Denis Johnson: Togdrømmer

Dette er en liten flis av en bok, nærmest en langnovelle på 106 sider. Den handler om skogs- og jernbanearbeideren Robert Grainier og livet hans fra tidlig 1900-tall og frem til hans død.  Han lever et hardt men tilfredsstillende liv, stifter familie og har det med kona og datteren, men så ramler hele tilværelsen hans sammen. I resten av livet strever han med (og klarer) å bygge opp en slags tilværelse.  Han reiser frem og tilbake mellom staten Washington og småbyen der han bodde, men holder seg mest til hjembyen. Jernbanen blir på en måte livsnerven hans.

Det er ikke gitt for alle forfattere å skrive et liv på hundre sider. Johnson gjør det med et nokså kortfattet språk, men det er ikke helt minimalistisk heller. Det jeg synes han klarer er å fange opp viktige øyeblikk og opplevelser, som regel ledsaget av treffende miljøbeskrivelser eller vakre naturskildringer. Noen ganger ikke fullt så vakre også - når jeg leser skildringen av Grainier sin reise gjennom det brannherjede landskapet der han hadde hatt sitt hjem er det som jeg kjenner den sure, stikkende lukten i neseborene.

Boken gir også et innblikk i deler av USA som vi ikke hører så mye om. Jeg får assosiasjoner til pelsjeger- og nybyggerliv og kan anbefale denne boken til alle som en eller annen gang har drømt om å oppdage Amerika.

Sara Blædel: De glemte pikene

Dansk kriminalroman med politikvinnen Louise Rick i hovedrollen. Louise har nettopp begynt som leder for en gruppe som etterforsker forsvunne personer. I en skog blir det funnet et lik av en kvinne som er vanskelig å identifisere trass i et tydelig arr i ansiktet. Så viser det seg at hun kommer fra et psykiatrisk institusjon som ble nedlagt for flere år siden og nye overraskelser vedrørende hennes identitet kommer frem. Og hva skjedde med hennes tvillingsøster?

I den samme skogen blir det etterforsket et drap på en annen kvinne. Det har også vært noen kvinner som har forsvunnet i området for mange år siden. Er det noen sammenheng mellom disse sakene? Etterforskingen av disse parallelle sakene blir en krysning mellom avsløring av psykiatrisk helsevesen på 60-tallet og en brutal psykopathistorie. Louise er på hjemmebane i dette området og får et ubehagelig gjensyn med sin fortid. Til tross for dette synes jeg hun blir litt for distansert i forhold til etterforskningen.

De første avsløringene av forhold ved institusjonen er rystende og kan dessverre virke troverdige. Senere synes jeg det tar av litt og jeg tror ikke helt på den endelige avsløringen.

Louises venninne Camilla har en liten gjesteopptreden, det blir litt påklistret og det virker som den er der for å forsvare Camillas nærvær i boka mer enn den egentlig er nødvendig for historien. Ellers er boken godt skrevet, og på den måten en grei tidtrøyte, men det var ikke en bok som engasjerte meg.

Dag Johan Haugerud: Enkle atonale stykker for barn

Jeg holder på med et prosjekt: lese alle bøkene til P2-lytternes romanpris. Dette er en av dem, og jeg har stoppet opp halvveis.

Denne boken er delt i tre deler, leser jeg bakpå. Første (korte) del er en stafettfortelling som hopper fra person til person. Vi begynner et sted i Tyskland og beveger oss gjennom Sentral-Europa. Denne skrivemåten har jeg vært borte i før, bl.a. Trude Marsteins "Gjøre godt". Men mens Trude Marstein lar oss få et lite innblikk i livene til personene sine synes jeg ikke Haugerud gjør det - det blir bare fragmentariske glimt før vi haster videre og jeg har glemt den ene personen før jeg har startet på den neste. Jeg holdt på å gi opp der, men så var jeg kommet over i andre del og ville gi boken en ny sjanse.

I andre del møter vi Eva Ness, enken etter forfatteren Eivind Ness, og Erik Andersen, en svært ung forfatter som ønsker å skrive Eivind Ness sin biografi med støtte fra enken. Erik er først og fremst opptatt av en barnebok Eivind Ness har skrevet - Tom og kaninen. Erik og Eva møtes men kommer ikke helt på bølgelengde.  Så dukker Eriks venninne Sofie opp. Hun er - ja hva er hun? en slags medieperson - ikke akkurat journalist men noe lignende? I alle fall blir hun interessert i paret Eivind og Eva Ness etter å ha sett et ungdomsbilde av dem fra New York, og hun har også lyst til å skrive en bok - mest med utgagnspunkt i Eva Ness, det høres ut som hun vil lage en slags kjendisportrett mer enn en litterær biografi. Hun tar også kontakt med Eva, kommer kanskje - kanskkje ikke litt mer på bølgelengde.  Så har vi det gående med forhandlinger og tautrekking om hvem som skal skrive hva og hvorfor og det varer et stykke over halvveis i boka, sannsynligvis mye lenger. Men det er da jeg tenker at hvis mesteparten av denne boken skal dreie seg om disse (for meg) nokså uinteressante menneskenes biografiprosjekt så kan de gjerne fortsette med det, men jeg er ikke med lenger.

Mulig jeg får tilbake inspirasjonen etter å ha hørt på diskusjonene i P2-lytternes romanpris - hvem vet? Forresten er forsiden noe at det styggeste jeg har sett på lenge.

Maria B Bokneberg: Lukten av våt jord om natta

Mie, lillesøsteren Rakel og faren flytter til hytta etter at moren dør for å finne ut av hvordan det går an å leve videre, komme nærmere hverandre, snakke sammen. Mie går også i sorggruppe men det har hun ikke fått faren eller søsteren med på.

Langsomt avdekkes minner for oss, uten at de tre kommer så mye nærmere hverandre. Etterhvert kommer det klart frem hvordan moren døde, men hvorfor finner de ikke svaret på.

Dette er en vond og sår bok, likevel vakkert fortalt og uten sentimentalitet. Det er ingen konflikter men heller ikke noen egentlig tilnærming. Mot slutten aner vi vel at livet kommer til å gå videre for de tre, hver på sin plass, alene i verden.

Dette var en liten bok som ga mye ettertanke.

Arnaldur Indri­ðason: Glemt

Islandske Indriðason er den nordiske krimforfatteren jeg liker best, og jeg har lest de fleste av bøkene hans. Jeg meg selvfølgelig over hver ny som kommer. Som de fleste har denne Erlendur Sveinsson i hovedrollen, men en ung Erlendur før han ble så tungsindig og desillusjonert som i de senestebøkene med ham. Han er likevel noe av en særling allerede i denne boken der han etterforsker et lik funnet i et utendørs gytjebad men som sannsynligvis er drept et annet sted. Det er 1979 og tilknytningene til den amerikanske basen er sterke, det er den kalde krigen også og Erlendur og sjefen hans, Marion, trør over flere både uoffisielle og offisielle grenser og forhindringer for å finne morderen og eventuelle andre, mere politiske forbrytelser som kan ha funnet sted.

Parallelt med dette driver Erlendur sin egen uoffisielle etterforskning. 26 år tidligere forsvant 15 år gamle Dagbjørt sporløst og saken ble etterhvert henlagt og glemt. Erlendur har en egen dragning mot slike forsvinningssaker, kanskje på grunn av en som forsvant i hans nærmeste familie. Det er temai i en av de andre bøkene om ham.

Boken beveger seg frem og tilbake mellom disse sakene og mellom Reykjavik og den amerikanske basen til de omsider finner sine løsninger. Hva som egentlig ble lagret i den enorme hangaren blir selvfølgelig ikke avslørt, siden det ville fått enorme politiske konsekvenser og ville vært historie i dag.

Dette er ikke den beste boken av Indriðason jeg har lest, jeg synes ikke han er like flink til å beskrive de amerikanske soldatene og deres familier som han er på Islands natur, folk og folkelynne, men den er absolutt lesverdig.

