Min venn i mørket

Jeg har et lesebrett - en Kindle Paperwhite.  Den bruker jeg til å lese ebøker, naturligvis. Den har et behagelig innebygget lys som gjør at jeg kan lese om kvelden eller om natten hvis jeg ikke får sove og på dårlig opplyste hotellrom.

Jeg er mest glad i papirbøker.  Linn Ullmann hadde jeg ikke likt å lest som ebok, det var en bok jeg måtte bla litt i - frem og tilbake. Jeg har med mange papirbøker i ferien.

Men med lesebrettet vet jeg at jeg aldri blir tom for bøker - hvilken skrekk og gru! Så kan jeg jo samkjøre med mobilen også.  Den kan jeg jo dra frem overalt!  Når jeg venter på bussen, hvis jeg er alene på bytur og tar en kopp kaffe for å nevne noe.  Jeg var godt igang med Butcher's Crossing når vi reiste fra Norge - den ble jeg jo ferdig med.  Så hadde jeg lastet ned Alfred Hauges Mysterium.  Jeg lurer på om den kom som en gratisutgave i forbindelse med Alfred Hauge-jubileet i fjor? Jeg har i alle fall begynt på den nå, det er en liten flis av en bok, ganske merkelig.  Kommer tilbake til den! Jeg har et par andre Kindlebøker lastet ned også - og så er det jo et hav å ta av der ute!

Linn Ullmann: De urolige

Jeg hadde ganske høye forventninger da jeg begynte på "De Urolige" fra alle anmeldelsene jeg har lest og fra P2-lytternes romanpris.  Jeg likte også godt "Et velsignet barn" der mye av handlingen er lagt til en sommerøy i Sverige og der persongallerier må være nokså inspirert av Linn Ullmann sin familie på farssiden.

Et av hovedtemaene i boken er aldring og død - det handler om "prosjektet" til Linn Ullmann og hennes far Ingmar Bergmann der hun skal intervjue ham og så skal de sammen lage bok av intervjuene, dvs. hun skal skrive, og han skal godkjenne.  Dette danner et slags skjelett for boken - men det ble jo ikke helt slik, faren er blitt for gammel og svekkes gradvis, intervjuene blir få og mangelfulle.  Linn Ullmann spinner nydelig videre på disse intervjuene, og vi opplever hvordan hun med stor kjærlighet og respekt følger sin far helt inn mot slutten. Farens sommersted på en øy utenfor Gotland er bakteppe for det meste av boka.  Hun trekker forbindelser tilbake til alle sommerturene hun hadde dit som barn.  En del av personene i farens liv er med, også i de senere årene.  Vi møter flere av kvinnene hans, ikke minst Ingrid, og husholdersker og andre kvinner som så etter ham de siste årene.  Det vil si - vi møter dem egentlig mest som "kulisser", de er i bakgrunnen, de har gjort i stand rommet, maten, vi ser gjenstander de har brakt til huset osv.

Moren, Liv Ullmann, er svært lite med i alt som foregår på øya, men til gjengjeld spiller hun en større rolle i den andre store delen av boka,  Den har som tema barnet sin oppvekst med to foreldre som en gang elsket hverandre, men som gikk fra hverandre.  Begge elsker henne men klarer ikke å sette henne i sentrum på en måte som barn egentlig har behov for. Linn Ullmann skriver om ensomhet og lengsel etter moren både mellom og oppå linjene i den delen av boka som handler fra hennes oppvekst hos en travel og ambisiøs skuespiller.  Noe er sårt, det kunne nesten grenset til selvmedlidenhet, men hun avvæpner det med store doser humor.

Boka er satt sammen av beskrivelser, poesi, utsnitt av brev, korte betraktinger og så disse utsnittene av intervjuene. Når Linn Ullmann skriver om sin tid sammen med faren og når hun skildrer barndomsminnene har hun et helt nydelig språk.  Hun maler bilder av øya og de forskjellige "sommerstedene", av og til blir hun nesten poetisk. Når hun skriver om sitt liv sammen med moren i USA skriver hun mere røft og med store porsjoner selvironi. Disse forskjellige skrivemåtene oppleves som naturlig, og bidrar på en måte til å sette miljøet i de forskjellige scenene.

