lørdag 18. november 2017

Helga Flatland: Alle vil hjem. Ingen vil tilbake


Alle vil hjem. Ingen vil tilbake

Dette er andre bok om de fire guttene som reise til Afghanistan og hvordan det går med deres pårørende etter at tre av dem blir drept av en bilbombe.

Jeg likte godt den første boken, "Bli hvis du kan. Reis hvis du må". Den lager et godt bilde av de fire guttene, hva som var de bakenforliggende årsakene til at de vervet seg og hva som skjer med familiene til de tre. Det var en bok som ble mer og mer dyster og tung etterhvert som sorgen legger seg over den vesle Telemarksbygda.

Jeg synes ikke denne boken egentlig står på egne bein, den er helt sammenfiltret i den førstem men det er helt i orden, en kan lese den som en del av et sammensatt verk. Helga Flatland bruker omtrent samme fortellerteknikk - boken er delt i kapitler som følger en av i alt tre personer. Jeg synes hun bruker denne teknikken på en god måte - en del av historien får vi fortalt fra flere kanter og det gir et godt perspektiv.

Denne gangen er det Julie (søster til Tarjei, en av de drepte), Mats, som var Julies kjæreste og blir far til hennes datter Solveig, og Sigurd som hadde et forhold til Trygve, en annen av de drepte, men som ikke ville stå frem med det som som føler at han er skyld i at Trygve reiste.

Julie husker jeg som Tarjeis sterke og "velfungerende" storesøster fra bok 1. Hennes store problem var at faren ikke ville erkjenne odelsretten hennes, og hun var genuint interessert i å drive gården i motsetning til Tarjei. Etter Tarjeis død faller hele familien sammen, faren Hallvard stirrer bare tomt ut i luften og moren, Karin låser seg inne på Tarjeis rom og søker trøst i rødvin. Hun får litt hjelp av legevenninnen Ragnhild. Ingen hjelper Julie. Julie tar med seg Solveig til gården, Mats bryr hun seg lite om, hun synes han har sveket henne. Det blir et blodslit, men hun får det til. Så begynner Hallvard å gå i fjøset og Julie reiser til Oslo. Bare for å oppdage at Hallvard ikke steller dyra, han må legges inn og Julie må ordne opp i kaoset.

Mats sin historie begynner tilbake i hans barndom. Dette kan virke litt forvirrende, for ellers er de andre fortellingene nokså kronologisk lagt opp. Mats kommer fra en åpen og varm familie og har nok lett for å se andre mennesker gjennom hans "lykkelig familie"-briller. Nå ser vi Julie og hennes familie gjennom hans øyne. Plutselig blir Julie fremstilt som vanskelig, ja nesten nevrotisk og familien hennes fullstendig dysfunksjonell (før tragedien). Det er en ganske interessant vri. Mats går så lang at han vurderer å gå rettens vei for å få eneansvaret for Solveig, men heldigvis kommer han på bedre tanker og blir med for å hjelpe Julie å etablere odelen.

Sigurd går mer eller mindre i hundene - han klarer ikke å gjennomføre noen studier, leser ikke til eksamen, drikker mye. Han får flere kvinnelige kjærester, den ene blir hos ham lenge, helt til han får en kollaps - vi vet ikke helt hva som blir fremtiden.

Det er mye tungt her. Det er godt skrevet og med god innsikt i forhold mellom mennesker.  Jeg kan godt tenke meg at det er realistisk og Flatland legger ikke fingrene i mellom, spesielt scenen der Julie kommer over Hallvard i fjøset er rystende skrevet. Likevel synes jeg at sorgen ikke er helt nok til å bære boken. Det mangler litt balanse. Det eneste lyspunktet er vel at Mats på slutten bretter opp armene og slutter å synes synd på seg selv og tar et tak på gården.

Helga Flatland: Det finnes ingen helhet


Det finnes ingen helhet

Dette er tredje og siste bok i trilogien om de tre guttene fra en Telemarksbygd som dør i Afghanistan. Jeg måtte jo lese denne også for å få med hele historien. Akkurat som bok nummer to synes jeg denne ikke står på egne ben men må leses i sammenheng med de to andre. Det er egentlig ikke ment som negativ kritikk av boken, jeg vil bare slå fast at når  Helga Flatland bestemte seg for å gå videre med historien måtte disse to bøkene bli en del av en større fortelling. Helga Flatland kunne godt ha stoppet med den første boken - den sto for seg selv.