A house somewhere - Tales of life abroad

Lonely Planet har gitt ut denne samlingen med korte essays, fortellinger eller utsnitt av reisebeskrivelser der det å bo i et fremmed land er tema. Alle historiene er korte og hver for seg raske å komme gjennom, og boken er også i seg selv lettlest der en hopper rundt med korte glimt fra land til land. Jeg synes ideen er god, og i begynnelsen vekker boken også til litt ettertanke rundt spørsmål som tilhørighet og fremmedhet. Men etterhvert synes jeg nok at vinkelen blir altfor angloamerikansk. Det blir for mange historier om engelskmannen eller kvinnen (den normale) som bosetter seg på et eksotisk sted der alt er vakkert og spennende men der håndverkerne er upålitelige og folk oppfører seg rart (de unormale)og der alt praktisk er vanskelig. Det kunne ha gjort seg med noen historier om hvordan en innvandrer til England eller til USA opplever de første månedene i et fremmed hus, møter med fremmede folk, fremmed mat og fremmede vaner og hvor rart det oppleves. Det eksotiske og rare Vesten. Da hadde boken kanskje vakt mer ettertanke.

Det finnes heldigvis flere hederlige unntak, ellers hadde jeg ikke orket å lese gjennom hele boken. En fin historie var fra Kina der hovedpersonen Peter Hessler som underviser i engelsk får tildelt et kinesisk navn (Det er visstnok nokså vanlig). Deretter lever han på en måte som to personligheter, Peter og Ho Wei som oppfører seg og tenker forskjellig.

Det er også et avsnitt fra Amitav Gosh sin "In an antique land" som handler om den indiske forfatterens reise til Egypt der indisk og egyptisk kultur blir stilt opp mot hverandre i en ellers vennskapelig og gjestfri atmosfære.

Tove Jansson: Billedhuggerens datter

I denne lille boken forteller Tove Janssons fra sin barndom. Hennes far var billedhogger og var like sprudlende og utadvendt som han var alkoholisert. Moren var også kunstner og var den som holdt familien sammen på alle måter. Boken er fortalt med stemmen til barnet Tove og inneholder lykkelige minner fra en nokså brokete oppvekst. Vi er flue på veggen på noen av de store drikkegildene, vi slipper helt inn i farens atelier, vi er med på sommerlivet i hytten ved skjærgården og vi feirer jul i Helsingfors. Alt er fortalt med barndommens magi, og selv om nok ikke det var bare idyll i Tove Janssons barndomshjem får vi likevel lyst til å flytte inn i fortellingen - hvem vet hvilken Mummi-lignende skikkelse vi kan komme til å møte. Dette er en bok jeg kommer til å lese om igjen, kanskje etter at jeg har lest Tuula Karjalainens Janssonsbiografi som jeg kjøpte samtidig.

Cathrine Evelid: Drømmer fra Texaco

Rita (bokens jeg), lillesøster Linda og moren Aud er på vei i en folkevogn til en Texacostasjon et sted på Sørøstlandet (?) der de skal bo hos Finn. Der skal jentene få eget rom med køyeseng. Vi vet lite om forhistorien utover at mor er enke og syr til livets opphold og at far forsvant ut av livene deres på en ubehagelig måte. Vi er på 80-tallet og jentene er vant til nokså kummerlige forhold - kanskje har de flyttet ofte men det får vi ikke vite noe om. Rita har i alle fall en drøm om et trygt sted å bo, om tilhørighet.

Finn viser seg å være en vennlig sjel som både mot og jentene fort finner seg til rette hos, det hjelper også på at de av og til forsyner seg av hans uendelige menger av billig snop. De lever et enkelt liv på bensinstasjonen som alltid er åpen. Men Finn har også familie, mor, søster Evy med den ubehagelige sjømannen Ernst, og broren Alf som er pleiepasient etter en stygg ulykke. Det er ikke sikkert han får drive Texaco alene bestandig. Og han har sine demoner.

Omtrent midtveis i boken faller jeg av. Det råder harmoniske forhold etter at de tre har levd noen år på Texacostasjonen men vi aner at noe ubehagelig kan komme til å skje. Litt forutsigbart, og jeg synes ikke det er nok spenst til at jeg har lyst til å lese videre. Men jeg blar litt videre og så lar jeg den få en sjanse til. Det er bra, for etterhvert synes jeg fortellingen utvikler seg videre til nboe som minner mer om en dannelsesroman enn en "road movie". Rita gjør etterhvert et sterkere inntrykk. Hun og søsteren Linda opptrådte i begynnelsen av boken nesten som siamesiske tvillinger. Nå har Linda tatt Rita igjen i størrelse og går sine egne veier. Hun er pen og har drag på (og interesse for!)gutter og liker alt som er litt på kanten. Men Rita går også sine egne veier, hun lodder dypere, er mer reflekterende, får blant annet kontakt med Finn sin mor som ellers er ganske utilnærmelig, hun tar opp spennende lyder med den nye kassettspilleren, hun observerer spenningene mellom de voksne. Og etterhvert tør hun å ta egne valg, ikke minst å stå imot Linda.

Men Finns demoner kommer frem i lyset og det går mot en slutt som nærmest er uunngåelig. Etterpå sitter jeg igjen med opplevelsen av å ha fulgt en liten familie på kanten av samfunnet i Norge på 80-tallet sett med brillene til en ung jente som er på vei mot å bli voksen. Boken er godt skrevet med malende skildringer av det lille stykket Sørlandsvei og den naturen som finnes rundt den og av menneskene som bor der i sin 80-talls-virkelighet.Det har vært en interessant innblikk i en verden som er langt utenfor min vanlige hverdag. Jeg behøver ikke å tro 100% på alt som står der, det er tross alt filtrert av en tenåring. Det var en grei leseopplevelse.

Vigdis Hjorth: Arv og miljø

Jeg er nettopp ferdig med Vigdis Hjorths siste bok om familiekonflikter, fortielse og tapt barndom. Jeg har lest en del av hennes bøker tidligere, men slett ikke alt. I denne boken merker jeg et større engasjement enn i noe annet jeg har lest av henne. Det virker som om hun har et undertrykt sinne i seg som omtrent tyter ut over sidene. Hun gjentar uttalelser og poeng i en nesten suggererende stil. Av og til er dette litt irriterende, men for det meste gir dette nerve til fortellingen.

Bokens ramme er en arvekonflikt som starter allerede før faren til hovedpersonen, Bergljot, dør. Det er fire søsken og familien har to hytter på Hvaler. Foreldrene har sagt at de vil fordele arven likt, men vil gi disse hyttene til de to yngste søstrene mens Bergljot og Bård skal tilgodeses med tilsvarende verdi - det er bare det at hyttene er blitt taksert til en latterlig lav takst. De to eldste har hatt lite kontakt med foreldrene og resten av familien fordi de begge på hver sin måte har følt seg dårlig behandlet.

Bergljot har i en vanskelig periode gått til terapi og gjennom det kom det frem at faren forbrøt seg mot henne i en periode fra hun var fem til sju år. Ved en anledning konfronterte hun foreldrene med dette og at hun ble møtt med raseri og fullstendig avvisning, og det var årsaken til at Bergljot brøt med familien. Det kommer også gradvis frem andre, mindre episoder både før og etter konfrontasjonen som sannsynliggjør at dette har vært et "uutalt" samtaleemne i familien i flere sammenheng.

Når faren dør og arveoppgjøret blir en realitet prøver Bergljot igjen å få familien til å høre på hva som er hennes grunn til å ikke ha kontakt med foreldrene. Men også nå blir hun møtt av en mur av taushet og fortrengning.  Bård er den eneste som støtter henne, samtidig som at han fører sin egen kamp for å bli hørt i hyttestriden. Han har sine egne traumatiske opplevelser av faren - ikke overgrep men kulde, likegyldighet og avvisning.

Vigdis Hjorth skriver svært godt om hele spekteret av vekslende følelser som Bergljot gjennomgår. Lettelsen hun føler når faren dør - og sorgen som hun også kjenner på, er det sorgen over farens død eller over farsfiguren som hun mistet? Alle de mislykkede forsøkene på kontakt med de to yngste søstrene og moren, særlig Astrid som stadig prøver å strekke ut en hånd og like stadig likevel viker unna for å høre om Bergljots vonde opplevelser. Det er dette jeg synes hun får frem best i denne boken - alle de undertrykte spenningene. Samtidig beveger Bergljot seg i det norske kunst- og teatermiljøet med utgangspunkt i sitt arbeid som teaterkritiker. Dette er et miljø som Vigdis Hjorth kjenner godt og det gir en troverdig ramme for historien.

Personskildringene er varierende. Bergljot selv er fabelaktig. Moren og søsteren Astrid er godt skildret (fra Bergljot sitt ståsted, naturligvis). Faren også - mye negativt og mørke, men også noen nyanser her. Den steile søsteren Åsa kunne godt vært trukket mere frem som en kontrast til den unnvikende Astrid. Jeg synes også at vi kunne fått høre litt mer fra eksmannen Lars som alltid er i nærheten. Ellers er barna og venninnen Klara tydelig tilstede og sannsynliggjør at Bergljot tross alt har klart seg godt i sitt eget liv, adskilt fra mor og søsken.

