fredag 13. oktober 2017

Oksana Zabuzhko: The museum of abandoned secrets


The Museum of Abandoned Secrets by [Zabuzhko, Oksana]

Oksana Zabuzhko er en ukrainsk forfatter og intellektuell. Hun skriver både sakprosa, poesi og romaner og  dette er en av tre romanene hun har gitt ut. Den kom ut i 2009. Jeg kjøpte den som ebok det året jeg var i India og hadde behov for mye lesestoff. Boken er en nokså stort anlagt roman der Ukrainas forhold til Sovjetstaten på 40-tallet og samfunnsforholdene i "nåtid", dvs. på randen av oransjerevolusjonen står sentralt. Dette syntes jeg hørtes spennende ut, særlig etter at vi besøkte Kiev i 2007.  Jeg begynte å lese den og kom et godt stykke men den fenget ikke helt og så ble den liggende i Kindle "skyen".

Jeg tok den frem igjen når vi planlagte vår Romaniatur i sommer, kanskje litt fordi et av reisealternativene gikk gjennom Ukraina (men vi valgte en annen rute) og jeg ville gi den en ny sjanse. Det var et slit å komme i gang og jeg måtte starte nokså tidlig i boken, men etterhvert ble boken mer interessant.

Boken handler om Daryna som driver med kritisk og undersøkende jounalistikk på en nokså seriøs TV-kanal der hun har sitt eget program. Hun er i gang med en historie om Olena Dovgan, som var medlem av den ukrainske opprørshæren og ble drept i 1947. Olena Dovgan var også søster av bestemoren til Adrian, Darynas kjæreste og samboer. Adrian er hjemsøkt av en serie svært realistiske og dramatiske drømmer om en annen Adrian som kjempet i den samme opprørshæren. Det er gjennom disse drømmene vi lesere blir kjent med hendelsene på 40-tallet, og vi opplever bl.a. Adrians korte kjærlighetsaffære med den unge jødisk sykepleieren Rachel i en hemmelig sykestue og hans lengsel etter Olena Dovgan som er sammen med hans beste kamerat i hæren.

Daryna er en uredd samfunnskritiker men også svært populær. Men nå opplever hun at det er krefter som vil fjerne all seriøsitet fra TV-kanalen hun jobber for. Programmet hennes blir nedlagt og hun blir tilbudt en jobb i et nytt TV-konsept, en slags missekonkurranse som Daryna avslører som et opplegg for å trekke unge jenter ut i prostitusjon og en fordekt måte å finansiere deler av den pågående valgkampen. Hun trekker seg og fortsetter likevel researchen om Olena Dovgans historie. Samtidig undersøker hun forholdene rundt venninnen Vladas død. Vlada var en fremstående maler. Daryna er svært skeptisk til Vladas samboer, den rike forretningsmannen Vadym som også har politiske ambisjoner og hun mistenker ham for å ha iscenesatt Vladas trafikkulykke.

Gjennom Darynas (og Adrians) utrettelige undersøkelser rettet mot hendelsene på førti-tallet parallelt med Adrians drømmer får vi etterhvert dannet oss et bilde av hendelsene som førte til at den "gamle" Adrian og Olena ble drept sammen med noen russiske soldater utenfor en bunkers i 1947. Vi får også vite hva det ble av det barnet som ble unnfanget av den "gamle" Adrian og Rachel - en nokså overraskende historie. Vi får også et ganske godt innblikk i det moderne Ukraina - korrupsjonen og maktmisbruket som har overtatt etter det gamle undertrykkende Sovjetregimet og ikke minst kvinnenes svært utsatte stilling. Når boken er ferdig er det fortsatt mange åpne spørsmål - vi vet ikke sikkert hva som skjedde under eksplosjonen utenfor bunkersen - hvem som døde og hvem som overlevde. Og vi vet heller ikke så mye om hva som skjedde med Vlada.

Jeg fikk lyst til å lese mer om den ukrainske frigjøringskampen på 40-tallet, jeg var ikke klar over at det ble ført væpnede kamper mot sovjetstaten helt frem til slutten av 40-tallet. Jeg får inntrykk av at opprørshæren var en ultranasjonalistisk bevegelse som både samarbeidet med - og bekjempet nazi-Tyskland i tillegg til at de kjempet mot både Polen og sovjetstaten. Deler av den deltok i massakrer på polske landsbyer og på ukrainske jøder. Jeg vil ikke si at boken fullstendig forherliger opprørshæren, men jeg ser heller ikke at den problematiserer dens mangesidige virksomhet og jeg er litt forbauset over at dette ikke blir nevnt i noen av anmeldelsene jeg har lest.