To år har gått siden tragedien. Vi har også nå flere fortellere - Det er Ragnhild, legen i bygda og venninnen til Karin, mor til Tarjei (en av de døde) og  til Julie. Så får vi både Hallvard (mannen til Karin) og Karins stemmer og Bjørn, den fjerde av Afghanistanfarerne - han som kom levende hjem igjen.

Jeg synes fortsatt det fungerer svært bra å høre historien fortalt gjennom flere personer. Det gir en fortettet stemning og flere synsvinkler, av og til overraskende. Det er vel Ragnhild som har den mest sentrale rollen i denne boken, Ragnhild som har stått som en bauta i bygda i hele tiden hun har vært distriktslege og kjenner alle personene inngående. Men hvor har det blitt av Ragnhild selv? Hun er i virkeligheten dypt ensom, det er ikke nok å være hjelperen til alle menneskene i bygda, hun trenger også noen som kan strekke en hånd ut til henne av og til. Dette får Flatland godt frem. Det er også spesielt at Ragnhild kunne gjøre en total feilvurdering av Hallvard - hun var sikker på at han var sterk og ville stå gjennom tragedien mens hun fulgte Karin tett opp. Men vi lesere så Hallvards katastrofe allerede i den første boken.

Det var nokså spesielt å møte Bjørn - han som klarte seg og som ikke har blitt inkludert i sorgen og omsorgen til de andre personene i boken. Hans problemer er godt beskrevet her, men jeg synes likevel at hans historie blir den svakeste. Det ble ikke plass for ham i de to første bøkene, og det virker som om han har fått sin plass her for å få den siden av historien komplett. Jeg ser dette som et utslag av å ville fortelle absolutt alt til leseren. Det er ikke alltid nødvendig.

Det er ikke noe spesielt overraskende i Karin og Hallvard sine fortellinger - Karin opplever en stormende forelskelse etter at Ragnhild nærmest har tvunget henne på et bibliotekseminar. Forholdet er ikke liv laga, men det får likevel Karin til å våkne opp av dvalen, til et forsatt liv med Hallvard. Forholdet deres skrantet lenge før tragedien og det er ikke bedre nå, det blir som den blinde som skal lede den halte og det kan kanskje gå.

Jeg er glad for at jeg leste alle tre bøkene, men personlig mener jeg det hadde vært bedre om Helga Flatland hadde sluttet etter den første - og gjerne lagt litt mer inn i den. Jeg synes at hele trilogien tværer ut sorgen og sorgarbeidet for mye. Det hele blir overtydelig.

fredag 27. oktober 2017

Jon Kalman Stefansson: Fiskene har ingen føtter


Fiskene har ingen føtter

Stefansson har jeg lest før - "Sommerlys - og så kommer natten" og "Himmelrike og helvete". Den siste er første bok i en trilogi, nå må jeg visst lese de to andre. Stefansson er en makeløs forfatter. Han beskriver dagligdagse og selvfølgelige handlinger og dialoger på en enkel måte så vi virkelig tror på dem. Samtidig setter han dette inn i en større ramme - viser sammenheng mellom store, filosofiske spørsmål og enkle hendelser. Språket er  poetisk og malende men kan også være knapt og effektivt.

"Fiskene" handler om Ari fra Keflavik som svikter sin elskede unge kone Thora og deres tre små barn - brøler en morgen mot henne de forferdeligste ting og reiser bort, til København der han får suksess med forlagsvirksomhet. Først når faren ligger for døden vender han tilbake og det er da vi møter ham, i begynnelsen av boken.

Men boken handler også om mennesker et par generasjoner tilbake, om Margret som reiser til Canada som 13-åring når tanten dør fra mann og fire barn og kommer hjem etter åtte år og finner den jevnaldrende fiskeren Oddur som har ventet på henne disse åtte årene. Om den gamle fiskeriarbeideren Kristjan som leser diktene til Einar Benediktsson mer enn han renser fisk. Om hotelleieren Sigga som  Ari møtte første gangen da en guttegjeng hadde overfalt henne og prøvd å dra av henne klærne. Om Sigrun som var Aris første ungdomsforelskelse men var for feig til å ta kontakt med.

Mesteparten av boken handler likevel om livet til besteforeldrene og livet til Ari selv som vi møter som skolegutt, som fiskeriarbeider og som middelaldrene fraskilt og desillusjonert på vei tilbake til hjemlandet sitt for å finne ut om han har en fremtid der.