Det er noen få deler av boka jeg er kritisk til.  Hun har noen passasjer der hun skriver om sin mann og sine barn.  Noe av dette henger godt sammen med "trekantforholdet" mor, far og datter, for eksempel den scenen der hun, mannen og barna er på vei til farens begravelse.  Men det er andre scener jeg synes faller igjennom, bl.a. et sidesprang mannen har til "henne med de smale håndleddene".  Jeg synes dette blir hengende i løse luften og har liten sammenheng med resten av historien.

Hun er også nokså direkte i sin skildring av oppveksten sammen med moren.  Det meste er skildret med humor og varme, men det er også noen få steder der jeg føler hun utleverer moren litt for brutalt.  Derimot synes jeg hun behandler faren sin aldring med stor respekt og kjærlighet.

Først og fremst er dette en bok om kjærlighet, og det er en bok som det gjør godt å lese.  Jeg merker det nå når jeg er ferdig med den og den ligger foran meg på bordet - jeg får lyst til å åpne den igjen, lese om igjen enkelte avsnitt. Det er synd at jeg må levere den tilbake til eieren når jeg kommer hjem.

Hilary Mantel: Wolf Hall

Dette blir ingen bokanmeldelse, men mer en beskrivelse av hvordan det var å lese Wolf Hall.

Jeg var imponert da Hilary Mantel fikk Booker prisen for Wolf Hall og så, noen år etter, også for Bring up the bodies.  Begge bøkene er om Thomas Cromwell, sønn av en smed, Henrik 8 sin samtidige og i noen år hans mest betrodde medarbeider.  Men jeg har hittil ikke prioritert å lese disse, tildels fordi jeg er lite opptatt av historiske, biografiske romaner, og tildels fordi jeg har fått et nokså negativt inntrykk av Thomas Cromwell fra andre kilder.

Jeg husker såvidt Thomas Cromwell fra filmen "A man for all seasons" - om Thomas More som var hans fiende og som ble henrettet bl.a. for sin motstand mot Henrik 8 sitt ekteskap med Anne Boleyn.  Den så jeg da jeg var tenåring, og Cromwell fremstilles her som svært ond og maktsyk.  Jeg har også (med stor glede!) lest kriminalromanene til C.J. Sansom om advokaten Matthew Shardlake, også fra miljøet rundt Henrik 8.  I de første av dem er Thomas Cromwell en viktig biperson, og han blir heller ikke særlig sympatisk fremstilt, om enn noe mer nyansery enn i "A man for all seasons".  Mitt generelle inntrykk av Cromwell som en usympatisk person fristet ikke til å gå løs på en 650 siders roman om ham.

Men en gang jeg var innom en eller annen britisk bokhandel var det vel sånn at boken Wolf Hall snakket til meg så jeg skjønte at det ikke var noen vei utenom.  Så den havnet i min bokhylle og videre i kofferten på vår langvarige Malagatur.

Boken begynner med noen scener fra hans barndom der han blir grovt mishandlet av sin far(en smed) og så rømmer ut i verden.  På den måten blir vi kjent med hans bakgrunn fra "folkedypet", men hans oppvekst blir ikke utviklet videre og vi treffer ham igjen som en godt voksen mann.

Jeg syntes de neste 100-200 sidene var et slit å komme gjennom.  Såpass at jeg vurderte å legge boken til side, i alle fall for en periode.  Ikke fordi den er dårlig skrevet - tvertimot synes jeg Hilary Mantel skriver svært godt. Hun har virkelig levd seg inn i epoken og i et sannsynlig "mindset" for hovedpersonen.  Men det er et vell av personer, og det er hele tiden et utall av referanser til velkjente (men ikke for meg) hendelser i engelsk historie.  Jeg antar at for briter med god almenkunnskap er en god del av referansene like kjente som Sigurd Jorsalfars inntog i Miklagard og og birkebeinernes flukt fra Baglerne over fjellet med den lille kongssønnen.  Jeg kjenner ikke engelsk kongehistorie på den samme måten, og jeg må ofte lese flere ganger for å få en viss aning om hva det henvises til.