Ellers er det mye jeg liker ved boken - karakterene Daryna og Adrian blir begge to godt beskrevet. Det er begge to personer en blir litt glad i, hver på sin måte. Bruken av Adrians drømmer til å fortelle noe av historien er et spenstig grep og jeg synes at det fungerer selv om det ikke er så realistisk. Dette er tross alt fiksjon.

Det var tungt å lese denne på engelsk. Jeg har ikke sett at den er kommet på norsk. Det var også en bok som egnet seg nokså dårlig som ebok - mange ganger hadde jeg lyst til å bla tilbake å lese hva som egentlig skjedde for noen kapitler siden og så var det håpløst å finne frem. Dette gikk ut over lesegleden og gjorde nok at det er endel ting jeg ikke fikk helt med meg. Men jeg er glad for at jeg kom meg igjennom den.


onsdag 11. oktober 2017

Claire-Louise Bennett: Pond


Pond

Denne boken oppdaget jeg på Lillehammerfestivalen i år. Forfatteren ble intervjuet og leste høyt fra debutboken sin og jeg ble så nysgjerrig at jeg kjøpte den. Boken er også oversatt til norsk og heter "Dam". Den handler om en kvinne, antagelig relativt ung som bor ved en dam i et lite hus eller kanskje en hytte i utkanten av en  udefinert kystby i Irland. Boken er omtalt både som roman og som novellesamling - den er en samling av kortere og lengre kapitler der vi møter denne kvinnen som jeg-person. Hun gir oss sine betraktninger om mangt og meget, svært ofte om fullstendig hverdagslige hendelser og ting.

Et kapittel spinner for eksempel rundt hennes hybelkomfyr der den ene knotten er ødelagt så hun må bruke den andre på begge platene og hvordan hun prøver å få fatt i en reserveknott hos leverandøren av det svært ukjente merket. Et annet kapittel på en halv side om lyden av froskene utenfor vinduet hennes. Også dette, på bare to setninger: "I just threw my dinner in the bin. I knew as I was making it I was going to do that, so I put in it all the things I never want to see again."

Språket hennes er svært ordrikt språk, nesten litt tilgjort. Det kan være nokså slitsomt å lese, en god del av ordene må jeg slå opp, men av og til strekker heller ikke ordboken til. Likevel synes jeg det omstendelige språket hører med og er en del av leseropplevelsen - kontrasten mellom de finurlige vendingene og de enkle og banale hendelsene.

Ofte er tankene hennes på vandring fra de helt nære ting til noe hun har lest eller en science fiction roman om den siste gjenlevende kvinne på jorden. Men hun kommer som regel tilbake til utgangspunktet, til den lille hendelsen som satte igang tankevandringen, og jeg synes ikke det ligner på "stream of consciousness".

Kvinnen har kontakt med venner, holder et grillparty, tenker på hva hun skal ha på seg (kjole? strømper?)  Det er av og til en mann inne i bildet. Likevel kan det virke som om hun gjemmer seg bak alle ordene, at hun egentlig er et dypt ensomt menneske som har problemer med å forholde seg til menneskene rundt seg.

Jeg likte boken og har aldri lest noe lignende. Spennende hva hun kommer med neste gang.

Katja Kettu: Nattsvermer


Katja Kettu: Nattsvermer

Jeg leste Katja Kettus første bok, "Jordmora" etter å ha hørt et intervju med henne på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Handlingen i den var lagt til Nord-Finland under krigen og temaet for boken var den brutale behandlingen av kvinnene i et samfunn i krig og nød, lagt i munnen på en ung kvinne som var besatt av kjærlighet til en tysk offiser. Språket var blomstrende og grovt - spennende men av og til for mye av det gode og gikk nesten ut over fortellingen. Likevel et spe nnende bekjentskap.

I år hørte jeg intervjuet med oversetteren av begge bøkene, Turid Farbregd, på Lillehammer der hun fortalte om utfordringen med å oversette fra en finsk språkdrakt full av ord som egentlig ikke finnes i noen ordlister, og i denne boken også med islett av Mari-språket.

Det er mange likhetspunkter mellom disse to bøkene. Også denne starter i Finland under 2. verdenskrig men "Nattsvermer" foregår i to tidsepoker - 2. verdenskrig og de første årene etterpå. Den første perioden starter ved fra grensen mellom Finland og Sovjet og deretter via en fangetransport til Gulag i Sibir. Den andre perioden foregår i nåtid i landsbyen Lavra, et område litt vest for Ural som er bebodd av Marifolket.

