for opplevelsen av politivold tar hun kontakt med politiet for å etterlyse Tara. Mot alle odds får hun god kontakt med politiets saksbehandler Mikael og langt om lenge finner de Tara. Det blir et godt gjensyn. Tara flytter inn til Siri for en periode. Nå har hun fått en reell omsorgsrolle for moren og begge parter aksepterer situasjonen som den er. Tara kommer gradvis til hektene igjen. Siri har slått seg sammen med Mikael og har omsider klart å legge historien bak seg. Mot slutten av boken gjør Tara seg endel refleksjoner om mor, far og barn - samhørighet, avhengighet og løsrivelse som kanskje oppsummerer forfatterens tanker med boken.

Når jeg begynte å lese boken hadde jeg  ventet meg en roman der jeg kunne kjenne meg selv igjen. Jeg har selv en datter og er både mor og datter. Men dette var en helt annen roman enn jeg hadde forestilt meg. Den handlet like mye om å falle igjennom i dagens krevende samfunn, leve på bunnen av samfunnet. Kirsten Thorup er politisk engasjert og dette skinner igjennom når hun beskriver demonstrasjonene ved COP15 men også når hun skildrer livet til uteliggerne i København. COP15 blir opplever jeg som en vekker for Siri - hun blir voksen og tar ansvar for moren i stedet for å lukke seg inne i en boble av selvmedlidenhet.

Det er mye som er bra og som gir dypt inntrykk på meg. Taras ubehjelpelighet som nybakt mor. Taras aldri sviktende trang til å hjelpe mennesker som har det vanskelig - og kanskje kombinert med lav dømmekraft?. Det uforløste forholdet mellom mor og datter. Taras forhold til teaterprofessor Høegh. Siris lengsel etter en "normal" og "vanlig" barndom som Tara verken kan eller vil gi henne. Og Taras tilsvarende neglisjering av alt det som kunne gitt henne en slik "vanlig" tilværelse.

Jeg har også flere innvendinger mot boken. Jeg synes ikke sammenhengen mellom den observerende og reflekterende Tara i bokens første del henger helt sammen med den utflytende Tara vi møter senere. Det er akkurat som hun mister all gnisten når hun slutter å skrive selv, i 1. person og går over til å bli observert i 3. person - og det var vel ikke meningen? Skildringene av barselavdelingen etter Siris fødsel er hjerteskjærende og jeg kjenner igjen enkelte trekk fra mine to barnefødsler på 70-tallet. Likevel skriver Thorup om en total neglisjering av pasientenes ve og vel som virker overdrevet. Vi snakker om samme tiden som Dea Trier Mørch skriver om i "Vinterbarn" - det var ikke bare uforstand på fødeavdelingene. Jeg synes også at boken er for lang. Det blir litt for mye gjentagelser av Taras nesten patetiske forsøk på å få kontakt med Siri og Siri sin brutale avvisning av moren selv om disse partiene er nødvendige og viktige for boken.

Alt i alt var dette likevel en bok som engasjerte og berørte meg.



Laura Lindstedt: Oneiron


"Oneiron - en fantasi om sekundene etter døden" av Laura Lindstedt

Sju kvinner befinner seg i en tilværelse med hvite omgivelser uten konturer. De føler ikke smerte men kjenner seg utenfor verden. Ungjenta Ulrike fra Østerrike er den som ankommer sist og boken åpner med en livfull skildring av at de andre kvinnene gir henne en orgasme hun aldri har kjent noe lignende til før.  Dette blir en pangstart på boka men seksuelle relasjoner er på ingen måte noe viktig tema.

Kvinnene er døde selv om ikke alle vil vedkjenne seg døden, og de befinner seg i et slags limbo. Vi får etterhvert deler av livshistoriene deres, selv om detaljene rundt dødsårsakene er nokså uklare. Nederlandske Wlbgis hadde strupekreft og kan ikke snakke, derfor får vi vite lite om henne i begynnelsen. Hun har en ildrød parykk som blir brukt som et slags samlingspunkt, et "leirbål".

