fredag 12. januar 2018

Sarah Perry: The Essex Serpent


The Essex Serpent

Jeg fikk denne boken til jul. Jeg hadde ikke hørt om verken forfatter eller bok, men jeg googlet litt og det jeg fant virket interessant. Dessuten hadde den et ganske kult cover. Jeg hadde nettopp avsluttet to bøker og da var jeg i gang!

The Essex serpent (eller Essex-sjøormen - for vi snakker om et dragelignende uhyre fra havet) foregår i Victorietidens England, i 1893. Hovedpersonen, den nokså unge Cora er nettopp blitt enke etter at hennes voldelige ektemann beleilig nok har avgått ved døden. Cora er velstående og interessert i naturvitenskap. Hun bestemmer seg for å ta et opphold i fiskerlandsbyen Aldwinter der hun vil vandre i naturen og lete etter fossiler og stener. Hun reiser sammen med Martha, sin selskapdame, husholderske og venninne, og den eksentriske sønnen Francis. Francis er intelligent, svært selvstendig og har klare autistiske trekk Det meste av boken foregår i Aldwinter i løpet av et år.

Cora blir kjent med presten William Ransome og hans hustru Stella som er elskelig men synes å være noe svakelig. Will er på mange måter en tradisjonell, sterkt troende landsens prest men han har også et åpent sinn og en sterk dragning mot naturen. Cora og Will utvikler et sterkt og nært vennskapsforhold. Dette skjer i full forståelse med Stella.

Det går rykter i distriktet om en redselsfull sjøuhyre som kommer opp på land. Dyr dør, noen barn forsvinner, det skjer også noen dødsfall og folk tror at alle negative hendelser skyldes uhyret. Will er bekymret og ser bare overtro og uvitenhet, mens Cora på sin side ser dette i et spennende naturhistorisk perspektiv og håper uhyret finnes og at hun skal få et glimt av det.

Rundt disse har vi andre personer. Luke er kirurg og huslegen til Cora og hennes avdøde mann og Spencer er Luke's rike studiekamerat og kollega. Luke er ambisiøs og innesluttet og har dype følelser for Cora. Spencer har like sterke følelser for Martha. Så er det Joanna - tenåringsdatteren til Will og Stella og venninnen hennes, den rødhårede fiskerdatteren Naomi hvis far gir sjøormen skylden for all elendigheten som har rammet ham.

Forholdet mellom Cora og Will blir stadig sterkere - de er som regel uenige og begge er like uvillige til å gi seg. Av og til kommuniserer de best gjennom brev. Men når de oppdager de erotiske undertonene i vennskapet deres blir det for sterkt og de trekker seg bort fra hverandre. Samtidig blir det klart at Stella har tuberkulose og hun utvikler en nokså spesiell sinnstilstand - går inn i en egen verden, blir ekstremt opptatt av alt som er blått og blir mer og mer fascinert av sjøormen.

Sjøormhistorien utvikler seg videre, et barn forsvinner og det skjer et dødsfall. Til slutt blir det gjort en oppdagelse og befolkningen faller til ro igjen. Men ikke helt og det blir mer dramatikk inntil vi får et klimaks helt mot slutten av boken.

Dette kunne bare vært en enkel underholdningsroman, men jeg synes den er mye mer enn det. For det første skriver Sarah Perry om naturen og livet på landsbygden i Essex på en måte som gjør at jeg får lyst til å dra dit selv. Så er det hennes innlevelse i Victoriatidens England som mange ser på som en tid preget av klasseskille, puritanisme og uvitenhet. Men Perry skriver om en gryende feminisme, om menneskenes nysgjerrighet på vitenskap og på naturen, om glødende engasjement for å bedre på boligstandarden i de slummen i London og om tro, inderlig tro, vantro og overtro som lever side ved side - og jeg synes det er troverdig!

Og så møter vi kjærligheten i dens utallige former. Det er erotisk kjærlighet, det er begjær, men det er også kjærlighet mellom far og datter, mellom mann og hustru, mellom mor og en sønn som ikke tåler berøring, det er kjærlighet mellom to venner som får en livgivende kraft i en av de sterkeste scenene mot slutten av boken.

Dette er likevel ingen "hjerte - smerte"-bok. En av dem vi kommer minst innpå er faktisk Cora selv. Hun blir nærmest en katalysator for alle menneskene rundt seg som blir påvirket av hennes nærvær og engasjement, men selv holder hun sine kort svært tett inntil brystet. For det meste fungerer dette fint - men jeg skulle likevel ønske at forfatteren kunne løfte litt på sløret hennes for å bringe henne litt nærmere.