Irma er hovedpersonen i den første perioden. Hun blir i likhet med jordmoren i den første boken styrt av sin kjærlighet til kommunisten Ulvetann og inspirert av ham tar hun med seg endel hemmelige dokumenter hun har tatt fra faren sin og går over grensen til Sovjet. Der møter hun en annen virkelighet enn hun hadde sett for seg, Ulvetann er fort over alle hauger og selv er hun på vei til en fangeleir. Under transporten blir hun kjent med Elna, en jente av marifolket. Disse blir gode venninner og støtter hverandre i alle situasjoner.

Verna er hovedpersonen i den andre epoken. Hun reiser for å finne faren sin, en finske etnolog, men når hun kommer frem til Lavra er han allerede død og hun prøver å komme til bunns i hva som har skjedd med ham. En av dem hun møter er den nå gamle kona Elna som er svært lite hjelpsom og nesten litt fiendtlig innstilt.

Etterhvert blir trådene mellom de to epokene tydeligere og det er flere løgner og fortielser som kommer frem i dagen. En litt spesiell vinkling er kapitlene om personen Vova - et maktmenneske helt på toppen i det nåværende Russland, her har Katja Kettu lagt inn en spesiell og etter min mening virkningsfull vri. Men det er jo bare diktning........

Også i denne boken er behandling av kvinner under ekstreme forhold et viktig tema, aller mest i beskrivelsene av forholdene i fangeleiren. Og alle prøvelsene og kampen for å overleve i fangeleiren er beskrevet med et ganske saftig språk som i "Jordmora", men jeg synes kanskje dette er litt mer nedtonet her. Det synes jeg gir en bedre og mer troverdig beskrivelse av livet i Gulag.

Alt i alt syntes jeg dette var en god bok, og interessant også fordi det er ikke ofte en treffer på skjønnlitteratur der handlingen er lagt dels til Sibir, dels til et minoritetområde i det indre av Russland. Jeg tror ikke beskrivelsene av forholdene i Gulag er overdrevet, men selve intrigen er nokså eventyrlig. Det gjør ikke noe, for jeg leser ikke boken som et forsøk på sannferdig beskrivelse av hendelser, men mere som "Dette kunne godt ha hendt".

Jørn Lier Horst: Hulemannen




Denne boken lånte jeg som ebib-bok på vår Romaniaferie i september. Det var en reise med flere lange togetapper som krevde godt lesestoff! Jeg leste den på mobilen og det fungerte riktig godt. Litt for godt for den var ganske spennende og gikk unna som en røyk. Den varte en togreise og litt ut på natten etterpå. Dette må jo egentlig være et pluss når det er en kriminalroman.

Det er to parallelle handlinger i boken. En eldre mann blir funnet død i lenestolen sin uten at naboer eller noen andre har merket at han ikke har gitt livstegn fra seg. William Wisting sin datter Line vil lage en avisreportasje om hendelsen med tema ensomhet og intervjuer naboer, tidligere kjente. Slik kommer hun ganske tett på forhistorien til avdøde. Samtidig blir det funnet et lik på en juletreplantasje. Ved første øyekast et antatt selvmord, men det viser seg snart at det er mord. Men mannens identitet er uklar. Drapet har muligens forbindelser til en rekke drapssaker i USA og det er mye som tyder på at etterforskningen bør gå stille for seg. Etterhvert blir saken så omfattende at en gruppe FBI-folk blir koblet inn.

Ganske tidlig aner vi lesere det som ikke verken William eller Line Wisting ikke forstår: det kan være en sammenheng mellom de to dødsfallene, og kanskje det første også var et drap? Det er flere som har en uklar fortid eller som reagerer merkelig på intervjuer og spørsmål både av Line sine intervjuobjekter og personer som dukker opp i Wistings etterforskning. Etterhvert blir det nokså klart at drapsmannen har overtatt identiteten til en annen person som han kanskje også har drept. Gradvis rykker vi nærmere sannheten, men det er ikke alltid så lett å si om mennesker opptrer merkelig fordi de har noe å skjule eller bare fordi de er eksentriske, eller om det folk skjuler nødvendigvis er kriminelt. Disse krumspringene og sidesporene synes jeg er en styrke ved Horst sine bøker og gjør dem nokså realistiske, i alle fall fra en krimlesers ståsted. For vi mennesker opptrer vel ikke alltid like logisk og vi kan ha mange lag og hemmeligheter som vi holder for oss selv.