Jeg hadde lest og hørt en del diskusjoner om denne boken før jeg leste den selv, og denne gangen syntes jeg at det faktisk gikk litt ut over leseopplevelsen. Jeg skulle på mange måter ønske at jeg hadde lest den uten å ha visst hva som var kjernen i historien ut over det som står på omslaget - da hadde den nok gjort enda mer inntrykk på meg. Jeg sitter likevel igjen med et svært godt inntrykk av boken. Vigdis Hjorth setter søkelyset på incest uten å utbrodere overgrepene men i stedet å se på ringvirkningene - på hvordan fortielsene og fornektelsene gjør dette til et vondt og åpent sår som aldri kommer til å gro.

Jeg er ikke så opptatt av hva slags erfaringsbakgrunn som ligger bak historien og jeg synes denne delen av anmeldelsene dessverre ødelegger litt for Vigdis Hjorth sin fortelling.





 

Thomas Marco Blatt: Varsjøen

Dette er debutromanen til Thomas Marcvo Blatt, han har gitt ut endel poesi tidligere. Jeg leste den etter en positiv anmeldelse i P2. Det er en bok med beskjedent omfang, 181 sider. Hovedpersonen, Morten Bodrum, har falt litt utenfor i livet, han fikk av forståelige grunner sparken  i Møller Bil etter å ha jobbet der et års tid, før det hadde han jobbet i mange år i som leder i hans fars reklameselskap. Han gjør ikke noe særlig for å finne annet arbeid heller, sitter mest hjemme og surfer på pc'en. Han er gift og har to barn. Kona, Ragnhild, er tannlege og begynner å bli lei av å ha eneansvaret for familieinntekten.

Så får Morten en uventet telefon fra Tommy Lystad som vil treffe ham og sier han vet noe om den forferdelige hendelsen for 20 år siden da Morten sin bror Markus druknet under en badetur til Varsjøen. Morten likte ikke Tommy Lystad, samtalen vekker vonde minner, og etterhvert trigger den noen reaksjoner og et litt merkelig handlingsmønster hos Morten, for han får det for seg at han ikke vil ringe Tommy tilbake men reise og møte ham og konfrontere han med dette.

Resten av boken fortoner seg som en slags road movie. Morten kjører rundt i sin gamle Golf som han har tatt vare på siden han var 18 og oppsøker kjente fra barndommen for å få tak i adressen til Tommy. Dette er i det hele tatt en reise like mye tilbake til fortiden som det er for å treffe Tommy igjen. Han oppfører seg av og til irrasjonelt, er sjelden åpen med hensikten med reisen overfor dem han møter og lirer av deg den ene løgnen etter den andre.

Jeg opplever noen av historiene som vi etterhvert får høre fra oppveksten hans som litt ubehagelige - for eksempel flere ganske så simple naskehistorier uten at de blir satt inn i noen kontekst. Etterhvert kommer det også frem mer av Mortens minner fra drukningsulykken også. Disse minnene synes jeg blir hengende litt i løse lufta - vi møter ikke tankene rundt dette noe sted i Morten sin nåtid, det er i det hele tatt svært lite beskrivelser av Morten sine følelser.

Reisen ender i et salgs klimaks som jeg egentlig ikke synes setter noen ting på plass, og så er vi tilbake i nåtiden igjen. Ragnhild er på sykehuset og våker over sin far som svever mellom liv og død. Han har kjørt i fjellveggen etter å ha blitt bedt om å akseptere en oppsigelsespakke fra Statoil. På siste sidene aner vi at forholdet mellom Ragnhild og Morten er over. Det er en avslutning som ikke levner mye håp.

Jeg var lite begeistret for denne boken. Den var lett å lese, og det var noen gode beskrivelser av barndomstiden til Morten, først på Holmlia og deretter på Sørumsand. Du får inntrykk av at forfatteren kjenner disse miljøene godt. men jeg synes ikke personen Morten henger sammen. Jeg ser ingen forbindelse mellom hans nesten apatiske forhold til arbeidslivet og de daglige forpliktelsene for familien på den ene siden og hans traumatiske opplevelser fra barndommen på den andre. Det er godt mulig at forfatteren mener det er en forbindelse, men jeg ser den ikke. Det er en scene der han treffer Ragnhild for første gang og gir henne et smykke som han stjal på en liten basar mens kameraten hans snakket med butikkeieren - dette blir fortalt uten at jeg ser noen ettertanke, ironi eller antydning til skam. Jeg synes Morten er er en ubehagelig person, uten at det virker som om det er hensikten med boken.

Kim Leine: De søvnløse

Dette er den første boken jeg leser av Kin Leine. I motsetning til mursteinen "Profetene i Evighetsfjorden" som han fikk Nordisk råds litteraturpris for i 2013 er dette en ganske liten bok, 155 sider. Handlingen er også her lagt til Grønland men denne gang litt inn i fremtiden, i 2025. Den globale oppvarmingen har ført til at isen har trukket seg endel tilbake. Det foregår en krig i Europa. Den får vi ikke vite så mye om, men bilder farer forbi på TV-skjermer av nød og elendighet og mange er bekymret for hvordan det skal gå, og de tenker også på hva som vil skje med  Grønland som fortsatt er under Danmark. Danmark er ikke med i krigen men er likevel berørt av den. Vi det komme en løsrivelse? og vil det i så fall føre til noe bra?

Handlingen foregår i løpet av et sommerdøgn, i og rundt et lokalt sykehus i byen Tasiilaq, en by på Øst-Grønland.Bokens tittel henspeiler på hvor vanskelig det kan være å få sove en sommernatt når solen bare såvidt går under horisonten, særlig er dette et problem for danskene. Det er vanlig å tape svart plast over vinduene for å få sove. Kim Leine har bodd på Grønland og jobbet på sykehus der og kjenner de lokale skikkene. En sidebemerkning: Tasiilaq ligger litt sør for polarsirkelen, kanskje på høyde med Mosjøen og jeg synes nok at problemene med sommerlyset blir blåst litt opp, noen av innflytterne mener at de lyse sommernettene kan føre til nervøse lidelser og økt innslag av ADHD.

Uansett var det en stor glede å lese boken. Den er skrevet som en kollektivroman. Ståstedet skifter mellom nesten alle personer som er nevnt i boken. Distriktslegen, portøren og hans kreftsyke kone, tolken og hennes schizofrene og voldelige onkel, presten, den tyske turisten som falt ned i en fjellskrent for å nevne noen få. Noen er danske og noen er grønlendere.

Jeg husker at Trude Marstein hadde en lignende fortellerteknikk i "Gjøre godt", men der var det en slags stafett der hver person fikk et kapittel og så ble vi ført videre i en slags stor sirkel til vi til slutt kom tilbake til utgangspunktet. Ofte hadde ikke personene noe med hverandre å gjøre engang. Det var interessant, men av og til opplevde jeg det som litt kunstig. I "De søvnløse" bølger fortellingen lett og sømløst mellom personene. På den måten hender det ofte at vi opplever samme hendelse fra forskjellige synsvinkler så dette blir en virkelig fellesroman. Noen ganger beveger vi oss frem og tilbake mellom flere personer i samme kapittel der det er naturlig.  Det kommer noen dramatiske episoder men dramatikken  betyr egentlig ikke veldig mye for handlingen. Det som betyr noe er at vi lever oss inn i det lille lokalsamfunnet dette døgnet og når jeg er ferdig med boken er det som om jeg har vært der jeg også, på sykestuen, på lab'en og i hjemmet til flere av de involverte.

Elena Ferrante: Historia om det tapte barnet

Jeg fikk tak i den siste boken i Napoli-kvartetten på 1-ukeslån, så her var det bare å hive seg i gang å lese, boken er på 572 sider. Dette falt sammen med en langhelg i Dublin, så det gjaldt å få lest en god del på flyturen. Det gikk helt fint, for denne fungerer for meg som en pageturner i likhet med de tidligere bøkene.

Vi møter Lena når hun er i ferd med å flytte fra ektemannen Pietro tilbake til Napoli med sine to døtre for å bo sammen med Nino som hun har elsket siden de gikk på barneskolen. Lena er nå etablert både som forfatter og som en del av den den intellektuelle middelklassen, hun leser bøker og tidsskrifter, hun reiser på konferanser og hun snakker italiensk. Nino har funnet en leilighet til henne i et av Napolis bedre strøk. Venninnen Lila har aldri beveget seg utenfor Napoli, avbrøt utdanningen etter femte klasse, snakker den lokale dialekten og bor i slummen i den gamle bydelen. Men hun har etablert et datafirma sammen med samboeren Enzo og de gjør det godt økonomisk.