Den mest markante skikkelsen er performancekunstneren Shlomith. Hun har i store deler av sitt liv brukt den anorektiske kroppen sin som et kunstprosjekt for å beskrive jødiske kvinners lidelser. Så er det brasilianske Rosa Imaculada med det svake hjertet som fikk et nytt hjerte og opplevde å få noe av personligheten til den døde donoren med på kjøpet. Russiske Nina er regnskapsfører, bokelsker og alkoholiker. Vakre Maimuna fra Senegal ble presset til å smugle dop og hadde et håp om å komme til Paris for å få en modellkarriere men noe gikk forferdelig galt. Julie kommer fra en velstående familie og er gravid med tvillinger. Hun var på vei til sykehuset fordi hun var bekymret for tilstanden til fosterne.

Hvorfor har de havnet her, det er verken himmel eller helvete, og kan de gjøre noe med sin egen situasjon? I en del av boken bruker de klærne sine og parykken til Wlbgis til å skape et slags rom for å gi dem litt tryggere rammer. Og stadig får vi mer av forhistoriene deres. Alle språkbarrierene blir opphevet. Alle snakker nå på sine egne språk og alle forstår hverandre. Det gjelder også Wlbgis som nå "snakker" uten stemme.

Så kommer vi over i en ny fase der det hvite er mindre fremtredende og det gule begynner å overta. Vi kommer nå tettere innpå dødsøyeblikket til hver og en av dem og gradvis blir de en etter en forsonet med sin egen død.

Underveis får vi også glimt fra de levendes verden, dels gjennom fortellingene deres, dels gjennom klipp fra avisartikler, dødsannonser og et lengre utdrag av det siste foredraget til Shlomith holdt. Hun kollapset like etterpå men planen var at hun deretter skulle avslutte sultprosjektet. Det er også en lang artikkel fra Nina om filosofen og naturhistorikeren Swedenborg som hun var veldig opptatt av.

Boken er litt utfordrende å lese, men jeg blir nysgjerrig både på den bisarre tilværelsen og på historiene til hver enkelt. Dette er med på å drive boken fremover. De to lange innslagene - det om Swedenborg og Shlomiths foredrag var nokså drøye, men jeg syntes likevel de hadde en naturlig plass i boken. Jeg var hele tiden spent på hvordan forfatteren ville dra hele historien i land, ville vi få innblikk i himmelen eller i helvete, ville vi møte Gud eller djevelen eller ville boken bare bli værende i limbo? Jeg synes forfatteren løste dette på en bra måte.

Boken har ingen religiøse overtoner i beskrivelsen av de dødes tilværelse, men den åpner likevel for alle slags betraktninger om livet og døden. Jeg likte den godt selv om den aldri klarte å berøre meg personlig.

lørdag 10. februar 2018

Fiona Mozley: Elmet


Elmet

Denne boken kom jeg over i en bokhandel i Newcastle. Helt ukjent for meg men jeg ble tiltrukket av det som sto på omslaget og etter litt googling tok jeg den med. Jeg leste den omtrent samtidig med "The Essex serpent". Bøkene var svært forskjellige, men det var også noen likhetspunkter.

Daniel er en ung gutt som bor sammen med faren og søsteren Cathy i en slags hytte som faren har bygd i Elmet, på landsbygda et eller annet sted i Nord England. Det kunne like gjerne vært i en hillbillydal i Virginia eller Tennessee. Vi er langt utenfor folkeskikken og hadde det ikke vært for en og annen referanse til en bil eller til TV kunne det ha foregått for hundre og femti år siden (som The Essex serpent).