Tilslutt tilspisser etterforskningen seg til et dramatisk løp mot tiden og jeg kan ikke legge boken fra meg før den er i mål. Løsningen får stå-karakter - om ikke veldig sannsynlig så i alle fall absolutt mulig. Persongalleriet er troverdig og variert, enkelte menneskeskjebner gjør inntrykk. Ellers har jeg ett tosidig forhold til duetten William og Line Wisting - på den ene siden skaper det mer dynamikk i historiene at vi får inn et journalistperspektiv og det gjør også at William Wisting fremstår mere som en hel person enn om vi bare møtte ham som etterforsker. Jeg synes heller ikke at privatlivet hans blir påtrengende. På den andre siden blir det lett en sammenblanding av roller og bekjentskaper når Line driver research på krimsaker der faren leder etterforskingen og dette virker svært problematisk i politisammenheng. Akkurat her synes jeg det er løst på en god måte siden Line gjør sin story på et likfunn som politiet faktisk har sluppet taket i.

Jeg gleder meg til Katarinakoden.






onsdag 27. september 2017

Ana Blandiana: Kopi av et mareritt



Vi var på en 3-ukers rundtur i Romania i sommer. Jeg liker jo å ta med litteratur fra land jeg besøker, men denne gangen kom mannen min meg i forkjøpet da han fant to rumenske bøker til meg i bursdagsgave like før vi reiste. Denne er fra 1995 og han bestilte den fra et antikvariat. .

Den andre boken jeg fikk var en større slektskrønike som ikke fikk bli med i kofferten pga vekten, men denne fikk plass selv om jeg egentlig hadde bestemt meg for at i denne ferien skulle jeg bare lese ebøker.

Jeg begynte en gang på den første boken i Orbitor-serien av Mircea Cartarescu som er en anerkjent yngre rumensk forfatter men den var tung å komme igang med og får vente til senere (til jeg har samlet mer mot??)

Ana Blandiana (navnet er et preudonym) er først og fremst lyriker. Hun arbeidet også med litteratur på andre måter, bl. a. som tidsskriftredaktør og hun var i opposisjon til Ceausescuregimet helt til det falt i 1989. Til tider hadde hun problemer med å få utgitt diktene sine i Romania.

Denne boken som ble gitt ut i Norge i 1990 er en slags novellesamling - men novellene er nesten eventyraktige og noen av dem er skrevet i et nesten drømmeaktig språk. Alle novellene kommenterer på en eller annen måte samfunnet hun lever i. De to første handler begge om mennesker som er fanget men etterhvert viser det seg at de har etablert et slags indre fengsel som holder dem fast mer enn noe annet. Den mest sprudlende er den om universitetsprofessoren fru L som har skaffet seg en høne og rugeegg til matauk.  Eggene blir klekket ut på verandaen til små bevingede engler i beste renessansestil. Fru L er forskrekket - hun er både realist og ateist men synes likevel at de små vesenene er fascinerende. Men hva skal hun gjøre med dem og hvordan skal hun kunne fortelle dette til kollegaene på fakultetet? Så er det historien om de unge soldatene som er utkommandert og står og holder hverandre i hendene som flomvern rundt en øy som holder på å bli oversvømmet.

Det var en fornøyelse å lese gjennom disse syv fortellingene, og også noen ganger riktig uhyggelig. Det er ikke vanskelig å forstå at det er en poet som har skrevet dem, språket i den norske oversettelsen er både vakkert og elegant og klarer å få frem stor dramatikk på en stillferdig måte. Jeg vil anbefale å søke den opp på biblioteket, de har den sikkert.

Kerstin Ekman: Hendelser ved vann


Denne boken fikk jeg som en gratis bonusbok når jeg meldte meg inn i "Bokklubben nye bøker" en gang på nittitallet. Ganske utrolig når dette var den boken hun fikk Nordisk råds litteraturpris for, i 1994.

Jeg hadde lest en bok av Ekman før, jeg tror det var "Hekseringene", men denne boka fikk stå i bokhyllen i flere år. Da jeg til slutt leste den ble jeg nokså fascinert, kanskje aller mest av måten boken trekker leseren nærmere naturen og menneskene i de karrige skogområdene i Nord-Sverige nær grensen til Nord Trøndelag, og jeg knyttet den også til naturen i Rana i Nordland der vi bodde på 70-tallet. Jeg husker en gang vi var på rypejakt i Virvassdalen som ligger like ved svenskegrensen og overnattet i en gammel åpen koie som godt kunne vært tilholdssted for Annie og Mia den katastrofale natten som boken starter med..