Vi følger Lena i kampen for å stå på egne ben. Nå blir hun motarbeidet i skrivingen av den innflytelsesrike eks-svigermoren Adele som tidligere hjalp henne frem. Lena klarer likevel å stå oppreist og går videre i karrieren sin. I begynnelsen av boken er forholdet mellom Lena og Lila på et nullpunkt. De gamle motsetningene mellom de to venninnene gjør seg fortsatt gjeldende og i tillegg snakker Lila svært negativ om Nino.

Etterhvert får Lena og Lila bedre kontakt. En viktig scene er under et større jordskjelv der Lila nærmest går i oppløsning mentalt - her får vi et innblikk i de mørke sidene hennes som hun tydeligvis har sloss med hele livet. Denne scenen er et av høydepunktene i boken etter min mening.

Så blir de begge gravide. Dette knytter dem tettere sammen, både før de har født, og ikke minst i livet med de to spebarnsdøtrene, Lenas Immu og Lilas Tina.

I hele den første delen av boken er det store spenninger i Lenas forhold til Nino. Han har ikke separert seg fra kona si slik han har lovet. Det går gradvis opp for Lena at Lila har rett i sin kritikk av Nino og til slutt er bruddet uunngåelig. Nå er Lena uten støtte fra Nino og hun flytter med døtrene sine inn i en leilighet i huset der Lila bor. Lena er tilbake i slummen der hun vokste opp men hun blir aldri helt en av dem igjen, hun kommer utenfra, snakker annerledes, har et bein i den andre verdenen.

Samfunnsforholdene i Italia er et bakteppe i denne boken men ikke like sterk som i den forrige. 68-opprøret glir over i en fase med hensynsløse attentater er over. Etterhvert kommer de revolusjonære grupperingene på defensiven, bl.a. Nadia og Pasquale som begge går under jorden. Samtidig hører vi om stoffproblemer og vold, og i slummen i Napoli er begge deler som regel knyttet til Solara-brødrene Michele og Marcello som utgjør den lokale mafiaen. Lila er ustoppelig i sitt engasjement for å ta innersvingen på dem, samtidig som Lena skriver om volden i bydelen i noen av romanene sine. Likevel er og blir Lila og Lena en del av Solara-brødrenes lokalmiljø. Det skjer flere drap i nærmiljøet uten at noen blir tatt, og så kommer hendelsen som tittelen i boka refererer til og som jeg ikke skal gå nærmere inn på.

I resten av boken går Lena og Lila  igjen hver sine veier, de blir eldre og så forsvinner Lila helt som vi hørte om i den første boken. Mot slutten samles trådene fra den første boken uten at jeg skal si noe om hvordan.

Jeg sitter igjen med inntrykket av Lila som en kraftfull skikkelse som har blitt vingeklippet dels av familien, dels av fattigdom men også av egne valg - det at hun sluttet skolen etter femte klasse, ekteskapet som 16-åring, aldri forsøk på å bevege seg ut av den tyngende slummen i Napoli. Hvordan ville historien ha utviklet seg hvis Lila hadde blitt mindre forhindret eller gjort andre og bedre valg? Det skjer jo ikke, og i stedet lar hun Lena være den som blir en "verdensdame" og lever på mange måter gjennom henne. Og Lena på sin side - hadde hun hatt kraft og mot til å gå den veien hun gikk uten å ha Lila delvis i ryggen, delvis å slåss med? Det er disse spenningene mellom de to venninnene som driver bøkene fremover og gjør dem til noe helt spesielt.

Jeg har vært med Lena på en lang reise gjennom livet - delvis med og delvis uten venninnen Lila. Jeg har også lært en del om livet i Italia fra 50-tallet og frem til 2000-tallet, noe jeg visste svært lite om fra før selv om mye av handlingen foregår parallelt med mitt eget liv. Klassemotsetningene virker er mye dypere, kvinneundertrykkelsen hardere, volden i kjølvannet av 68-opprørene var noe vi ikke opplevde her hjemme, korrupsjonen og de lokale mafiaene. Når jeg leste boken kjentes det som jeg levde med den. Etter jeg ble ferdig havnet jeg i en slags lesevakuum. Det opplevde jeg også etter å ha lest de tre første bøkene, men nå er det tyngre for nå er det ingen ny å se frem til. Forhåpentligvis går det over!

Karin Fossum: Hviskeren

Jeg har lest og likt mange av Karin Fossums kriminalromaner. Hun har ofte noen fantastiske skildringer av personer som er litt utenfor samfunnet, og jeg liker også godt måten hennes etterforsker-"helt" Konrad Sejer jobber seg frem mot en løsning på.

Også i denne boken er det Sejer som er etterforskeren. Denne gangen begynner boken med hans avhør av Ragna Riegel og jobber seg tilbake mot forbrytelsen. Parallelt med dette får vi historien til Ragna fortalt i motsatt rekkefølge.  Et interessant fortellergrep, men dessverre synes jeg ikke det fungerer så godt, og selv om denne boken har fått mange gode anmeldelser synes jeg at den har store svakheter.

Hovedpersonen, Ragna Riegel er et svært ensomt menneske. Begge foreldrene er døde. Den eneste sønnen bor i Berlin og alt hun hører fra han er ferdigtrykte jule - og bursdagskort. Likevel klarer hun seg greit alene i livet sitt innenfor nokså trange rammer. Hun jobber i kassen på Europris, takler jobben bra og og har et greit forhold til kolleger. Hver dag tar hun bussen mellom jobben og det vesle huset sitt, sitter alltid på samme plass så sant det er ledig. Så en dag finner hun et brev i postkassen som inneholder en skremmende trussel. Flere brev kommer, og så er fortellingen i gang.

Også i denne boken synes jeg Karin Fossum har en sterk beskrivelse av et menneske som på mange måter lever i sin egen verden. Hvorfor synes likevel ikke jeg dette fungerer her? For det første synes jeg at historien etterhvert som vi blir bedre kjent med Ragna blir altfor forutsigbar, og når vi kommer til forbrytelsen, altså oppklaringen, er den på ingen måte overraskende. Beskrivelsen på bakside hjelper også godt på dette, men jeg tror også at det hadde virket på samme måte uten den. For det andre føler jeg at Fossum bryter med noen av kriminallitteraturens "regler" ved at hun skriver i 3.person om hendelser som om de var faktiske hendelser selv om de ikke har funnet sted. For det tredje synes jeg rollen til Konrad Sejer blir for svak. Det hjelper ikke at han fremstilles med en kombinasjon av empati og profesjonell avstand - hans rolle blir på en måte bare å rusle etter de sporene som vi allerede har lest. Det hele blir svært stillestående.

Heller ikke synes jeg det fungerer som en roman utenfor krimsjangeren. Det hadde vært mulig å skrive denne handlingen i en romans form, men da synes jeg det var andre sider som burde vært utviklet bedre, f.eks. forholdet hennes til sønnen og til foreldrene. Nei, dette er en kriminalroman som etter min mening har feilet. Alt i alt var dette en skuffelse for meg fra en forfatter som har levert fantastiske bøker som "Elskede Poona" og "Djevelen holder lyset"

Ann Cleeves: Thin Air

Dette er Ann Cleeves 6. bok i Shetland-serien med Jimmy Perez i som etterforsker. Boken starter med et bryllup, eller rettere sagt feiring av et nylig inngått bryllup på Unst, Shetlands nordligste øy. Brudgommen Lowrie er fra Unst og hans Caroline er entusiastisk til en feiring på god gammeldags Shetlandvis. De har med seg to vennepar fra England - Polly og Marcus, Eleanor og Ian. Eleanor. Disse har leid et hus i nærheten. Denne delen av historien blir fortalt gjennom Polly. Bibliotekaren Polly er den forsiktige og tilbakeholdne av de tre venninnene. Eleanor har vært den som har gjort suksess hos mennene. Hun er fremgangsrik og kreativ innenfor TV-produskjon. Det siste året har hun vært en del ute av seg, bl.a. pga et avbrutt svangerskap. For tiden holder hun på med et TV-prosjekt som dreier seg om overtro knyttet til spøkelset av en liten jente som mange påstår å ha sett.