Noe av det jeg liker best er at Perry skriver om mennesker som kunne ha levd på den tiden med tanker som kunne ha vært tenkt på den tiden.  Dette gjør hun ved å skildre dem litt fra utsiden. Vi ser dem gjennom øynene til forfatteren fra 2000-tallet men hun påvirker dem ikke og lar dem leve sine viktorianske liv.

mandag 8. januar 2018

Merete Lindstrøm: Nord


Nord av Merethe Lindstrøm (Innbundet)

Dette er en av de seks finalistene i P2-lytternes romanpris 2017. Boken har fått nokså gode anmeldelser. Jeg valgte den på grunn av bokens tema som er mennesker på vandring i et samfunn preget av krig, og den har klare paralleller til dagens flyktningsituasjonen i landene rundt Europa.

Bokens hovedperson er en ung mann som er på vei fra krigen, på vei mot nord. Han er ikke navngitt men har av og til en parallell personlighet med navnet Jol. Han beveger seg i et landskap preget av krig og ødeleggelser, forbi landsbyer som er forlatt, hus som er nedbrent eller bombardert. Han har vært i en slags fangeleir. Nå befinner han seg i en jevn strøm av likesinnede, andre flyktninger. På veien treffer han en ung gutt som han bare kaller Gutten, og de henger sammen på veien. En stund har de med seg et lite barn på knapt ett år. For det meste forteller han i jeg-person og i nåtid, men av og til får vi glimt fra fortiden der han er sønnen i huset, eller han forteller om sitt opphold i en landsby sammen med en ung jente som kaller han Martin etter sin forsvunne kjæreste. Han har et kroppslig særtrekk - skulderbladene står skarpt ut, nesten som vinger.

Jenta i landsbyen gav ham et kompass som han bruker for å være sikker på retningen - alltid mot nord. Mot slutten av boken kommer han til en grenseovergang mot landet i nord der han tydeligvis kommer fra. Men nå virker det ikke helt som det forjettede land som det fremsto som tidligere - har krigen herjet her også? Kanskje er ikke alle der de var, kanskje det også er like mange ødeleggelser i dette landet?

Boken er ganske god på å beskrive mennesker i drift, på vandring både fysisk og mentalt. Vi hopper en del til mannens opplevelser tidligere og på andre steder. Dette synes jeg stort sett fungerer fint og gir fortellingen dybde. Men så er det alle beskrivelsene av krigens grusomheter - noen ganger synes jeg språket blir så poetisk og drømmende at dette blir nesten dekorativt og det synes jeg ikke noe om, det skaper større avstand til krigens virkelighet.

Jeg savner også et mål, en retning i boken. Selv om boken handler om en reise mot nord synes jeg den mangler dette. I begynnelsen av boken kan det virke som om hovedpersonen er nokså opptatt av at han skal nordover, men etterhvert synes jeg det mister litt betydning, og da blir det på en måte ingenting igjen. Kanskje det er meningen med boken at det skal være sånn, at forfatteren bevisst skildrer mennesker som beveger seg utenfor, uten noe mål, uten fremtid? For meg blir dette likevel en svakhet når jeg leser boken.


fredag 5. januar 2018

Ole Robert Sunde: Penelope er syk


Penelope er syk

Dette er en av de seks finalistene i P2-lytternes romanpris for 2017 og jeg har satt som mål å lese tre av dem. Jeg har ikke lest noe av Ole Robert Sunde før, knapt nok hørt om ham. Jeg valgte denne boken ut fra tittelen som hørtes spennende ut, og ut fra det jeg hadde hørt om boken i flere anmeldelser.

Kortversjonen av handlingen er sånn: Hovedpersonen går fra leiligheten sin et sted i Oslo for å kjøpe sushi til sin syke kone. Så går han hjem igjen men må ta en ekstratur for han glemte å kjøpe brød. På veien deler han sine tanker og refleksjoner (og det er ikke få!) med oss over alt og alle han ser og møter.

Bokens tittel henspiller på Odysseen og Odyssevs reise ut i verden før han vender hjem til sin Penelope (som i denne boken er syk)

I begynnelsen - og ganske langt inn  i boken - syntes jeg dette var noe tøvete greier, selv om enkelte av tankesprangene kunne være ganske fornøyelige. Vi befinner oss i hodet på hovedpersonen hele tiden. Men ikke syntes jeg alle observasjonene hans var så interessante og av og til var det nesten som han var for skoleflink med alle sine referanser til antikken og litterære verker.

