mandag 3. juli 2017

Helga Flatland: Bli hvirs du kan. Reis hvis du må


Bilderesultat

Denne boken fikk jeg anbefalt gjennom litteraturgruppen som jeg er med i. Det er en liten bok, første del i en trilogi. Jeg var litt overrasket over innholdet - jeg har fått inntrykk av at dette er en bok om tre kamerater som verver seg til tjeneste i Afghanistan. Det stemmer forsåvidt men krigen i Afghanistan er slett ikke tema for boken og blir bare brukt for å skape en dramatisk hendelse som resten av boken er bygd opp rundt - og dramatikken kunne like gjerne ha vært tsunamien i Sør-Øst-Asia i 2005, eller en klatretur med uheldig utfall eller....

Allerede på de første sidene havner vi rett oppi den forferdelige episoden i Afghanistan der bilen med de tre ungguttene kjører på en landmine og alle dør. Den ene av dem, Tarjei, er den første fortelleren. Han og de tre andre kommer fra en jordbruksbygd på Østlandet. Tarjei er ikke odelsgutt, han har en storesøster som heter Julie men faren har et sterkt ønske om at Tarjei skal overta gården. Tarjei har ikke lyst til å være bonde men han er snill og pliktoppfyllende, nærmest konfliktsky og faren ser ham ikke som den  han er. Når han til slutt verver seg til Afghanistanstyrkene er motivet egentlig å slippe unna farens mas om gården.

Neste forteller, John Olav er nabo til Tarjei. Sønnen hans, Sigurd går inn i en dyp depresjon når de tre litt yngre kameratene dør så brått. Faren er fortvilet og klarer ikke nå inn til Sigurd - han har ingen anelse om hva som er årsaken til sønnens dype sorg.

Så er det Karin, mor til Tarjei. Byjenta som forelsker seg i Hallvard og flytter til en tilværelse som gardskjerring. De gifter seg når hun er høygravid med det første barnet. Karin blir sterkt knyttet til Julie. Når så Tarjei blir født går hun inn i en slags barselsdepresjon og hun klarer aldri å få det samme forholdet til sønnen. hun gjør hva hun kan for å dekke over de vanskelige følelsene og trekker seg litt tilbake fra alle tre. Men senere, når Tarjei er blitt voksen og er hjemme like før utreisen til Afghanistan er det hun som ser hans aversjon mot å overta gården, som skjønner hvorfor han har vervet seg og hun føler sterkere bånd til ham.

Den siste vi møter er Trygve. Han er på Tarjei sin alder. Han er en stille gutt, kanskje litt treg og lever i skyggen av sine to år eldre brødre som er tvillinger. Trygve er ofte ensom. Han leker med de andre guttene men han har aldri en bestevenn. Tarjei reiser til byen for å ta videregående mens Trygve reiser med bussen til skolen i nabobygda. Han får litt kontakt med Sigurd som er et par år eldre. Men så får han ikke Sigurd ut av hodet og alt blir forandret. De to guttene opplever et øyeblikks nærhet, men så trekker Sigurd seg unna og reiser siden til byen. Etter en tid treffes de igjen og blir et par - i all hemmelighet. Trygve ønsker å stå frem men Sigurd vil ikke. Så verver Trygve seg til Afghanistan.

Vi får høre de fire fortellerstemmene etter hverandre.  Jeg-personene forteller fra sitt eget liv og fra sitt ståsted opp gjennom tiden, hele tiden som episoder i nåtid. Tidssprangene er i kronologisk orden. Alle fire forteller i jeg-form og på sitt dagligspråk - to på bokmål, to på nynorsk. Helga Flatland får dette til å virke helt naturlig. Hun har et nydelig språk. Jeg synes også hun får til å tegne personene gjennom måten de forteller på.

Et av viktigste temaene i boken er folk som ikke ser hverandre. Hallvard som ikke ser sønnen Tarjei som den tenkeren og intellektuelle kapasiteten han er fordi han vil heller se ham som bonde. Trygve som under hele oppveksten blir overskygget av brødrene og som ingen ser før Sigurd gjør det. John Olav som ikke ser hvorfor Sigurd har en så dyp sorg. Karin som ikke ser Tarjei før han står på reisefot til krigen. Det er også mye fortielse.