Morgenen etter bryllupet er Eleanor borte. Det blir satt igang en leteaksjon som til slutt finner henne død,  like ved et tjern. Det er ingen spor å finne selv om det fort blir klart at hun er myrdet - det er som om morderen er forsvunnet i løse luften "thin air".

Under etterforskningen blir det funnet tråder til lokalhistorien, til Eleanors tidligere forhold, til hennes arbeid med TV-produksjonen, til sagnet om den det dansende spøkelset og til bakgrunnen til det mannlige paret som eier hotellet på Unst der etterforskningsteamet holder til. Fokuset skifter mellom de tilreisendes bakgrunn og historie og lokale forhold og intriger. Hele tiden henger også historien om den dansende Lizzie over oss. Det er nesten som det er noe regissert over den.

Som vanlig i Ann Cleeves bøker fra Shetland spiller Shetlands natur og avsidesliggende beliggenhet en stor rolle i boken. Men du vet aldri om intrigen henger sammen med lokalhistoriske forhold eller om de henger sammen med noe de besøkende drar med seg i bagasjen. Det gjør at ingen av bøkene er like, selv om omgivelsene og miljøet er det. I denne boken har Jimmy Perez såvidt kommet seg tilbake etter drapet på sin samboer. Han er ikke etterforskningsleder, men er likevel den som har det fulle grepet om etterforskningen, noe som går hans overordnede Willow Reeves på nervene, spesielt når han går sine egne veier.

Jeg synes Ann Cleeves har skrevet nok et utmerket kriminalroman fra Shetland. Jeg liker spesielt godt når historien svinger mellom dce tre etterforskerne og flere av de involverte personene, ikke minst Eleanors venninne Polly. Du vet at ingen av dem lyver direkte for oss - men hvor mye forteller de av sannheten?

Tore Renberg: Du er så lys

Ja, så kom denne boken i hendene mine fra 1-ukes utlånshyllen på Stavanger bibliotek. Da måtte jeg jo lese den ut på noen dager - det var ikke noe problem. Den lille boken var rett og slett en rystende leseropplevelse.

Tore Renbergs jeg-person er Jørgen, en miljøterapeut som lever i et godt ekteskap med Vibeke og deres to sønner. En dag flytter det en ny familie inn i nabohuset. Mannen, Steinar, er en likendes kar, en overdådig personlighet som setter sitt preg på enhver forsamling eller ethvert selskap. Men det er noe spesielt med ham som Jørgen ikke helt får tak i.

Vi følger Jørgen videre og opplever hans ubehag etterhvert som han opplever flere episoder med Steinar og familien hans. Noe merkelig skjer når Steinar blir med ham på fotballtur til London. Det virker som om Steinar skjuler et eller annet, men vi vet ikke hva det er. Kan det være noe med familievold? Incest? nazisympatier? Kan han være ute etter Vibeke? Og hvorfor er kona hans så tilbakeholden?

Jeg føler nesten på kroppen uhyggen når Jørgen og Vibeke er urolige for sønnen Eyolf som har blitt med familien til Steinar på hyttetur og Jørgen gjør en oppdagelse som bekrefter at det virkelig er noe som ikke er helt i orden med Steinar.

Boken vokser til et klimaks - og så får vi vite hva det er med Steinar. I resten av boken får vi høre historien fra Steinar sin side gjennom dagboken hans. Noen anmeldere har kritiserte dette fortellergrepet. Jeg er enig i at tempoet i boken reduseres her, men i stedet vokser det frem en sorg som jeg synes er like viktig for boken som ubehaget i den første delen.

Hvorfor gjør denne boken et sånt inntrykk på meg? En av grunnene er at Tore Renberg har åpen og inkluderende fortellerstil. Han inviterer oss helt inn i Jørgen sitt sinn, vi deler alle Jørgens tanker og  kjenner på det samme ubehaget som han gjør. Samtidig skriver Tore Renberg godt om forholdet mellom Jørgen og Vibeke. De to har et varm og nært forhold og har en stor familie rundt seg som også blir levende beskrevet på godt og ondt. Det er en familie du har lyst til å flytte inn i og ta del i - men det er likevel ingen idyll og kanskje ville vi blitt rammet av Vibekes skarpe tunge eller avvist av den formidable tannlegen.

Tore Renberg er flink til å trekke frem enkelte replikker og hendelser som kan være et frempek på hva som er i veien med Steinar men som  like gjerne kan være helt naturlige hendelser. Det er med på å holde usikkerheten og spenningen oppe i den første delen av boken men det fratar oss ikke nærkontakten med Jørgen som har akkurat den samme usikkerheten.

Hendelsene sliter tungt på Jørgen og Vibeke og når boken slutter vet vi ikke om de noen gang kommer til å finne tilbake til et godt liv sammen, det er ting som tyder på at det kan gå bra, men vi vet ikke sikkert.

Jeg begynte med å si at boken var en rystende leseropplevelse. Jeg merker at det av og til er godt og bli litt rystet - det får meg til å tenke litt mer over hvem vi er selv og hva vi egentlig vet om mennesker vi omgås.

Eka Kurniawan: Skjønnhet er et sår

Indonesiske Eka Kurniawan var på Kapittelfestivalen 2016. Han holdt et foredrag om sitt forhold til Knut Hamsuns bøker. Han gjorde et sympatisk men ikke veldig imponerende inntrykk på meg - han er nokså liten av vekst, kan nesten gå for en skolegutt og var litt forsiktig, nesten nølende i sin presentasjon av sin beundring for Hamsuns forfatterskap. Jeg var derfor nokså spent da jeg gikk løs på denne boken hans som er den andre romanen han har gitt ut. "Dette er en imponerende, førsteklasses bok....kvikk og kraftfull, med pikante detaljer" (New York Times). Jeg tenkte at hans opptreden i Stavanger kunne kanskje være preget av at hans engelsk ikke var helt flytende. Det må det ha vært, for maken til sprudlende, overdådig bok er det lenge siden jeg har lest!

Boken handler om den prostituerte Dewi Ayu, hennes familiebakgrunn og hennes fire døtre og dekker en århundre -  fra tidlig på nittenhundretallet og frem til litt etter årtusenskiftet. Kurniawan tar oss fra det nederlandske koloniherredømmet, gjennom den japanske okkupasjonen under 2. verdenskrig, frigjøringen fra japanerne og den påfølgende frigjøringskampen fra koloniherredømmet og gjennom Indonesias selvstendighet og årtier med diktatur og massedrap på kommunister.

Dette er på ingen måte en politisk eller historisk roman, alle disse begivenhetene blir et bakteppe for fortellingen som hele tiden dreier seg om livet til den vakre Dewi, hennes døtre og endel av de andre personene som kommer inn i fortellingen. Likevel er utviklingen av Indonesia svært viktig for handlingen, den gir muligheter og rom for en del av de fantastiske hendelsene vi hører om.

Det er overnaturlige hendelser i fleng, ånder som snakker, lik som nekter å gå i forråtnelse, en av Dewis formødre hopper utfor et fjell og flyr mot himmelen og Dewi selv står opp av sin grav etter 21 år og går omkring som den naturligste ting av verden. Av og til under lesningen kan det bli i meste laget og det kan virke som om noen av påfunnene er litt unødvendige. Men etterhvert viser det seg at det er en rød tråd gjennom alt dette som går helt tilbake til Dewis forhistorie, og jeg fant ut at det var best å bare følge personene videre og gi meg hen til alle historiens krumspring. Jeg hadde noe av den samme følelsen da jeg leste denne boken som da jeg leste "Midnattsbarn" av Salman Rushdie. Tilslutt blir det meste nøstet opp.

Fortellerstilen i boken er nokså rett frem men kan også være sprudlende og fargerik med malende beskrivelser. Noen ganger er språket brutalt, andre ganger nesten vulgært, men dette er nokså godt tilpasset handlingen og dialogene - han kaller en spade for en spade.

Selv om dette ikke er en historisk roman synes jeg Eka Kurniawan er god på å skildre de store begivenhetene i Indonesia, særlig beskrivelsen av den nederlandske kolonimakten. Kurniawan er ikke nådig mot nederlenderne, men dette er heller ikke noen svart-hvitt historie. Det er ingen edle helter i fortellingen og brutaliteten i den indonesiske staten blir skildret med like stor innsikt som kolonimakten og de japanske okkupantene. Boken gir meg lyst til å sette meg inn i Indonesias historie og kanskje lese noen andre romaner fra dette store og mektige landet.