En liten detalj som jeg ikke forstår og som blir litt frustrerende er en jeg-person som av og til presenterer handlingen når vi hører om Ari - vi får ikke vite hvem denne personen er eller hva slags liv han lever, men han opptrer sammen med Ari både i gutteårene og når han kommer hjem fra København.  Det er mulig at han bare skal fungere som et slags speilbilde eller som en slags ekstra fortellerstemme, men jeg synes likevel det virker litt rart. Likevel - det går ikke ut over lesergleden.

Lene Lauritsen Kjølner: Høyt henger de


Høyt henger de av Lene Lauritsen Kjølner (Innbundet)

Denne kriminalromanen var en gratisbok i en eller annen ebokhandel. Jeg leste den i sommer en gang, og det var en riktig sommerlig bok med vin på verandaen i huset på den vesle øya utenfor Tønsberg et (oppdiktet) sted. Det er en strid på øya om boplikten bør oppheves. Hovedpersonen i boken, Olivia, finner liket av en advokat som arbeidet for å fjerne boplikten hengende i et tau fra naboens terrasse. Det ser ut som selvmord men (åh, så overraskende) så kommer det frem detaljer som viser at han kan ha blitt drept.

Olivia er en godt voksen kvinne, skilt fra sin diplomatmann, for tiden uten arbeid og lommekjent på øya. Hun er nysgjerrig og kommer "tilfeldigvis" over diverse løse tråder som hun prøver å nøste opp, ikke akkurat i samarbeid med, men i alle fall i forståelse med politiet. To andre personer blir slått ned og forsøkt drept. En passende mengde mer eller mindre mistenkelige personer er med i handlingen, feriegjester som fastboende. Det er så lenge siden at jeg husker ikke så mange av personene. Vi får også en god dose gift på kjøpet, dvs. avtrekk av selsnepe - det er fali, det!

Boken gjorde nok ikke noe veldig dypt inntrykk på meg, men den var lettlest, intrigen var ok og ganske tilforlatelig - det var passe mengde sidespor og forviklinger til at det tok litt tid å komme til bunns i mysteriet og den var i det hele tatt godt egnet til å lese i en norsk sommerferie. Jeg syntes nok hovedpersonen til tider ble litt for eplekjekk, det var nesten noe "Frøken Detektiv"-aktig over henne. Men pass deg for selsnepen! 

Malin Persson Giolito: Størst av alt


Størst av alt av Malin Persson Giolito (Innbundet)

Jeg har nok av uleste bøker i bokhyllen og kaster meg sjelden over for meg ukjente krimbøker, spesielt hvis det er kort lånetid. Men så sto denne fremst i hyllen på biblioteket og skrøt av at den var kåret til årets beste svenske kriminalroman og da falt jeg for det billige trikset.

Dette er ingen "whodunnit", og det er heller ingen thriller. "Et rettsalsdrama" er undertittel (det kan jo skremme noen og enhver fra å lese boken!). Fra de første sidene er det klart at hovedpersonen Maja er en av de to som har skutt ned og drept læreren sin og flere av klassekameratene på Djursholm almänna gymnasium.

Hele boken er fortalt gjennom  Maja og vi følger rettsaken gjennom tre uker. Men det er ikke så mye detaljer fra selve rettsforhandlingene, i stedet får vi gjennom Maja gradvis frem hva som var bakteppet for at en intelligent og "vellykket" jente fra en god, stabil familie sitter tiltalt for deltakelse i en grusom skolemassakre.

Maja forteller litt bråkjekt om seg selv - om sine foreldre som hun gjør litt narr av men tydeligvis er glad i likevel, om sin lillesøster som hun elsker over alt på jorden, om bestevenninnen Amanda som hun henger sammen med i tykt og tynt selv om hun egentlig synes er litt overflatisk, om klassekameraten Samir som hun beundrer og ikke kommer helt inn på og alle de andre.

Så kommer Sebastian inn i hennes liv - han er pen, slagferdig og populær og ikke minst avsindig rik - dvs. hans far er avsindig rik. De to blir raskt et par og Maja får del i all herligheten som følger med rikdommen - en seksti meter lang lystyacht, en enorm villa med svømmebasseng, strandlinje og fullt tjenerskap, penger til å reise hvor som helst når som helst. Hun opplever også medaljens bakside: en far som er psykopat, som sendte vekk sin unge, vakre kone når Sebastian var baby og som forakter sin yngste sønn, et stadig økende stoffmisbruk, nervesammenbrudd og selvmordsforsøk.