Dette var på mange måter en god bok, men på en måte synes jeg spranget mellom eksplosjonen i det krigsherjede Afghanistan og de lokale "trefningene" i den lille bygda ble litt for stort. Det er akkurat som om det mangler noe i mellom. Men jeg er likevel nysgjerrig på de to andre bøkene i trilogien - kanskje jeg leser dem også.


søndag 2. juli 2017

Slavenka Draculic: Katt i Warszawa



"Katt i Warszawas och andre berättelser om livet under kommunismen" er en liten samling betraktninger om livet i landene bak jernteppet lagt i munnen på dyr - her finnes bl.a. Titos papegøye, katten selvfølgelig, en dansende bjørn og en helt uforglemmelig ravn fra Enver Hoxhas Albania.

Slavenka Draculic er en kroatisk journalist og forfatter som etter Balkankrigen har bodd dels i Sverige og dels i Østerrike. Jeg oppdaget henne da jeg fant boken  "As if I am not there"  på en Kroatiaferie i en liten bokhandel i byen Pula. Den boken var en hjerteskjærende fortelling om et kvinnelige offer for krigen, en bok som gjorde et voldsomt inntrykk på meg selv om den var skrevet i en nokså stillferdig stil. Jeg har senere  lest et par andre bøker av henne hun skriver godt med et følbart engasjement og mye kunnskap.

Jeg vil ikke si at denne boken er et stort mesterverk eller en dyptgående analyse av utviklingen i Øst-Europa før murens fall, men den gir et interessant innblikk både i dagliglivet bak jernteppet og i politiske forhold i endel av de forskjellige landene. Alle landene bak jernteppet er representert med hver sin novelle med unntak av Sovjetunionen selv.  Fortellingene flyter godt i et sikkert språk og det er mye morsomt - mer humrende morsomt enn hylende morsomt. Hun maler med bred pensel både når hun skriver om den kalde krigen og også når hun beskriver Øst-Europa etter kommunismens fall. Jeg tror ikke den er kommet ut på norsk men det går greit å lese den på svensk.


fredag 9. juni 2017

Stefan Spjut: Stallo



Spøkelser, skrekkhistorier, og trillere er ikke min favorittlitteratur. Men for et par år siden hørte jeg omtale av denne boken på radioen (sikkert i Bok i P2 - hva ellers?) og ble litt fascinert, for jeg har alltid vært interessert i folkesagn og eventyr fra Norden. Jeg hadde en eventyrsamlig av den finske Zakarias Topelius som barn og jeg husker fremdeles fortellingen om Sampo Lappelil. Helt siden jeg bodde i Nordland på 70-tallet har jeg følt en dragning mot Nordkalotten - ikke sterk nok til at jeg har lyst å flytte dit igjen men jeg vil gjerne reise dit og lese bøker fra området.

De samiske forestillingene om Stallo-folket har jeg hørt om. Stefan Spjut levendegjør disse forestillingene i denne romanen. Plutselig dukket den opp i hukommelsen min og etter litt googling fant jeg tittelen og lånte boken på Stavangers utmerkede bibliotek. En 500+ siders spenningsroman om troll eller kanskje heller om menneskenes møter med troll, lagt til Nord-Sverige i vår samtid med viltkameraer, smart-telefoner og det hele. Crazy!!

Troll, skrømt, vetter, stallo - i Stefan Spjuts verden finnes de oppe i nord, eldgamle vesener som har gjemt seg for sivilisasjonen. De er opptatt av barn og rammen for spenningsromanen er kidnapping av ganske små barn. Den første i bokens innledende kapittel der en mor opplever å se hva hun omtaler som "en kjempe" ta den vesle fireåringen Magnus like utenfor en hytte hun leier.

Hovedpersonen i nåtiden er Susso fra Kiruna, barnebarn av naturfotografen som en gang tok et bilde som viste en merkelig skapning som satt på ryggen av en bjørn. Susso er som bestefaren overbevist om at troll eksisterer og publiserer alt hun kommer over på en webside som hun har opprettet. Susso blir kontaktet av Edit som har sette dyr som oppfører seg merkelig og en menneskelignende skapning - Susso kommer og setter opp et viltkamera for å overvåke eiendommen. Så blir barnebarnet til Edit, fireåringen Mattias, bortført, 25 år etter Magnus forsvant. Susso engasjerer seg i å prøve å finne barnet, bl.a. ved hjelp av et bilde fra kameraet hennes.