Jane Gardam: Old Filth

Denne boken kom jeg over (på engelsk) i en tysk bokhandel. Jeg hadde ikke hørt om verken forfatter eller bok før, men etter litt googling fant jeg ut at kunne være verdt et forsøk, så da kjøpte jeg den som ebok mens jeg var på reise.

Advokatkollegaene til Sir Edward Feathers kaller ham for Old Filth, uten at det er vondt ment. Filth står for Failed In London Try Hongkong, og Feathers hadde nettopp en Hongkongperiode som et boost i karrièren sin. I første kapitel treffer vi Edward som en gammel enkemann en stormfull juledag når han låser seg ute og blir tvunget til å ringe på i nabohuset der en gammel rival/kollega/fiende nettopp har flyttet inn. Resten av boka blir fortalt i retrospektiv.

Edward Feathers er en av de barna som blir omtalt som Raj Orphans, antagelig et velkjent engelsk begrep. Barn av høytstående offiserer i koloniene som blir sendt hjem til England for å bli oppfostret der og få sin skolegang. Edward selv er i tillegg morløs, moren døde under fødselen i Malaysia. Edwards far overlater ham til en lokal amme og andre tjenere som tar seg godt av ham inntil dagen kommer da han blir revet ut av det trygge og kjærlige miljøet (riktignok er farskjærligheten fraværende) og blir sendt til Wales for å bli oppfostret der sammen med noen andre barn i samme situasjon.

Om oppveksten i fosterhjemmet får vi høre bruddstykker i forskjellige kapitler videre gjennom boken til vi mot slutten får vite alt om en tragedie som skjedde der. Men hele tiden aner vi et fosterhjem uten kjærlighet. Når fostermoren dør blir Edward tatt opp på en kostskole under ledelse av "Sir", en foargerik og spesiell karakter, men på denne skolen får Edward det forholdsvis godt og han får en god kamerat som han bor hos i ferier og som han etterhvert kommer til å bo hos.

Faren er under hele oppveksten fraværende, kommer ikke på besøk og skriver heller ikke til Edward. Ikke før 2. verdenskrig bryter ut. Da krever faren at Edward skal komme til Singapore. Edward reiser - men Japan har overtatt makten i Sørøst-Asia, faren er død og han kommer halvdød tilbake igjen etter et halvt år på sjøen. Etter et lengre sykeleie blir han innrullert men får en lett tjeneste på land. Deretter blir det universitetet, han blir advokat, kommer i tjeneste, havner etter hvert i Hongkong der karrieren skyter fart, takket være en ung mann han ble kjent med på reisen til Østen. Han treffer sin kone Betty som han lever tilsynelatende lykkelig sammen med helt til hun dør.

Jane Gardam har skrevet to bøker til om Edwar Feathers, en av disse er skrevet ut fra kona Betty sitt perspektiv.Jeg synes ellers ikke at hans ekteskap har så stor plass i denne boka. Den handler mest om en "Raj Orphan", en gutt som vokser opp med økonomisk støtte fra familien men uten kjærlighet og nærhver, og som må bygge sitt liv på seg selv og enkelte små glimt av vennskap og kjærlighet han kan finne rundt seg. Det er satt av mye plass i boken til kontakten han har med de barna (fjerne slektninger) som han vokste opp sammen med i Wales. De deler en mørk hemmelighet som vi ikke får innsikt i før helt mot slutten men som kommer til å plage dem resten av livet.

Det var interessant å lese denne boken , jeg har aldri lest noen lignende beskrivelse av engelske kolonibarn oppfostret på denne måten og det var ganske sjokkerende lesning. Ellers er dette er en svært, svært britisk bok, uten å si noe vondt om det. Jeg er litt usikker på om jeg vil lese boken om Betty - jeg synes beskrivelsen av det ekteskapelige livet til Edward Feathers var det minst interessante. Men kanskje nettopp derfor?

Evie Wyld: All the birds, singing

Et kapitel fra denne boken var med i det engelske litteraturmagasinet Granta sin utgave "Young British novelists". Jeg leste det meste av denne utgaven, og det var først og fremst denne som jeg fikk lyst til å lese.

Evie Wyld er selv fra Australia og i begynnelsen av boken møter vi Jake Whyte, en australsk jente (!) som har slått seg ned på en forblåst øy ved kysten av England der hun holder sauer og bor sammen med hunden Dog. Jake plages av at noen angriper sauene hennes, flere sauer er blitt drept og det er mye som tyder på at det ikke har vært noe vanlig rovdyr på ferde.

Jake plages av mye annet også, både fysisk og psykisk. Hun har noen fæle arr på ryggen og er også hjemsøkt av minner fra fortiden sin. Boken er bygget opp som en veksling mellom nåtiden og hva hun gjennomlevde tidligere i livet der vi begynner med at hun jobber som saueklipper i et barsk miljø og deretter arbeider oss gradvis kronologisk bakover helt mot hennes traumatiserte barndom.

Jake lever et nokså ensomt liv og slipper ikke folk innpå seg. Det dukker opp enkelte personer som vi mistenker kan ha noe med sauedrapene å gjøre. En av dem, Lloyd blir hun motvillig nærmere kjent med og slipper innpå livet, hun lar ham bo i huset sitt, det blir ikke sagt rett ut men jeg får inntrykk av at han er homofil og har opplevd en tragedie med en han var glad i.

Boken er skrevet i jeg-form, så vi opplever alt som skjer gjennom Jake selv. Språket er kortfattet, nesten minimalistisk, men likevel med en billedbruk som er nokså enestående. Når vi hører om fortiden hennes får vi stadig glimt av ting som har hendt enda lenger tilbake, hendelser som plager henne - dette er et svært godt fortellergrep som gjør i alle fall meg tent på å lese videre. For hvert trinn aner vi en ny forklaring , en ny ondsinnet person som er årsaken til problemene hennes, men for hvert lag som blir avdekket ser vi at vi har tatt feil. En temmelig tragisk og uventet historie rulles opp. Men det er mye vi ikke får vite om hennes barndom og hennes familie, selv om vi får noen foruroligende glimt av både moren og faren.

Tittelen på boka er spesiell. Vi hører om mange fugler, både i England og i Australia i løpet av boken, men ingen større flokker av fugler som synger - før helt mot slutten og da faller også meningen med tittelen på plass.

Når jeg leste boken fikk jeg forskjellige tanker om forklaringen på sauedrapene etterhvert som vi kommer lenger bakover i Jakes fortid. Slutten som omhandler nåtiden og en mulig oppklaring av sauedrapene er spennende nok men vi får aldri noen entydig forklaring. Jeg ser flere mulige tolkninger - kan det være Jake selv - er noe fra den mørke fortiden hennes som tar overhånd?  Og hva med Lloyd, hva vet vi egentlig om hans motiver med å være så lenge på øya? Er det et ukjent skremmende dyr, en svær, vill hund?

Jeg synes ikke er nødvendig at vi får løsninge, heller ikke at vi får alle detaljene i Jakes triste barndom, bokens styrke ligger mer i hvordan vi gradvis får rullet ut bakgrunnen for et plaget menneskesinn (og kropp).

Alt i alt er dette en av de beste bøkene jeg har lest på lenge, og jeg kommer til å lete etter flere bøker av Evie Wyld.

Tommi Kinnunen: Der fire veier møte

Tommi Kinnunen var på Kapittelfestivalen i år. Jeg hørte ham ikke der, men det var sånn jeg fikk kjennskap til denne boken hans og det var et bekjentskap som ga mersmak.

Der fire veier møtes er en slektsroman som blir fortalt gjennom fire personer. Den utspiller seg i en liten bygd i Nord-Finland. Dit kommer den unge jordmora Maria og hun skiller seg ut med sin selvstendighet og sitt pågangsmot. Hun får datteren Lahja uten å være gift, og vi følger Lahja videre med sin mann Onni og svigerdatteren Kaarina.

Jeg tenker på to andre bøker der en jordmor står sentralt. I "Jordmora" av Katja Kettu er  "Villøye" jordmor i Nord-Finland under krigen.  Kerstin Ekmans trilogi "Vargskinnet" starter med distriktsjordmora Hillevi som får en post i en avsidesliggende bygd i Jämtland nær norskegrensen i 1916. Dette er nokså forskjellige bøker, men det er noen klare likhetstrekk når det gjelder bruk av jordmorfiguren som en sterk, selvstendig kvinneskikkelse, en person som ingen helt tør å utfordre og som ofte står alene i samfunnet.