Så skjedde det noe med mitt forhold til boken (litt før halvveis?). Jeg ble grepet av enkelte av beskrivelsene hans som var så  utrolig vakre. Samtidig kommer vi litt mer inn under huden på hovedpersonen når han forteller mer om sin syke kone som viser seg å være alvorlig kreftsyk og kanskje ikke har lenge igjen. Det kan av og til virke som om han gjør seg så mange tankesprang nettopp for å flykte fra sin redsel for å miste sin elskede - at han ikke vil se virkeligheten i øynene. Det er ganske langt ut i boken at han nevner konas sykdom og enda lenger før det fremgår hvor syk hun egentlig er. Sorgen ligger der som et bakteppe hele tiden. Jeg ble etterhvert ganske nysgjerrig på å møte hans kone. Det er helt tydelig at det er Penelope som er den sterke av de to. Slutten var ganske åpen, litt for åpen etter min smak.

Det ble en god opplevelse å lese resten av boken. Det å være i hodet til hovedpersonen var både spennende og interessant, selv om jeg også av og til fikk lyst til å si ham noen sannhetsord om livets realiteter. Var dette nok til å løfte boken opp i mine øyne, siden jeg var så negativ i begynnelsen? Ja, faktisk var det det. Jeg synes det er en litterær bragd å gjøre en liten handletur om til en Odysse der vi møter allslags vesener og skremsler på veien, bl.a. noen skremmende kykloper.

tirsdag 19. desember 2017

Roy Jacobsen: Hvitt hav


Hvitt hav av Roy Jacobsen (Innbundet)

Denne boken hørte jeg som lydbok. Vi hører lydbok når vi kjører på langtur og det er greit, men ellers er jeg ikke så glad i mediet.

Ingrid, fra helgelandsøya Barrøy er nå blitt voksen. Det er krig, året er 1944.  Ingrid jobber på fiskebruket men lengter hjem til Barrøy og drar tilbake dit selv om hun er alene. Barbro - tanten hennes er på et sykehus. Det kommer ikke klart frem hva som feiler henne - kan det ha noe å gjøre med at hun ikke er helt som andre? Guttene (Lars, Barbros sønn og Felix, sønn av presten som Ingrid tjente hos og som hun tok seg av når presteparet forvant) er begge på Lofotfiske. Men det viser seg at Ingrid ikke er alene - lik har skyllet i land og noe som ligner et lik men viser seg å være en stygt forbrent mann. Ingrid pleier mannen tilbake til livet. Han er russer og var med i en fangetransport med det tyske skipet Rigel som ble senket av engelskmennene.

Ingrid og russeren blir glade i hverandre, men han kan ikke bli værende der og snart er Ingrid alene igjen. Hun blir forhørt og mishandlet av lensmannen og en tysk offiser og havner så på sykehuset, antagelig i Bodø. Når hun har kommet seg blir hun sendt tilbake igjen på en båt som også har med seg evakuerte fra Finnmark. Nå blir etterhvert Barrøy riktig så folksomt - Lars kommer tilbake, Barbro også. Susanne, søster til Felix og de tar også imot noen av finnmarkingene som er fordrevet fra sine hjem og blir utplassert nedover hele kysten.

Livet går sin gang på Barrøy den siste krigsvinteren. Flyktningene hjelper til å bygge nye bolighus. Ingrid er gravid og på slutten av boken føder hun sitt kjærlighetsbarn.

Jeg finner to hovedtema i boken: Ingrids kjærlighetshistorie og skjebnen til de evakuerte fra Finnmark. Kjærlighetshistorien er vakkert fortalt. Det er fin symbolikk i arket med den russiske setningen som er gjentatt 3 * 3 ganger og som Ingrid først finner meningen i mot slutten av boken. Evakueringen synes jeg blir svært godt beskrevet i boken, og det gir assosiasjoner til dagens flyktningsituasjon. Jeg har hørt mye om selve evakueringen men ikke så mye om hvordan de evakuerte levde frem til frigjøringen. Det var jo så mange slags skjebner - noen var enslige - noen hadde opplevd å miste familiemedlemmer under tumultene. Det var barn som hadde kommet bort fra foreldrene sine og eldre som var alene. Felles for dem var at de hadde mistet alt, og så ble de utplassert i familier som heller ikke hadde noe særlig å rutte med. De fleste måtte også vente en stund etter frigjøringen fordi hele landsdelen de kom fra var fullstendig nedbrent.