Parallelt med Susso og hennes nærmeste og deres jakt på kidnapperne følger vi en familie som lever på en avsides gård. I uthusene lever det merkelige og skremmende skapninger og etterhvert skjønner vi både at familieforholdene er nokså spesielle og at de overnaturlige skapningene har et slags tak på menneskene de bor i nærheten av. Gradvis ser vi også at alle beboerne har en eller annen tilknytning til barnekidnappingene. Men det er tydeligvis sterke krefter som styrer dem. Det er flere andre mennesker som også lever tett på trollene - hvem er det som dominerer hvem? Trollene har den egenskapen at de kan skifte ham til dyr, det er på denne måten de klarer å gjemme seg i den moderne verden og de utøver sin makt over menneskene både med vold og ved å "trenge inn i" sinnet til menneskene. Og de er ikke bare onde heller.

Susso og familien hennes er oppsatt på å følge sporene etter bortførelsen av Mattias og det er sterke krefter i sving hos Stallo-folket og deres medarbeidere blant menneskene for å forhindre dette - det går på livet løs gjennom store deler av Vinter-Sverige, som en roadmovie. Den kjente eventyrmaleren John  Bauer og radiomannen Sven Jerring med "Barnas brevlåda" er også skrevet finurlig inn i historien.

Den spennende jakten pågår helt til bokens siste sider. Vi får etter hvert en viss oppklaring av hva som har skjedd med de bortførte barna og noen troll blir uskadeliggjort. Men det er ikke en lykkelig slutt der alle troll sprekk i dagslyset, de fleste trekker seg tilbake og kommer forhåpentligvis ikke til å plage menneskene i fremtiden så mye hvis de får være i fred, men hva vet vi?

Dette var en forrykende spennende bok som jeg leste på noen dager. Men boken har også andre dimensjoner - forholdet mellom mennesket og naturens villskap, hva er egentlig menneskelig, kan "trollene" ta makten over oss? Fantastiske naturbeskrivelser og skildringer av livet på landsbygden i den aller nordligste delen av Sverige får vi også.

Dert kan nok hende at jeg vil ha litt problemer med utedo på enslige hytter i skogen i en tid fremover, og jeg kommer nok til å se med skepsis på både ekorn og harer hvis jeg treffer på noen i naturen.


onsdag 7. juni 2017

Litteraturfestival på Lillehammer 2017



Så var det litteraturfestival på Lillehammer igjen, min tredje.I år var det egentlig ingen store "sensasjoner" på programmet men mange kjente norske forfattere og noen utenlandske som jeg hadde hørt om eller ikke hørt om. Jeg kom til Lillehammer torsdag kl. 1300 og gikk glipp av noen lovende programposter fra onsdagen og torsdag formiddag men sånn er det jo alltid. Alt i alt var det nok med tre fulle dager.

Jeg har vært mange ganger på folke- og verdensmusikkfestivalen i Førde og disse to festivalene har det til felles at når det er festival er hele byen med. Det er program hele dagen på mange forskjellige arenaer, boktelt i gågaten, bannere overalt, telt på torget, festivaltilbud i butikkene og på spisesteder osv. På Lillehammer er det gratis utearrangementer i parken hver dag med opplesninger og egne innslag om oversetting og oversetteres arbeid. Intervjuet med vinneren av "Det skjønnlitterære oversetterfonds pris" var forøvrig mitt favorittarrangement denne gangen.

I år var jeg med på en rekke arrangementer som dreide seg om sakprosa i forskjellige former. Jeg fikk bl.a. med meg en samtale med Åsne Seierstad og Steve Sem Sandberg om dokumentasjon av historisk materiale, en samtale med Ivo de Figuoredo (En fremmed ved mitt bord) og Morten Strøksnes (Havboka) om memoarlitteratur, et innslag om tre forskjellige bøker om mennesket og naturen (Sauebonden James Rebanks, Fredrik Sjøbergs bok om zoologen Gustav Eisen og Morten Strøksnes igjen, og siste dagen et innslag om to svært forskjellige bøker om hjerneforskning. Jeg leser svært lite saksprosa og hadde absolutt ikke planlagt å gå på så mange av disse arrangementer men slik ble det og det angrer jeg ikke på!