Det som gjør denne boken spesiell er måten den blir fortalt på. Boken er delt i fire hovedavsnitt om hver av de fire personene. Innenfor hvert avsnitt får vi kapitler i kronologisk orden som forteller om enkeltstående episoder. Det kan gå flere år, noen ganger mange år mellom to kapitler så det er på ingen måte noen glidende overgang mellom kapitlene. Dette kan i begynnelsen virke noe fragmentarisk, men etterhvert bygges romanen opp til en helhet. Noen ganger får vi presentert en opplevelse fra forskjellige sider ved at en annen person tar opp tråden. Det blir på en måte som et litterært puslespill, og romanen er ikke helt på plass før siste kapittel.

Jordmora Maria står støtt gjennom hele sitt liv, datteren Lahja er mer ustødig og etterhvert vikler flere av personene seg inn i et nettverk av fortielser og løgner som drar dem under.  Det gjør inntrykk og er svært godt fortalt.

Trude Teige: Mormor danset i regnet

Dette er første bok jeg leser av Trude Teige, og det blir kanskje den eneste. Boken handler om Juni og hennes mormor, og den er skrevet som to fortellinger som veves inn i hverandre, den ene om Juni som finner spor etter mormorens historie og leter videre for å finne sannheten, den andre er mormoren Tekla sin egen historie.

Tekla forelsker seg den tyske soldaten Otto under krigen og følger ham tilbake til et utbombet og utarmet Tyskland  i den russisk-kontrollerte sonen som etterhvert blir Øst-Tyskland. Hun ser frem til et bra, men enkelt liv på den tyske landsbygden med snille svigerforeldre. Sånn blir det ikke. Først blir det internering i Norge før hun får reise ut. Den delen synes jeg kanskje er den som virker mest troverdig. I Tyskland opplever Tekla alt det grusomme som vi kan tenke oss i etterkrigs-Tyskland under den russiske okkupasjonen og mere til, jeg skal ikke ramse det opp her. Jeg synes det er bra at Trude Teige trekker frem denne lite kjente siden av historien, men jeg synes rett og slett at hun smører for tykt på til at det fungerer godt i romanen. Det blir nesten litt demonstrativt.

Juni selv har søkt tilflukt på øya der besteforeldrenes hus ligger for å komme seg vekk fra en voldelig ektemann. I huset finner hun diverse papirer og gjenstander som vekker nysjerrigheten på å finne ut mer om mormoren, moren og sitt eget opphav. Beleilig nok dukker det opp en kjekk mann som kjenner historikere i Tyskland, og da ruller ballen videre. Etterhvert får Juni direkte og/eller indirekte kjennskap til morens og sin egen opprinnelse og leseren får tilfredsstilt sin nysgjerrighet.

Trude Teige har et greit språk (hun har journalistisk bakgrunn), og hun har sikkert gjort mye bra research til denne boken, men jeg synes ikke historien er godt nok fortalt til at den holder mål. Det blir for mye klisjeer og jeg tror ikke på handlingen.

 

Chigozie Obioma: The fishermen

Jeg leste anmeldelsen av denne boken i "Karavan", (et svensk litteraturmagasin for litteratur fra Asia, Afrika og Latinamerika) og fikk lyst til å lese den. Boken ble kortlistet til Man Bookerprisen i fjor. Jeg tror ikke den er oversatt til norsk ennå.

"The fishermen" handler om fire brødre som bor i byen Akure i Nigeria, like ved elven Omi-Ala. De kommer fra en middelklassefamilie, faren Eme arbeider i en bank og moren Ama har en liten butikk. Det er også to mindre barn i familien. Eme er en moderne mann men har likevel valgt å få en stor familie. Når handlingen begynner er han blitt forflyttet av banken til en annen by lengre nord og er borte i mange uker om gangen. De fire brødrene går selvsagt på skole, men i fritiden er de mye for seg selv, og hele boken er skrevet fra et barnepersepektiv, lagt i munnen på Ben som er den yngste. De lever på en måte i en egen barneverden når de er for seg selv, med egne lover og regler, tro og overtro, og det blir en vesentlig del av rammen for historien. 

I januar 1996 får den eldste, Ikenna, det for seg at brødrene skal begynne å fiske i den farlige elven. Det er spennende og kanskje får de fisk som de kan selge på markedet. Dette er noe de holder skjult for Ada. De holder på med dette en stund, inntil en nabo ser dem og sier fra til Ada. De blir tatt hardt for dette, alle får juling av Eme neste gang han kommer hjem. Det kan virke som om avstraffelsen får en viss innvirkning på det som skal skje, men viktigere er at guttene har blitt tilsnakket av Abula på vei fra elven. Abulu er en omstreifer som ble hjerneskadd etter en ulykke. Han kommer med en spådom om at Ikenna vil bli drept av en av sine brødre. Denne spådommen setter i gang en bølge av overtro og konflikter mellom guttene og påvirker etterhvert hele familien. Jeg skal ikke gå innpå hva som skjer, men det er dystert og drivende spennende.

Det tok litt tid før jeg ble fortrolig med denne boken, men jeg ble revet med etterhvert som spenningen blant brødrene og mellom Ikenna og foreldrene utvikler seg. For meg handler boken mye om hvilken makt overtro kan ha i et samfunn, spesielt på en nokså lukket gruppe som vi har i de fire brødrene. Hadde foreldrene hatt mer innsyn i hvordan guttene tenkte og handlet ville de antagelig i større grad kunne avverget de dramatiske følgene av spådommen til en hjerneskadet omstreifer. Jeg oppfatter ikke Abulas spådom som en uavvendelig skjebne.  

Jeg liker også Obiomas fortellerstil. Han knytter de fleste av kapitlene i boken opp mot et symbol, gjerne et dyr. Noen ganger er det en person som blir knyttet til dette symbolet. Det gir historien en slags mytisk kraft, og med dette fortellerspråket som bakgrunn blir det lettere for oss å akseptere hvordan brødrene kan komme så galt avsted.

Personen Abulu blir i boka konsekvent omtalt som "the madman". Han symboliserer den rene ondskap, djevelen, selv om vi også får historien om hvordan han fikk hjerneskaden som har gjort ham slik.

Ben er ti år gammel når boken begynner og seksten på slutten. Han får oppleve mye som vi i Norge ikke synes at barn skal oppleve, jeg vil ikke beskrive dette mer inngående for ikke å røpe for mye av handlingen. Men han er likevel omgitt av familie som elsker ham og vil han vel, og mot slutten ser vi et slags håp om å komme tilbake til et normalt liv.

Jeg synes boken vinner svært mye på at den er skrevet ut fra et barns perspektiv. Det er svært dyktig gjort, for vi får likevel et godt innblikk i hvordan de voksne rundt dem tenker og handler. Men noe av spenningen ligger nettopp i feltet mellom brødrenes lukkede verden med sine krav til lojalitet mot hverandre og den "virkelige" voksne verdenen. Jeg tenker at nå må da moren eller faren følge med på hva det er guttene har for seg - hvorfor oppdager de ingenting? De har bygget en mur rundt sine problemer og konflikter og de voksne er utestengt.

Dette er med på å gjøre romanen universell, men den er samtidig en bok om Nigeria. Innimellom får vi også glimt av Nigeria, både historie og samtid, uten at det blir hovedtema for boken. Biafrakrigen lever som et minne langt tilbake der noen av onklene ble drept, og Ben har selv klare minner om opprøret i 1993. Vi aner også et samfunn full av vold og politimakt, men opplever også glimt fra dagliglivet.

Elizabeth Strout: Olive Kitteridge

Mange kjenner nok denne tittelen bedre som en HBO-serie. Jeg har ikke sett denne selv. Boken Olive Kitteridge vant Pulitzerprisen i 2009. Jeg har lest om den (og antagelig hørt anmeldelsen i P2) og plukket den med meg fra Stavanger bibliotek nylig.

Dette er historien om den pensjonerte mattelæreren Olive Kitteridge i småbyen Crosby i Maine, fortalt gjennom 13 fortellinger/noveller. Olive er hovedperson i noen, biperson i noen, og i noen fortellinger blir hun bare såvidt nevnt. Likevel handler boken om henne, om byen der hun har vært lærer, ungdommene og de unge voksne kjenner henne fra skolen, andre kjenner bedre hennes elskelige ektemann Henry fra apoteket.

Olive er en karakter det er vanskelig å like. Hun er sær, full av sarkastiske og bitende kommentarer. Hun viser svært liten empati for sine nærmeste. Henry blir ofte skyteskive for hennes syrlige bemerkninger og hun har en slags "jeg vet best" holdning til det meste. Mange av de andre personene vi treffer på blir adskillig mer positivt fremstilt. Boken er i det hele tatt en mesterlig beskrivelse av livet i en småby i New England.