Av og til er det også vanskelig å få med hvem som snakker i de ulike dialogene.  Dette har sammenheng med det store antall personer som er involvert, men også med min vaklende forståelse for detaljene i alle komplottene..

Men så, etterhvert, kom jeg bedre inn i fortellingen, lever meg mer inn i Hilary Mantels bilde av Cromwell og hans rolle i samtiden, og det blir etterhvert spennende å følge utviklingen mellom de forskjellige personene og interessene.  Selv om vi hele tiden vet hvordan det går.  Ekteskapet med Katarina av Aragorn blir annulert, ekteskapet med Anne blir inngått.  Den engelske kirken bryter med paven. Cromwell stiger mot større og større høyder, Anne Boleyn føder en datter og Thomas More blir henrettet.

Cromwell er beskrevet som en sterk person og som et maktmenneske, og også som en svært lojal person mot dem han er i tjeneste for, først kardinal Wosley som siden faller i unåde og deretter kongen selv. Men han viser også stor omsorg for sitt hjem, sin familie og sitt tjenerskap.  Han fremstår som relativt moderne i forhold til de store religiøse stridsspørsmålene i tiden, men også som en pragmatiker.  Hvor mye av dette som er Mantels tolkning er det jo vanskelig å si.  Men når jeg googler litt overfladisk om Thomas Cromwell finner jeg ikke at hennes tolkning står i motsetning til den gjengse historieskriving. Cromwell virker mest av alt opptatt av at å styrke kongemakten i England og å på den måten unngå den borgerkrigstilstanden som hersket de siste hundreårene.  Og da ser han en mannlig tronarving som svært viktig, for å unngå at det er mange med krav på kongetittelen. Artig da at England kort tid etter Henrik fikk en sterk dronning (Elisabeth) som sikret noenlunde ro i landet i mange år.

Noe av det som gjør inntrykk på meg når jeg leser boken er at det virker som om de som sitter i maktposisjoner, enten det er rådgivere, erkebiskoper eller kongen selv, egentlig ikke er så selvstendige og har så mange valgmuligheter som vi kanskje tror idag.  Det er alltid noen som vokter på dem og vil misbruke ethvert feiltrinn. For eksempel er både Cromwell og Henrik egentlig interessert i å få en engelsk oversettelse av bibelen, men de gjør ikke, eller kan ikke gjøre noe, for å hindre kirkens forfølgelse av de som sprer engelske bibler rundt i landet, og grusomme avstraffelser blir iverksatt.

Vel - nå er jeg ferdig med Cromwell.  For denne gang? Hvem vet.  Nå skal jeg lese Linn Ullmann - det blir noe helt annet.

Vinter i Malaga

Torbjørn og jeg har leid en leilighet i utkanten av Malaga i fem uker.  Det er vinter - mye varmere enn hjemme, så vi kan kose oss på en veranda med fantastisk utsikt.  Men det er kjølig om om kvelden og om morgenen og bading er ikke noe alternativ.  Det er ypperlig for lesing!!

Jeg la igjen Svetlana Aleksijevitsj: Krigen har intet kvinnelig ansikt hjemme -. den er veldig bra men passer ikke helt til omgivelsene.  Men like før jeg reiste fikk jeg låne Linn Ullmann:  "De urolige" av en tidligere kollega - det passet jo ypperlig.  Både fordi jeg har gledet meg til den og fordi vi skal lese den i litteraturgruppen.

Akkurat nå holder jeg på med Wolf Hall an Hilary Mantel.  Den (og oppfølgeren) vant jo Booker-prisen, og det er en historisk roman fra miljøet rundt Henrik 8.  Jeg har tidligere lest en del av kriminalromanene til Samson fra samme tid/miljø - det var med på å trigge interessen.  Men denne må jeg jobbe med - vi får se om Linn Ullmann sniker seg foran i køen!

Julia Osuka: Buddha på loftet

Jeg hørte Julia Osuka snakke om denne boka på Kapitel i fjor høst.  Vi har hørt den som lydbok på kjøreturen vår til Spania, dvs. bare de første to dagene, det er en ganske kort bok.