Boken er lagt i munnen på Daniel. Vi møter ham i første kapittel der han reiser rundt for å prøve å finne søsteren, i  resten av boken får vi vite bakgrunne for at Cathy forsvant. Daniel har en enkel, nesten naiv måte å fortelle på. Faren er stor og sterk og når han ikke er hjemme og tar seg av huset og barna sine tjener han til livets opphold ved å slåss for penger. Han vinner for det meste, men det er ikke han som tar inn de store veddemålsgevinstene.

Daniel og Cathy er svært knyttet til hverandre og til faren. De lever et enkelt og nøysomt liv. Etter noen vanskelige episoder på skolen overtar farens venninne Vivian undervisningen. Cathy holder seg unna men Daniel er glad i å lære om den store verden. Slik kunne de kanskje ha klart seg godt gjennom oppveksten, men det er en slange i "paradiset". Jordeieren Price skor seg på løsarbeidere og småbønder og ønsker å ha makten også over faren, vi aner at han vil bruke ham som torpedo.

Daniels far går sammen med noen av naboene og får til en slags streik. Det ser ut til at de skal få det litt bedre, men Price har noen flere ess i ermet og kampen tilspisser seg mot et svært dramatisk høydepunkt.

Fiona Mozley beskriver et liv utenfor samfunnet som  er så spesielt at jeg kan nesten ikke tro at det går an at folk kan leve på den måten i England i dette århundret. Men hun har skapt et univers med sine egne lover og regler og det har hun gjort på en levende og neste poetisk måte gjennom Daniels naive beretning. Det gjør at jeg behøver ikke vurdere om det er tidsriktig eller realistisk, hun har laget rammene og fortellingen og hun har laget det godt. Så jeg gikk inn i handlingen på bokens premisser. Det er en riktig mørk og dyster historie så det vil være feil å si at jeg koste meg, men jeg likte å lese boken. Språket er stramt og nesten poetisk og det er driv over handlingen. Jeg vil absolutt anbefale den. Skal jeg sammenligne den med noe er det filmen "Winter Bones" som faller meg først inn.

Ann Cleeves: Dead water








Dette er femte boken i Shetland-serien. Politimannen Jimmy Perez som er i sentrum i alle bøkene er i dyp sorg,  hans samboer Fran ble drept av en sinnsyk person et halvt år tidligere og han er fortsatt delvis sykemeldt. Det blir Willow Reeves fra fastlandet (opprinnelig fra Hebridene) som kommer til å lede etterforskningen av drapet på journalisten Jerry Markham.

Denne boken mener jeg er den svakeste av bøkene i Shetlandserien. Å skrive en kriminalroman der "helten" for det meste av tiden lever i en egen sorgboble skaper endel utfordringer. Det er lange partier i boken da skjer svært lite, bortsett fra at Jimmy går sine egne veier og ikke deler informasjonen han får med de andre i teamet. Dette virker sannsynlig nok men det skjer for mange ganger og blir etter hvert litt uinteressant. Det hadde kanskje ikke gjort så mye hvis vi kom tettere innpå noen av de andre personene i etterforskningen, enten det er etterforskere, vitner, ofre eller gjerningsmenn, men det gjør vi i altfor liten grad. Det synes jeg Ann Cleeves har gjort mer av i noen av de andre bøkene og det har da hatt en god virkning siden etterforskningen blir betraktet fra flere synsvinkler.

Likevel er ikke dette en dårlig kriminalroman. Intrigen er godt oppbygd og jeg har ingen problemer med å tro på den. Konfliktene dreier seg om helt vanlige folk sine liv, ambisjoner og lidenskaper. Det kommer så tydelig frem at når mennesker gjør uheldige valg, selv i små saker kan det få konsekvenser som blir så store at tilværelsen kommer helt ut av kontroll. Miljøbeskrivelsene er gode og naturen skildres på en måte som gjør at jeg som vanlig får lyst til å bli nærmere kjent med Shetland.