India var også et tema i år. En paneldebatt om litteratur og indisk feminisme virket lovende. Dessverre syntes jeg diskusjonen her ble altfor mye vinklet mot indiske kvinner som ofre, sett på med våre vestlige, bedrevitende øyne. En av deltakerne var Salma, en kjent forfatter (langlistet til Man Booker prisen), feminist og politiker som har personlige erfaringer med brutal undertrykking og innesperring og det var svært tankevekkende å høre om dette. Jeg ville likevel gjerne hørt mer om hva de mange sterke indiske kvinnelige forfatterne faktisk skriver og hva vi kan lære av deres forfatterskap. Men så leste Tishani Doshi til avslutning opp sitt dikt "Girls are coming out of the woods" og det var så fantastisk at det overskygget alt. Les det selv!

Den amerikanske journalisten og forfatteren John Freeman intervjuet den engelskfødte indiske forfatteren Rana Dasgupta og den pakistanske forfatteren Kamila Shamsie om deres forfatterskap. John Feeman har vært på Lillehammer før, jeg syntes ikke han var særlig interessant når han snakket om sitt eget forfatterskap, da virket han svært amerikansk og litt "oppblåst", men når han kjører  intervjuer lar han intervjuobjektene komme i forgrunnen, han er flink til å lede samtalen, har alltid gjort hjemmeleksen og lest i bøkene det snakkes om. Rana Dasgupta har skrevet tre svært ulike bøker, jeg oppdaget at jeg hadde lest en av dem, "Solo", en roman med handlingen lagt til Bulgaria og jeg husker den som en fin leseropplevelse. Han siste bok er en helt annen genre, den heter "Kapital" (hovedstad) og handler om Delhi som han nå bor i. Kamila Shamsie har skrevet 5 store romaner som alle på forskjellige måter er innom Pakistan men krysser grenser til andre steder og andre tider. Jeg må jo lese en av dem.

Ellers oppdaget jeg den britiske forfatteren Claire-Lousie Bennet. Hennes debutbok "Pond" ("Dam" heter den norske utgaven) er en samling noveller eller fortellinger eller betraktninger sett fra en ung kvinne som lever alene i utkanten av en storby.  Jeg hørte henne lese fra den på "Litterær Festaften" men da var jeg så søvnig at jeg ikke fikk teksten helt med meg. Av en eller annen grunn ble jeg likevel litt tent på den - det var den eneste boken jeg kjøpte på festivalen denne gangen. Jeg leste litt i den på togturen nedover og den lover bra.

Og så var det høydepunktet da - Turid Farbragd har oversatt skjønnlitteratur fra finsk og estisk til norsk i mer enn 40 år og ble tildelt Det skjønnlitterære oversetterfonds pris for hele sin virksomhet. Turid Farbragd er opprinnelig fra Gjesdal i Rogaland og lærte finsk nærmest ved en tilfeldighet. Hun var et svært inspirerende og underholdende bekjentskap både når hun snakket om sitt arbeid med med det vanskelige og blomstrende språket i bøkene til Katja Kettu (Jordmora, Nattsvermer) og når hun fortalte om sine opphold i Estland bak Jernteppet med KGB-oppfølging og overvåking og det hele. Hun har også oversatt de fleste av Sofi Oksanens bøker og Tommi Kinnunen (Der fire veier møtes).

Jeg har også litt kritikk av festivalen. Jeg synes ikke alltid at programlederne var så flinke til å sette en god ramme for intervjuene - det krever mye innsats for at diskusjonene skal få en interessant retning. Av og til synes jeg intervjuerne ble for slappe - at det ble for mye prat og pjatt og lite utfordrende spørsmål. På den positive siden vil jeg trekke frem John Freeman og Toril Moi.

Herman Melville: Moby Dick



Jeg lastet ned klassikeren Moby Dick på Kindle'en min for lenge siden. Denne boken har jeg "alltid" hørt om, men jeg har verken lest den eller sett filmen. Gratisutgaven er bare på engelsk og jeg leser en del bøker på engelsk så jeg tenkte det fikk stå til. Jeg husker ikke helt når jeg startet på den, 6-12 måneder siden? Jeg hadde ikke anelse om den var kort eller lang, det eneste jeg visste var at bokens hovedtema var kampen mellom kaptein Ahab og den hvite hvalen Moby Dick. Jeg hadde nok forventet meg en litt langsom men action-preget røverroman a la Skatten på sjørøverøya.