"Buddha på loftet" handler om kvinnene som ble sendt som "postordrebruder" fra Japan , tidlig på 1900-tallet (etter første verdenskrig?) til sine fremtidige ektemenn - japanere som hadde slått seg ned på vestkysten av USA.

I begynnelsen er de bruder, de fleste (men ikke alle) er svært unge og uerfarne.  De har i brevene blitt presentert for unge, kjekke, sterke menn med gode jobber.  De kommer til slitne menn i alle aldre, stort sett underbetalte landarbeidere eller løsarbeidere.  Brevene er skrevet av agenter, bildene er ungdomsbilder eller bilder av en helt annen.  Noen av jentene dør under overfarten, eller i det første møtet med det barske slitet.

Men de fleste får et slags liv - de arbeider hardt sammen med mennene sine,de får barn og litt etter litt klarer de å komme litt oppover i samfunnet - de blir endel av den amerikanske drømmen. De blir akseptert som en del av den store smeltedigelen.

Så kommer Pearl Harbour - og USA er i krig med Japan.  For amerikanerne er trusselen fra Japan enorm, og det amerikanske samfunnet er med en gang på vakt for mulige femtekolonister ved et mulig angrep på fastlandet.  Nå føler de japanske kvinnene deg truet - i begynnelsen vet de ikke om mennene deres vil bli drept eller internert eller kanskje sendt tilbake til Japan - vil det gjelde dem også - barna deres?  Mange rykter går, en del menn blir tatt inn til avhør, fengslet.  Etterhvert skjønner de at de alle vil bli internert og de begynner å forberede seg, pakker, gjør husene klar for å bli overtatt av fremmede.  I siste del av boka beskrives hvordan de japanske "koloniene" blir seende ut etter at de er forlatt.

Selve interneringen blir ikke beskrevet i denne boka.  Otsuka har skrevet en annen bok om en familie som blir internert.  Interneringen av japanerne hørte jeg om første gang da jeg leste "Sneen på sedertrærne", og det er et tema som fortjener å belyses mer.  USA kom også i krig med Tyskland og Italia, men ingen ville finne på å internere tyskere og italienere - dette har nok svært mye å gjøre med rase og annerledeshet.

"Buddha på loften" er skrevet som en kollektivroman i "vi"-form.  Det er aldri enkeltstemmer eller enkeltskjebner i forgrunnen og i alle "sceneskift" blir vi presentert for en masse enkeltstemmer:  "Noen av oss......, andre av oss...., en av oss....."  Dette er konsekvent gjennomført.  Virkningen av denne skrivemåten er at historien fremstår som en strøm av enkeltskjebner som likevel har en felles retning.  Av og til kan dette bli litt anmassende, men stort sett synes jeg dette fortellergrepet fungerer godt.  Det er mange enkelthistorier i denne strømmen, noen er direkte hjerteskjærende, men de blir fortalt på en så usentimental måte så det er ikke alltid de tar helt tak i meg som leser.

Boken er svært lesverdig og gir også et godt innblikk i de japanske amerikanernes historie.  Språket flyter lett, men det er ikke en bok jeg vil huske for språkets skyld.

John Williams: Butcher's Crossing

Jeg fikk Stoner av John Williams til jul i fjor.  Den likte jeg godt, og da jeg hørte omtalen av Butcher's Crossing i "Bok i P2", ble jeg interessert i å prøve meg på den.

Mens Stoner handlet fra amerikansk universitets/akademikermiljø beskriver Butcher's Crossing bøffeljakt i det ville vesten. Jeg har alltid hatt en viss fascinasjon, mest for filmer men også litt for bøker fra denne perioden, helt siden vi så "Ondt blod i vesten" og "For en neve dollars" som tenåringer. Dvs. bøker - jeg har vel ikke lest så mange virkelig seriøse bøker om den ville vesten.  Dette er en seriøs bok.

Butcher's Crossing handler om den unge Harvard-studenten William Andrews som kommer til det lille handelssenteret Butcher's Crossing. Han har noen penger og prøver å få satt ut et lite jaktlag som skal jakte på bøffel - bøffelskinn er på den tiden en stor handelsvare.  Det er ikke først og fremst den store gevinsten Will er ute etter, men like mye møtet med villmarken.