Jeg synes boken er god på å beskrive Majas første fascinasjon og sterke følelser for Sebastian, sterke følelser som en ungdomsforelskelse kan føre med seg. Men Sebastian blir etter hvert preget av farens kalde avvisning, blir mer og mer nevrotisk, ruser seg mer og mer og Maja får en rolle som  minner mer om en pleier enn en kjæreste og blir selv fortvilet og desperat. Jeg synes også boken er god på å skildre hvordan mangel på kjærlighet fra foreldrenes side kan forkrøple et menneske til de grader. Kanskje faren er litt overdrevet skildret - han fremstår nesten som en demon - jeg spør meg selv hva som har gjort ham slik?

Så går handlingen gradvis frem mot den tragiske skyteepisoden. Parallelt med dette følger vi rettsforhandlingene frem til dommen faller. Aktor og forsvarer snakker med karaktervitner og det legges frem tekniske bevis. Bare Samir (og Maja) overlevde skyteepisoden. Alle aktørene er sett med Majas kritiske blikk for detaljer og det hele virker ganske realistisk.

Det som jeg synes er en svakhet ved boken er at Maja sin bråkjekke fortellerstil i svært liten grad gir rom for vonde følelser, for anger og ettertanke, selv om vi av og til aner at det ligger noe bak fasaden. Det gjør også at jeg synes slutten blir litt for lettvint uten at jeg skal komme inn på det her.

fredag 13. oktober 2017

Oksana Zabuzhko: The museum of abandoned secrets


The Museum of Abandoned Secrets by [Zabuzhko, Oksana]

Oksana Zabuzhko er en ukrainsk forfatter og intellektuell. Hun skriver både sakprosa, poesi og romaner og  dette er en av tre romanene hun har gitt ut. Den kom ut i 2009. Jeg kjøpte den som ebok det året jeg var i India og hadde behov for mye lesestoff. Boken er en nokså stort anlagt roman der Ukrainas forhold til Sovjetstaten på 40-tallet og samfunnsforholdene i "nåtid", dvs. på randen av oransjerevolusjonen står sentralt. Dette syntes jeg hørtes spennende ut, særlig etter at vi besøkte Kiev i 2007.  Jeg begynte å lese den og kom et godt stykke men den fenget ikke helt og så ble den liggende i Kindle "skyen".

Jeg tok den frem igjen når vi planlagte vår Romaniatur i sommer, kanskje litt fordi et av reisealternativene gikk gjennom Ukraina (men vi valgte en annen rute) og jeg ville gi den en ny sjanse. Det var et slit å komme i gang og jeg måtte starte nokså tidlig i boken, men etterhvert ble boken mer interessant.

Boken handler om Daryna som driver med kritisk og undersøkende jounalistikk på en nokså seriøs TV-kanal der hun har sitt eget program. Hun er i gang med en historie om Olena Dovgan, som var medlem av den ukrainske opprørshæren og ble drept i 1947. Olena Dovgan var også søster av bestemoren til Adrian, Darynas kjæreste og samboer. Adrian er hjemsøkt av en serie svært realistiske og dramatiske drømmer om en annen Adrian som kjempet i den samme opprørshæren. Det er gjennom disse drømmene vi lesere blir kjent med hendelsene på 40-tallet, og vi opplever bl.a. Adrians korte kjærlighetsaffære med den unge jødisk sykepleieren Rachel i en hemmelig sykestue og hans lengsel etter Olena Dovgan som er sammen med hans beste kamerat i hæren.

Daryna er en uredd samfunnskritiker men også svært populær. Men nå opplever hun at det er krefter som vil fjerne all seriøsitet fra TV-kanalen hun jobber for. Programmet hennes blir nedlagt og hun blir tilbudt en jobb i et nytt TV-konsept, en slags missekonkurranse som Daryna avslører som et opplegg for å trekke unge jenter ut i prostitusjon og en fordekt måte å finansiere deler av den pågående valgkampen. Hun trekker seg og fortsetter likevel researchen om Olena Dovgans historie. Samtidig undersøker hun forholdene rundt venninnen Vladas død. Vlada var en fremstående maler. Daryna er svært skeptisk til Vladas samboer, den rike forretningsmannen Vadym som også har politiske ambisjoner og hun mistenker ham for å ha iscenesatt Vladas trafikkulykke.