I begynnelsen gikk det nokså tregt. Fortelleren er sjømannen Ishmael og boken starter med at han drar til øya Nantucket i Massachusetts og prøver å få hyre på en hvalfangerskute. Men dette tar tid og vi blir servert en masse detaljer om vertshusene han oppsøker, den polynesiske romkameraten Quequeg, om maten de spiser og ølet de drikker, side opp og side ned uten at han setter foten på et fangstfartøy. Alt dette er fortalt på et snirklete engelsk, nesten arkaisk, fullt av gloser som jeg sliter med. Heldigvis ligger det ordbok i Kindle så jeg kan slå opp og det gjør jeg ofte.

Omsider kommer Ishmael seg ombord på skuten Pequod sammen med Quequeg, kaptein Ahgab pluss et 30-talls andre sjøfolk og vi er på vei ut i den store verden. Kaptein Ahab møter vi ikke ennå, han er nærmest gått i hi ombord i båten et sted men til gjengjeld får vi presentert en del av de andre sjøfolkene og deres livshistorier til minste detalj. Dette er "slow writing"!! Men nå begynner jeg å vende meg til språket og stilen og tempoet og dette er rett og slett en helt annen bok enn det jeg hadde forventet. Det er en faktabok om hvalen og de forskjellige hvalarter, om hvalfangsten på 1800-tallet, hvordan den ble gjennomført og om betydningen av den, det er en roman om mennesket liv på sjøen, om mennesket og elementene og mye annet og det er ingen røverroman.

Jeg må likevel ta dette inn i små doser, mest pga. språket. Dette er boken jeg leser på bussen og på kafeer når jeg har husket å ta med Kindle'n. Det går selvfølgelig ut over helheten i historien og jeg må innrømme at jeg mister endel på veien. Jeg glemmer også noen av personene underveis men jeg mener likevel at jeg får med meg essensen i boken.

Det er noen partier som skildrer selve fangstoperasjonen som er helt utrolige. Her legger mannskapet på rundt 30 ut på en sjøreise som typisk kan ta 2-3 år. De er ombord på en seilskute som til de grader er avhengig av vær og vind. Etter mange måneder runder de Kapp det gode håp og kommer til fangstområdene. Når de støter på en skikkelig stor hval settes noen robåter på sjøen, hver med 5 mann, 4 for å ro og en for å skyte harpunen. Så gjelder det å få inn et godt skudd og deretter slepe hvalen mot skipet. Vi snakker her om småbåter midt ute på havet i kamp med hval som er mange ganger større enn båtene - se bildet øverst i innlegget. Hva er egentlig oddsene for at hele mannskapet kommer levende hjem fra en slik ekspedisjon?


Det meste av denne boken består som nevnt av beskrivelser av folk, av hval og av fangst og Melville har rikelig av egne erfaringer å trekke på fra sin tid som hvalfanger. I tillegg siterer han fra bøker og skrifter, både samtidige og historiske, og kan også finne på å krydre med anekdoter (ikke så ulikt Havboka). Men boken bygger seg likevel etterhvert opp mot en svært dramatisk slutt. Dette vet vi jo i dag selv om vi ikke har sett filmen, men denne understrømmen av spenning ligger likevel i romanen selv og i 1851 var det jo ingen som hadde hørt historien før. Vi merker dette ikke minst på kaptein Ahab selv. Gjennom mesteparten av turen har han spurt kapteinene på alle båtene han møter om de har sett "Den hvite hvalen", og så merker vi etterhvert at han er på sporet. Han er besatt av hat mot Moby Dick, blant annet fordi han mistet det ene benet i et tidligere oppgjør med den hvitye hvalen. Han er ingen ond kaptein og er glad i mannskapet sitt men han går ikke av veien for å utsette dem for de verste havområder og det mest elendige vær i sin nesten hysteriske jakt på dyret.

Så kommer til slutt det berømte møtet med hvalen, kampen pågår i tre dager og utfallet kommer vel ikke som noen stor overraskelse. Dette er storartet skildret. Ahab roper ut forbannelser og besvergelser utover havet som hadde gjort seg i et teaterstykke helt til han får kastet harpunen for siste gang og selv blir dradd ned i dypet. Her kommer dessverre engelskkunnskapene mine litt til kort og jeg merker at jeg ikke får med meg alle detaljene. Jeg blir nok nødt til å ta en titt på den norske utgaven for å få med meg hele slutten i dette storslagne dramaet.