Nå har jeg lest boken om igjen etter at den kom opp i litteraturgruppen som jeg er med i. Det var et godt gjensyn. Jeg husket ikke noe særlig av intrigen så det ble nesten som å lese den på nytt, men jeg har lest "Vargskinnet"-trilogien i mellomtiden og kjenner igjen en del av naturskildringene og stemningen blant befolkningen i den ytterste utkant av Sverige.

Boken kan godt lese som en kriminalroman selv om den er mye mer enn det, og intrigen er viktig. Først møter vi Mia og Annie i bygden Svartvatnet. Annie kjenner igjen han som nå er datteren Mias kjæreste, hun så ham for 18 år siden en sommernatt da mor og datter vandret alene i skogen for å møte morens nye elsker Dan som ikke hentet dem på bussen. De to søkte ly i en gammel hytte, men Annie oppdaget et telt med et lik (det viste seg at det var to døde mennesker i teltet). Vi følger så etterforskningen av mordet gjennom distriktslegen Birger. Parallelt følger vi Annie i hennes nye tilværelse sammen med datteren og elskeren i et slags hippiekollektiv. Unggutten Johan som flykter fra de ondskapsfulle halvbrødrene og den brutale faren hører vi også mye om. Vi møter mange flere personer som har tilknytning til stedet eller som kan ha vært i nærheten av drapet og noenkommer vi enda tettere inn på livet. Det er små og store konflikter, noen åpenlyste og andre som en aner under overflaten. Mellom brødre på småbruket, mellom samer og svensker, og ikke minst er det mye rart som foregår i og rundt hippiekollektivet. Annie er en sympatisk person, men hvordan kan hun følge en så ufordragelig person som Dan? Legen Birger er det også lett å få sympati for og han blir den andre hovedpersonen i boken og etterhvert kommer disse to nærmere hverandre.

Drapet blir ikke oppklart og fortellingen tas opp igjen  der den begynte, med den voksne Mia og moren hennes, Annie. Det blir ingen ny etterforskning, men oppklaringen kommer likevel som en følge av en rekke tilfeldigheter etter noen dramatiske og triste hendelser - også disse ved vann.

Det som gjør at jeg liker denne boken så godt er at den får drapet og etterforskningen til å ramme inn det nokså trange miljøet i den lille skogsbygda og alle relasjoner blir på en måte satt på spissen, det virker nesten som naturen også er påvirket - livet stopper opp. Og så går livet likevel videre, med det uoppklarte drapet som ligger der som er verkebyll og tilslutt slår tilbake. Men det er svært mange personer å holde rede på og noen av dem mistet jeg underveis så jeg kjente dem ikke igjen i den siste delen. Kanskje skal jeg lese den for 3. gang.

lørdag 12. august 2017

Carlos Fuentes: Årene med Laura Diaz


"Årene med Laura Díaz" av Carlos Fuentes

Carlos Fuentes er en meksikansk forfatter. Fra før har jeg lest Gamle Gringo og Artemio Cruz' død. Gamle Gringo leste jeg for svært lenge siden og husker den som en svært bra bok selv om jeg ikke kan huske noe av handlingen. Den siste leste jeg like før vi dro til Mexico november 2015 og det var en storslått roman som fanget store deler av Mexicos historie siden slutten av 1800-tallet sett fra fra dødsleiet til en gammel offiser. En kjempegod inspirasjon til å bli bedre kjent med Mexico

Denne boka la jeg fra meg når jeg var kommet halvveis og kommer nok ikke til å lese den igjen. Det var ingen dårlig bok - hovedpersonen Laura Diaz kommer fra en opprinnelig tysk familie (på morssiden). Familien hennes blir malt med bred pensel i tråd med god latinamerikansk fortellertradisjon. Vi følger Laura videre gjennom livet - hun møter revolusjonshelter og antirevolusjonære, bor en stund sammen med Frida Kalho og Diego Rivera i New York og lever et aktivt liv både i og ikke minst utenfor ekteskapet sitt. Men omtrent midtveis i boka (som er en liten murstein) finner jeg ut at jeg har ennå ikke blitt noe særlig kjent med Laura og jeg er egentlig ikke interessert i å bli kjent med henne og finne ut hvordan det går med henne. Det er kanskje min feil og ikke boken, men vi passet ikke sammen og det er så mange andre bøker som fortjener å bli lest.