Gjennom Darynas (og Adrians) utrettelige undersøkelser rettet mot hendelsene på førti-tallet parallelt med Adrians drømmer får vi etterhvert dannet oss et bilde av hendelsene som førte til at den "gamle" Adrian og Olena ble drept sammen med noen russiske soldater utenfor en bunkers i 1947. Vi får også vite hva det ble av det barnet som ble unnfanget av den "gamle" Adrian og Rachel - en nokså overraskende historie. Vi får også et ganske godt innblikk i det moderne Ukraina - korrupsjonen og maktmisbruket som har overtatt etter det gamle undertrykkende Sovjetregimet og ikke minst kvinnenes svært utsatte stilling. Når boken er ferdig er det fortsatt mange åpne spørsmål - vi vet ikke sikkert hva som skjedde under eksplosjonen utenfor bunkersen - hvem som døde og hvem som overlevde. Og vi vet heller ikke så mye om hva som skjedde med Vlada.

Jeg fikk lyst til å lese mer om den ukrainske frigjøringskampen på 40-tallet, jeg var ikke klar over at det ble ført væpnede kamper mot sovjetstaten helt frem til slutten av 40-tallet. Jeg får inntrykk av at opprørshæren var en ultranasjonalistisk bevegelse som både samarbeidet med - og bekjempet nazi-Tyskland i tillegg til at de kjempet mot både Polen og sovjetstaten. Deler av den deltok i massakrer på polske landsbyer og på ukrainske jøder. Jeg vil ikke si at boken fullstendig forherliger opprørshæren, men jeg ser heller ikke at den problematiserer dens mangesidige virksomhet og jeg er litt forbauset over at dette ikke blir nevnt i noen av anmeldelsene jeg har lest.

Ellers er det mye jeg liker ved boken - karakterene Daryna og Adrian blir begge to godt beskrevet. Det er begge to personer en blir litt glad i, hver på sin måte. Bruken av Adrians drømmer til å fortelle noe av historien er et spenstig grep og jeg synes at det fungerer selv om det ikke er så realistisk. Dette er tross alt fiksjon.

Det var tungt å lese denne på engelsk. Jeg har ikke sett at den er kommet på norsk. Det var også en bok som egnet seg nokså dårlig som ebok - mange ganger hadde jeg lyst til å bla tilbake å lese hva som egentlig skjedde for noen kapitler siden og så var det håpløst å finne frem. Dette gikk ut over lesegleden og gjorde nok at det er endel ting jeg ikke fikk helt med meg. Men jeg er glad for at jeg kom meg igjennom den.


onsdag 11. oktober 2017

Claire-Louise Bennett: Pond


Pond

Denne boken oppdaget jeg på Lillehammerfestivalen i år. Forfatteren ble intervjuet og leste høyt fra debutboken sin og jeg ble så nysgjerrig at jeg kjøpte den. Boken er også oversatt til norsk og heter "Dam". Den handler om en kvinne, antagelig relativt ung som bor ved en dam i et lite hus eller kanskje en hytte i utkanten av en  udefinert kystby i Irland. Boken er omtalt både som roman og som novellesamling - den er en samling av kortere og lengre kapitler der vi møter denne kvinnen som jeg-person. Hun gir oss sine betraktninger om mangt og meget, svært ofte om fullstendig hverdagslige hendelser og ting.

Et kapittel spinner for eksempel rundt hennes hybelkomfyr der den ene knotten er ødelagt så hun må bruke den andre på begge platene og hvordan hun prøver å få fatt i en reserveknott hos leverandøren av det svært ukjente merket. Et annet kapittel på en halv side om lyden av froskene utenfor vinduet hennes. Også dette, på bare to setninger: "I just threw my dinner in the bin. I knew as I was making it I was going to do that, so I put in it all the things I never want to see again."

Språket hennes er svært ordrikt språk, nesten litt tilgjort. Det kan være nokså slitsomt å lese, en god del av ordene må jeg slå opp, men av og til strekker heller ikke ordboken til. Likevel synes jeg det omstendelige språket hører med og er en del av leseropplevelsen - kontrasten mellom de finurlige vendingene og de enkle og banale hendelsene.

Ofte er tankene hennes på vandring fra de helt nære ting til noe hun har lest eller en science fiction roman om den siste gjenlevende kvinne på jorden. Men hun kommer som regel tilbake til utgangspunktet, til den lille hendelsen som satte igang tankevandringen, og jeg synes ikke det ligner på "stream of consciousness".

Kvinnen har kontakt med venner, holder et grillparty, tenker på hva hun skal ha på seg (kjole? strømper?)  Det er av og til en mann inne i bildet. Likevel kan det virke som om hun gjemmer seg bak alle ordene, at hun egentlig er et dypt ensomt menneske som har problemer med å forholde seg til menneskene rundt seg.

Jeg likte boken og har aldri lest noe lignende. Spennende hva hun kommer med neste gang.