Moby Dick ble først fullt ut anerkjent etter Herman Melvilles død. Det er en av de beste bøkene jeg har lest.

tirsdag 6. juni 2017

Erik Fosnes Hansen: Et Hummerliv



Jeg hadde nokså lunkne forventninger da jeg startet på denne boken. Anmeldelsene har vært nokså blandet, men ikke akkurat strålende og bokens tema virket ikke spesielt spennende. Likevel ville jeg gi Fosnes Hansen en sjanse basert på de tre andre bøkene jeg har lest av ham - Falketårnet, Salme ved Reisens slutt og Beretninger om beskyttelse.

Et hummerliv viste seg å være en riktig fornøyelig bok å lese. Handlingen er lagt til 1982 og hovedpersonen er den 14 år gamle Sedd som vokser opp hos besteforeldrene som driver et ærverdig gammelt høyfjellshotell. Sedds mamma er forsvunnet ute i verden et sted (eller i tiden som bestemoren ville ha sagt), faren var en indisk lege (gift på annet hold) som sørget for Sedds eksotiske utseende men ikke noe annet siden han døde nærmest i unnfangelsesøyeblikket. Sedd sine besteforeldre er temmelig eksentriske og lever på minnene om fordums hotellbedrifter, hver på sin måte. Og så er det gourmetkokken/ og altmuligmannen Jim som spiller en viktig rolle i Sedds liv.

Høyfjellshotellet vakler i konkurransen med andre sideer av reiselivet, nordmenn er begynt å prioritere "Syden" og Sedd opplever et dramatisk år  som han prøver å fortelle om så saklig han bare kan. Det er godt skrevet, til tider morsomt, spesielt for oss som husker åttitallet. Det er en stund side jeg har lest en roman av en så solid forfatter som Fosnes Hansen og jeg nyter det og småhumrer.

Men dessverre tørker det ut etterhvert.  Det blir ikke nok for meg å kose meg med det litt gammelmodige språket i munnen på en tenåring og hans skarpe blikk på voksenverdenen rundt seg selv om det er aldri så godt skrevet. Jeg finner rett og slett ikke meningen med boken. Ikke for at alle bøker nødvendigvis må ha en overordnet mening, men jeg synes denne trenger det og mangler det. Sedd selv vil være et godt leserminne, men alt i alt ble dette en litt-over-middels leseropplevelse for meg.

fredag 19. mai 2017

Reginald Hill: God morgen, midnatt



Reginald Hill har skrevet bøkene om Dalziel og Pascoe som gikk som TV-krim for noen år siden. Jeg har lest en del av bøkene, de fleste på engelsk. "..det ypperste av intelligent engelsk krim", (anmeldelse DN). Denne boken handler om etterforskningen av et (antatt) selvmord. Pal Maciver tar livet av seg på en svært spektakulær måte - samme måte som hans far tok livet av seg for 10 år siden. Dengangen var det den gamle grinebiteres Andy Dalziel som hadde saken. Denne gangen faller den på Peter Pascoe og han vil gjerne snu alle steiner før saken blir overlatt ordenspolitiet som et selvmord. En av "steinene" er Pal Maciver sin stemor. Har ikke Dalziel et litt for nært forhold til henne og hadde han ikke det for 10 år siden også?

Så ruller saken videre med godt gammeldags politiarbeid, men etterhvert dukker det opp sidespor og sidesprang og til slutt får hele boken en nokså ellevill retning før bitene faller på plass.

Jeg synes dette blir litt for ellevillt og alle innfallene gjør boken litt for rotete og lite troverdig. Men det er underholdende hele veien. I tillegg er det store menger litterære referanser til angloamerikansk kultur og historie, litt latin og gresk også. Saker som kanskje er velkjent for den gjengse universitetsutdannede brite men ikke fullt så kjent for oss utlendinger. Der har oversetteren lagt inn noter med forklaringer - veldig bra!

Dette er ikke den Reginald Hill-boken jeg har likt best, det var litt for mange innfall og sidespor for min smak. Det som trekker opp er de mange personlighetene i etterforskermiljøet, Andy og Peter og et par andre. Deres måte å jobbe på og ikke minst å kommunisere med hverandre synes jeg alltid er underholdende. Likevel ble dette en midt-på-treet krim for meg. Men man kan ikke treffe like godt hver gang!