Han treffer den erfarne jegeren og eventyreren Miller og den enarmede, drikkfeldige og bibellesende kameraten hans Charley Hoge. Sammen med Fred Schneider som skal stå for flåing av dyrene legger de ut på en tur langt inn i Colorado. Målet er en dal der Miller en del år tidligere kom over en svær bøffelflokk. Mennene sitter på hesteryggen og har med seg et oksespann og en vogn som skinnene skal fraktes tilbake på.

Miller er den store jegeren og den som driver turen fremover, det er han som vet hvor de skal og det er også hele tiden han som prøver å få de andre til å yte litt ekstra, han har råd for alt og uten ham hadde ikke turen vært mulig.  Hans motstykke er Schneider som er skeptisk til alt, vil holde igjen, ikke reise så langt, ikke så fort osv.  Charley passer oksene og lager mat og passer ellers sine egne saker når han bare får en passelig dose whisky.

De finner dalen etter endel vanskeligheter, og det er tusenvis av bøfler der.  Så starter "jakten" eller vi kan heller si slaktingen.  Det er neste tema i boka - hvordan bøffeljakten etterhvert forandrer seg til det et slags bøffel-Holocoast.  Bøflene blir drept, flådd, skinnene stablet, kjøttet  ligger igjen og råtner sammen med de hvite beina.  De har fått mer enn de kan klare å frakte hjem på oksekjerren.  Men Miller har ikke tenkt å gi seg med det.  Det er i denne delen av boka en får se andre sider av Miller - hans meningsløse masseslakting går over i en slags sykelig fanatisk totsalutryddelse. Nå får en litt mer sympati for Schneider som prøver å få igjennom at de skal reise tilbake med det de har.

Så skjer det en ny vending i boka, de møter nye vanskeligheter.  Igjen tar Miller lederrollen og bruker sine erfaringer fra andre ekspedisjoner til å holde dem i live.

Jeg tror ikke jeg røper for mye når jeg sier at de kommer tilbake til Butcher's Crossing. Will Andrews er forandret, han har fått endel erfaringer men har også mistet noe av seg selv i møte med villmarken. Handelsstedet er forandret, og Will må ta noen valg.  I tråd med gammel Westerntradisjon beskriver de siste sidene hvordan han rider ensom inn i solnedgangen.......(ikke helt, men nesten).

I dag vet vi jo hvordan det gikk med den amerikanske bøffelen, og det er underlig hvordan denne jaktturen likevel blir så fascinerende.  Drepe tusenvis av dyr  bare for skinnet - dette står i grell motsetning til hvordan indianerne levde side om side med bøffelen og var avhengig av at bestanden ble opprettholdt. Men jeg griper likevel meg selv i å håpe at de skal klare seg - at de skal komme seg gjennom alle vanskelighetene, at de skal komme frem til dalen, finne bøflene, gjøre det de er kommet for.  Miller blir en "helt" ikke bare for Will, men også for meg - helt til nedslaktningern tar overhånd.

Dette kan nok ha sammenheng med måten John Williams skriver på.  Boken er ikke lagt i munnen på Will Andrews, men er det meste er likevel skrevet utfra hans ståsted.  På den måten kjenner vi hvordan villmarken virker inn på ham, vi ikke bare kjenner på den selv, men på hvordan han blir påvirket av den.

Det samme gjelder forholdet mellom hovedpersonene.  Konflikten mellom Miller og Schneider er godt beskrevet og står på egne bein, men det er igjen Will's møte med konfliktene som er mest interessant.  Will kan ha forståelse for Schneiders argumenter, men det blir Miller som han ser opp til som en slags rollemodell. Dette til og med når Millers fanatisme tar overhånd.  Men når det går mot slutten merker vi likevel at Will har tatt et steg lenger og vi møter hans egne betraktninger over det de har vært igjennom.

Jeg har lest Butcher's Crossing som ebok over ganske lang tid og ble ferdig med den på reisen vår til Spania. Jeg leste den på Kindle, den gir godt lys så jeg kan lese på dårlig opplyste B&B-rom eller hvor det nå er. Dette var en bok der jeg ikke behøvde å bla frem og tilbake, og da går det greit med ebok synes jeg.  Men jeg er begynt å savne den allerede.......