Jeg synes også det er interessant at folket på Barrøy i grunnen vet svært lite om hva som går for seg i krigen selv om de i høyeste grad blir påvirket av krigen og okkupasjonen i dagliglivet. En dag går det et rykte om at Hitler har tatt livet sitt. Tysklands kapitulasjon i Norge oppdager de når de ser en båt komme fra fastlandet med norske flagg - dette skjer 10. mai - 2 dager etter kapitulasjonen.

Roy Jacobsen skriver godt og innsiktsfullt om livet på Helgelandskysten og om okkupasjonen, men som i den første boken (De usynlige) synes jeg at beskrivelsen av Ingrid av og til tipper over. Hun blir fremstilt nesten som et overmenneske med omsorg for alt og alle enten hun er innlagt på sykehuset med alvorlige traumer, eller er høygravid. Dette trekker boken litt ned for meg.

Antti Tuomainen: Mørkt som mitt hjerte


Image for Mørkt som mitt hjerte from Norli

Aleksi Kivi mister sin mor som trettenåring. Moren blir aldri funnet. Saken blir etterforsket som sannsynlig mord, men siden henlagt. Aleksi er overbevist om at moren ble myrdet, og siden mordet er beskrevet i bokens innledende kapittel er vi enige med ham.

I nåtiden er Aleksi 33. Han har nettopp fått seg jobb som vaktmester på godset til den rike forretningsmannen Henrik Saarinen. Han var i en periode morens arbeidsgiver og Aleksi er nokså sikker på at de hadde hatt et forhold. Nå er han overbevist om at Saarinen drepte moren og vil prøve å finne spor. Aleksi har også kontakt med politietterforskeren Ketomaa som var den som etterforsket morens dødsfall. Han er svært skeptisk til at Aleksi prøver å løse saken på egen hånd.

Denne storyen kunne vært skrevet på mange forskjellige måter. Jeg synes Tuomainen klarer å gjøre en god krim/thriller av dette. Det er elementer i boken som kan minne om Raymond Chandler, ikke minst Saarinens datter Amanda som Aleksi ikke klarer å unngå å bli interessert i. Tuomainen klarer å bygge opp en uhyggestemning i og rundt den finske hovedstaden som merkelig nok er troverdig midt i det sosialdemokratiske Norden - her er mystiske rom i hemmelige kjellere, ofre som er bundet fast i en tannlegestol, sjåfører som opptrer som banditter og en kvinne som like gjerne kan være jeger som bytte. og hvem var egentlig Aleksis far?

Vanligvis liker jeg bedre kriminalromaner som foregår i et roligere tempo med mere vekt på de psykologiske spenningene som virvles opp etter en forbrytelse eller der vi følger en etterforsker som gradvis nøster opp en sak. Likevel syntes jeg denne var underholdende å lese, og jeg elsket den dystre Raymond Chandler stemningen i den. 

Tommi Kinnunen: Lyset bak øynene


Lyset bak øynene

Jeg har tidligere lest Kinnunens "Der fire veier møtes". Vi møter her igjen den samme familien, men "Lyset bak øynene" er likevel en nokså frittstående fortsettelse og kan godt leses alene. "Der fire veier møtes" var bygd opp av 4 (såvidt jeg husker) fortellinger med hver sin hovedperson og vi fikk bygd opp dramatikken i den nokså spesielle familien fra flere kanter. Denne boken er også basert på flere fortellinger, men her veksler vi mellom de to hovedpersonene og beveger oss også frem og tilbake i tid.

Hovedpersonene er Helena, datteren til Lahja og Onni, og Tuomas, sønn av Johannes og Kaarina og Helenas nevø. De er begge to "annerledes". Helena mister synet som lite barn. Hun er svært flink til å klare seg men blir likevel sendt til Helsingfors på blindeskole der hun vokser opp  med etterhvert god kontroll på seg selv og synshemmingen sin men med en dyp ensomhet og lengsel etter familien som hun bare treffer i feriene. Tuomas oppdager tidlig i ungdommen at han er homofil. Det er ikke mulig å leve ut homofili på landsbygda i Finland på syttitallet og det er heller ikke så lett når han flytter til Helsingfors så han blir avspist med kortvarige, nedverdigende forhold.