Jeg har også sett filmatiseringen av denne boken, og jeg mener å huske at jeg var litt skuffet over den episoden på TV også.  De neste to bøkene var mye bedre og nå venter jeg på den siste, Cold Earth. Jeg leste boken på lesebrett og det fungerte bra

fredag 12. januar 2018

Sarah Perry: The Essex Serpent


The Essex Serpent

Jeg fikk denne boken til jul. Jeg hadde ikke hørt om verken forfatter eller bok, men jeg googlet litt og det jeg fant virket interessant. Dessuten hadde den et ganske kult cover. Jeg hadde nettopp avsluttet to bøker og da var jeg i gang!

The Essex serpent (eller Essex-sjøormen - for vi snakker om et dragelignende uhyre fra havet) foregår i Victorietidens England, i 1893. Hovedpersonen, den nokså unge Cora er nettopp blitt enke etter at hennes voldelige ektemann beleilig nok har avgått ved døden. Cora er velstående og interessert i naturvitenskap. Hun bestemmer seg for å ta et opphold i fiskerlandsbyen Aldwinter der hun vil vandre i naturen og lete etter fossiler og stener. Hun reiser sammen med Martha, sin selskapdame, husholderske og venninne, og den eksentriske sønnen Francis. Francis er intelligent, svært selvstendig og har klare autistiske trekk Det meste av boken foregår i Aldwinter i løpet av et år.

Cora blir kjent med presten William Ransome og hans hustru Stella som er elskelig men synes å være noe svakelig. Will er på mange måter en tradisjonell, sterkt troende landsens prest men han har også et åpent sinn og en sterk dragning mot naturen. Cora og Will utvikler et sterkt og nært vennskapsforhold. Dette skjer i full forståelse med Stella.

Det går rykter i distriktet om en redselsfull sjøuhyre som kommer opp på land. Dyr dør, noen barn forsvinner, det skjer også noen dødsfall og folk tror at alle negative hendelser skyldes uhyret. Will er bekymret og ser bare overtro og uvitenhet, mens Cora på sin side ser dette i et spennende naturhistorisk perspektiv og håper uhyret finnes og at hun skal få et glimt av det.

Rundt disse har vi andre personer. Luke er kirurg og huslegen til Cora og hennes avdøde mann og Spencer er Luke's rike studiekamerat og kollega. Luke er ambisiøs og innesluttet og har dype følelser for Cora. Spencer har like sterke følelser for Martha. Så er det Joanna - tenåringsdatteren til Will og Stella og venninnen hennes, den rødhårede fiskerdatteren Naomi hvis far gir sjøormen skylden for all elendigheten som har rammet ham.

Forholdet mellom Cora og Will blir stadig sterkere - de er som regel uenige og begge er like uvillige til å gi seg. Av og til kommuniserer de best gjennom brev. Men når de oppdager de erotiske undertonene i vennskapet deres blir det for sterkt og de trekker seg bort fra hverandre. Samtidig blir det klart at Stella har tuberkulose og hun utvikler en nokså spesiell sinnstilstand - går inn i en egen verden, blir ekstremt opptatt av alt som er blått og blir mer og mer fascinert av sjøormen.

Sjøormhistorien utvikler seg videre, et barn forsvinner og det skjer et dødsfall. Til slutt blir det gjort en oppdagelse og befolkningen faller til ro igjen. Men ikke helt og det blir mer dramatikk inntil vi får et klimaks helt mot slutten av boken.

Dette kunne bare vært en enkel underholdningsroman, men jeg synes den er mye mer enn det. For det første skriver Sarah Perry om naturen og livet på landsbygden i Essex på en måte som gjør at jeg får lyst til å dra dit selv. Så er det hennes innlevelse i Victoriatidens England som mange ser på som en tid preget av klasseskille, puritanisme og uvitenhet. Men Perry skriver om en gryende feminisme, om menneskenes nysgjerrighet på vitenskap og på naturen, om glødende engasjement for å bedre på boligstandarden i de slummen i London og om tro, inderlig tro, vantro og overtro som lever side ved side - og jeg synes det er troverdig!