Ektemannen Henry blir fremstilt som en godlynt person som ingen har noe vondt å si om - tvertimot får vi høre flere som spør seg om hvordan han holder ut med henne. Henry er i en periode nokså patetisk forelsket i den svært unge assistenten sin, likevel rokker det ikke ved sannheten: han elsker sin kone og derfor tåler han hennes vanskelige sinnelag.

Olive mener selv at hun elsker sønnen Chris over alt på jorden, men har ingen forståelse for hvorfor han ikke vil bo resten av livet i huset som hun og Henry fikk bygget til ham. Den første svigerdatteren blir fremstilt (gjennom Olive sine øyne) som et selvopptatt og egoistisk monster. Kanskje hun er det, men finnes det noen svigerdatterkandidat som Olive ville ha akseptert? Den neste er snill og omtenksom, om noe rotete, men etter Olive har vært hos Chris og Ann et par dager skjer det en liten hendelse som vipper Olive av pinnen og hun reiser fra dem i en strøm av skjellsord Her møter vi Olive på sitt verste, og det er ganske ille. Men er nå Chris helt uten skyld i opptrinnet......?

I endel av historiene møter vi litt andre sider av Olive. Hun viser en rørende omtanke for noen av de unge i byen, bl.a. en ung jente med spiseforstyrrelser. Og når Henry får slag og blir pleiepasient uten kommunikasjon med omverdenen besøker hun ham hver dag og snakker med ham om alle trivialiteter hun opplever i hverdagen. Gjennom hennes "samtaler" med Henry blir det tydelig for oss og for Olive selv at Henry har stått hennes hjerte svært nær, det er til og med noen tilløp til selvinnsikt hos den biske damen.

Alle novellene handler om personer eller om relasjoner mellom flere personer, men det er sjelden vi får presentert folk sine tanker og følelser direkte. Elizabeth Strout beskriver heller karakterene sett utenfra - ut fra et hendelsesforløp, hva som blir sagt, små detaljer som hva vedkommende har på seg, hvordan hun/han beveger seg osv. Dette synes jeg hun får til på en svært overbevisende måte.

Jeg ble selv litt (men bare litt) glad i Olive etter å ha fulgt henne gjennom noen år først med Henry og deretter ensom og alene. Jeg ble også glad i mange av personlighetene i Crosby, men jeg tror ikke jeg ville ha bodd der.

Reklame: Les Karavan

Jeg vil gjerne reklamere litt for det svenske tidsskriftet Karavan "Litterär tidsskrift på resa mellan kulturer". Tidsskriftet dekker litteratur fra Asia, Afrika og Latinamerika og kommer ut fire ganger i året.

Hvert nummer er en blanding av artikler, forfatterintervjuer og, poesi/utdrag av romaner eller noveller og anmeldelser. Noen ganger er det temanummer om et land eller et geografisk område. Artiklene er ikke først og fremst rettet mot et fagpublikum, det er enkelt og greit å lese for oss vanlige bokelskere.

Karavan har også gitt ut et omfattende spesialnummer om indisk litteratur som var en stor inspirasjon for meg under hele mitt indiaopphold 2011-2012.

De fleste bøkene som anmeldes er oversatt til svensk. Noen av de finnes også på norsk, men ikke alle, jeg har inntrykk av at det oversettes noe mer til dansk og svensk enn til norsk, spesielt av bøker fra Latinamerika.

Jeg har ikke kommet over noe tilsvarende magasin på norsk - hvorfor ikke?

Karavan selges av en del Narvesen-butikker, jeg har funnet det i Bergen, Oslo og Stavanger sentrum. Det er også mulig å abonnere.

Her er link til deres hjemmeside:   Karavan

Laura Restrepo: Engelen fra Galilea

Laura Restrepo sto på min leseliste, antagelig etter en anmeldelse av en annen av hennes bøker ("For många hjältar") i det svenske tidsskriftet "Karavan". På norsk er det bare denne som er kommet ut.

Laura Restrepo er fra Colombia. Hun har skrevet en rekke romaner og er en forfatter som ikke skriver mange varianter av samme bok hele livet, men tvertimot forskjellige tema/stiler/skrivemåter fra bok til bok. Engelen fra Galilea handler om journalisten Mona i en avis i Bogota som blir sendt ut for å dekke nyheten om at det har dukket opp en engel i bydelen Galilea. Dette tar hun som en grei avveksling fra å intervjue deltakere i en missekonkurranse.

Mona regner med å få snakket med og tatt bilder av noen som har hatt englesyner og å skrive en artikkel om det. I stedet blir hun introdusert for engelen selv som er en usedvanlig vakker, storslått og gåtefull ung mann. Han blir hyllet av mange og motarbeidet/forfulgt av andre, bl.a. den lokale presten. Mona blir først nysgjerrig interessert og etterhvert både erotisk og følelsmessig engasjert.

Mona finner etter hvert ut litt mer om engelens bakgrunn, men hun vet aldri om disse opplysningene er korrekte og det finnes mange andre ubesvarte spørmål som for eksempel hvordan teksten i de femtitre notisbøkene har oppstått. Mot slutten av boken blir engelen og hans tilhengere nødt til å flykte fra Galilea. Det oppstår en slags kult rundt ham som blir overtatt av helt andre krefter enn dem som kjente ham fra Galilea (og som han ikke tar del i selv, han forsvinner).

Mye av boken er skrevet med en journalistisk vinkling. Det gjelder alle scenene der Mona oppsøker Galilea og senere også leter etter bakgrunnsinformasjon. Restrepo skriver om det colombianske samfunnet med alle sine voldsproblemer og all sin fattigdom på en måte som jeg bare tror kan gjøres av latinamerikanere. Der vi undres hvordan det går an å leve med så mye kriminalitet rundt seg blir dette bare beskrevet som noe dagligdags, noe som tilfeldigvis eksisterer.

I kontrast mot den nøkterne skrivemåten får vi utsnitt av notisbøkene som inneholder betraktninger fra en utenomjordisk skikkelse. Disse er ikke skrevet av engelen men skal være nedtegnelser fra en kvinne som mener hun er hans mor, skrevet i en slags automatskrift.

Mona skriver ironisk i begynnelsen av boken: "Colombia er det landet i verden hvor det skjer flest mirakler pr. kvadratmeter". Hun blir ikke nødvendigvis troende av hendelsene i boken, men hun åpner seg både for kjærligheten og for det gåtefulle.

Jeg syntes dette var en vakker bok.

Wole Soyinka: Tolkene

Wole Soyinka kommer til Kapittel-festivalen i september. Jeg ville lese noe av han, og romanen hans "Tolkene" fra 1965 er utgitt på norsk i 1980. Sandnes bibliotek fant frem fra dypet av arkivet et eksemplar fra Gyldendals gode gamle Lanterne-serie. Hel, men noe gulnet. Jeg klarte heller ikke finne noe bilde av boken på nettet, istedet viser jeg forfatteren.

Denne boken synes jeg var tung å komme gjennom, særlig i begynnelsen. Soyinka skriver på et mange ganger nokså blomstrende språk, av og til med av assosiasjoner som kan være vanskelig for en nordbo uten kjennskap til Nigeria å forstå. Handlingen foregår over relativt kort tid, men det er stadige tilbakeblikk som i begynnelsen var svært forvirrende.

Litt etter litt ble dette mer forståelig, blant annet fikk jeg bedre oversikt over personene som inngår i den gruppen intellektuelle i Nigeria etterfrigjøringen som denne boken handler om. Etter å ha kommet omtrent halvveis kikket jeg litt bak i boken (med halvdårlig samvittighet!). Der sto det noen sider med ordforklaringer bl.a. om guder og mytologiske hendelser og i tillegg et etterord med mye interessant informasjon, bl.a. om relasjoner mellom mange av personene og noen av de mytologiske figurene og begrepene. Synd jeg ikke leste det først!

Etter dette gikk lesingen mye bedre og jeg avsluttet med følelsen av å ha lest en god og svært interessant bok. Jeg vil anbefale andre å se på "bruksanvisningen" før dere gir dere i kast med denne boken.

Likevel - boken berørte meg ikke slik som "Things fall apart" av Chinua Achebe, også fra Nigeria, utgitt i 1958. Den er også oversatt til norsk og er en av mine favoritter. Den kan godt leses uten bruksanvisning!