I bakgrunnen har vi den på mange måter dysfunksjonelle familien. Tuomas foreldre er varme og kjærlige mennesker, men i bakgrunnen rår farmor Lahja som har innkapslet seg i et skall av kulde og hardhet. Gamlemor Maria, mor til Lahja som var en svært viktig matriark i "Der fire veier møtes" møter vi her bare som et svært gammelt menneske, Helenas mormor.

Det er noen sider ved boken som jeg liker svært godt. Jeg synes Kinnunen gir gode skildringer av barndomshjemmet (både Helena og Tuomas vokste opp i huset som farfar Onni bygde opp to ganger, før og etter krigen). Det fremstår både som et trygt hjem men også som et sted fult av bånd og stengsler. Tryggheten synes jeg kommer spesielt fint frem der vi møter Helena som jentunge der hun passer på lillebroren sin Johannes og beveger seg frimodig og sikkert rundt i huset fordi hun kjenner alt og vet hvor allting står. Boken utforsker ensomhet og utenforskap, spesielt hos Tuomas som ikke klarer å forsone seg med å være utenfor. Helt til han møter sin Osku og kan etablere noe som ligner på en liten familie.

Helena har for lengst forsonet seg med å være annerledes. Hun har hele livet jobbet hardt med å klare seg ute i samfunnet - teller skrittene mellom gatehjørnene, blindeskrift lærte hun raskt, hun har svært god kontroll over hverdagen. Hun finner kjærligheten også i ektemannen Kari og lever godt sammen med ham. De får ikke barn, og etter noen aborter er det noe som skurrer i forholdet. Når det skjærer seg helt har hun bare ensomheten igjen.

Jeg ble grepet av Helenas historie, men jeg klarer ikke helt å engasjere meg i Tuomas liv. Jeg vet ikke hvorfor. De mange sprangene i tid gjør den litt vanskelig å¨fordøye, og av en eller annen grunn blir dette mer vanskelig med Tuomas historie. Boken ikke blir en helhet for meg.

onsdag 6. desember 2017

Gaute Heivoll: Over det kinesiske hav



Over det kinesiske hav
Over det kinesiske hav
Over det kinesiske hav
"Over det kinesiske hav" er fortellingen om ekteparet som starter er hjem for såkalte åndssvake (som de ble kalt på 40-tallet) på Sørlandet et sted. Gaute Heivoll har skrevet en rekke romaner basert på virkelige hendelser og skjebner og dette er en av dem.

Det unge ekteparet bygger opp et hjem for sine egne barn og for klientene som de overtar omsorgen for fra det offentlige mot en godtgjørelse. Dette gjør de i god, kristen ånd og vi får fortalt historien gjennom ekteparets sønn.

Dette er på mange måter en vakker historie. Det var som kjent helt andre holdninger til psykisk utviklingshemmede på 40-tallet enn i dag, og vi har hørt mange skrekkhistorier. Men her får vi en beretning om et hjem som blir åpnet for en søskenflokk på 4 barn som alle trenger omsorg i større eller mindre grad. I tillegg losjerer også et par enslige menn i huset som nok ikke ville klart seg ute i samfunnet. De fire barna blir plassert på et rom på loftet. Der spiser og sover de under sin storesøsters vennlige men bestemte regime. Ellers har de nok ikke noe lavere levestandard enn familiens egne barn. De blir gjennomgående behandlet med varme og respekt, ja til og med kjærlighet fra det engasjerte ekteparet - og også fra naboer og lokalsamfunnet.

Det er en roman med lite ytre handling, men det er noen dramatiske avsnitt der familien opplever sin egen tragedie som kommer til å påvirke dem alle, ikke minst hovedpersonen. Og også i sorgen blir de fire barna på loftet inkludert.

Til tross for de tragiske hendelsene er det mye humor i boken også, ikke minst har de to losjerende mange småpussige uttalelser og innspill. 

Mot slutten av boken blir de fire søsknene etter tur overført til den store institusjonen Nærlandsheimen. På sekstitallet var storinstitusjonene ansett som det ypperste innenfor omsorg for psykisk utviklingshemmede. 20-30 år senere ble disse institusjonene avviklet for å plassere klientene i lokalsamfunnet i stedet.......

Jeg synes dette var en fin bok å lese, og Gaute Heivoll er helt makeløs når det gjelder å blåse liv i menneskeskjebner og lage god litteratur av det.