Og så møter vi kjærligheten i dens utallige former. Det er erotisk kjærlighet, det er begjær, men det er også kjærlighet mellom far og datter, mellom mann og hustru, mellom mor og en sønn som ikke tåler berøring, det er kjærlighet mellom to venner som får en livgivende kraft i en av de sterkeste scenene mot slutten av boken.

Dette er likevel ingen "hjerte - smerte"-bok. En av dem vi kommer minst innpå er faktisk Cora selv. Hun blir nærmest en katalysator for alle menneskene rundt seg som blir påvirket av hennes nærvær og engasjement, men selv holder hun sine kort svært tett inntil brystet. For det meste fungerer dette fint - men jeg skulle likevel ønske at forfatteren kunne løfte litt på sløret hennes for å bringe henne litt nærmere.

Noe av det jeg liker best er at Perry skriver om mennesker som kunne ha levd på den tiden med tanker som kunne ha vært tenkt på den tiden.  Dette gjør hun ved å skildre dem litt fra utsiden. Vi ser dem gjennom øynene til forfatteren fra 2000-tallet men hun påvirker dem ikke og lar dem leve sine viktorianske liv.

mandag 8. januar 2018

Merete Lindstrøm: Nord


Nord av Merethe Lindstrøm (Innbundet)

Dette er en av de seks finalistene i P2-lytternes romanpris 2017. Boken har fått nokså gode anmeldelser. Jeg valgte den på grunn av bokens tema som er mennesker på vandring i et samfunn preget av krig, og den har klare paralleller til dagens flyktningsituasjonen i landene rundt Europa.

Bokens hovedperson er en ung mann som er på vei fra krigen, på vei mot nord. Han er ikke navngitt men har av og til en parallell personlighet med navnet Jol. Han beveger seg i et landskap preget av krig og ødeleggelser, forbi landsbyer som er forlatt, hus som er nedbrent eller bombardert. Han har vært i en slags fangeleir. Nå befinner han seg i en jevn strøm av likesinnede, andre flyktninger. På veien treffer han en ung gutt som han bare kaller Gutten, og de henger sammen på veien. En stund har de med seg et lite barn på knapt ett år. For det meste forteller han i jeg-person og i nåtid, men av og til får vi glimt fra fortiden der han er sønnen i huset, eller han forteller om sitt opphold i en landsby sammen med en ung jente som kaller han Martin etter sin forsvunne kjæreste. Han har et kroppslig særtrekk - skulderbladene står skarpt ut, nesten som vinger.

Jenta i landsbyen gav ham et kompass som han bruker for å være sikker på retningen - alltid mot nord. Mot slutten av boken kommer han til en grenseovergang mot landet i nord der han tydeligvis kommer fra. Men nå virker det ikke helt som det forjettede land som det fremsto som tidligere - har krigen herjet her også? Kanskje er ikke alle der de var, kanskje det også er like mange ødeleggelser i dette landet?

Boken er ganske god på å beskrive mennesker i drift, på vandring både fysisk og mentalt. Vi hopper en del til mannens opplevelser tidligere og på andre steder. Dette synes jeg stort sett fungerer fint og gir fortellingen dybde. Men så er det alle beskrivelsene av krigens grusomheter - noen ganger synes jeg språket blir så poetisk og drømmende at dette blir nesten dekorativt og det synes jeg ikke noe om, det skaper større avstand til krigens virkelighet.

Jeg savner også et mål, en retning i boken. Selv om boken handler om en reise mot nord synes jeg den mangler dette. I begynnelsen av boken kan det virke som om hovedpersonen er nokså opptatt av at han skal nordover, men etterhvert synes jeg det mister litt betydning, og da blir det på en måte ingenting igjen. Kanskje det er meningen med boken at det skal være sånn, at forfatteren bevisst skildrer mennesker som beveger seg utenfor, uten noe mål, uten fremtid? For meg blir dette likevel en svakhet når jeg leser boken.