torsdag 7. april 2016

Marit Eikemo: Alt inkludert



Denne boken fikk jeg lyst til å lese eter å ha hørt på P2-lytternes romanpris. Det var den boken som klarte seg nest lengst, slått på målstreken av Linn Ullmanns "De urolige".

Alt inkludert handler om den enslige moren Agnes som kommer med datteren Maja, seks år, til en uspesifiserft by med bare noen kofferter. Der har hun leid en delvis møblert kjellerleilighet og hun har ikke noe flyttelass med seg. Men leiligheten er fullstendig tom og Agnes klarer å presse huseieren til å kompensere for manglende møbler med et mindre beløp. Hun og Maja flytter så inn i den tomme leiligheten. Første natten sover de på gulvet. I resten av boken møblerer Agnes opp leiligheten litt etter litt til et levelig nivå ved hjelp av FINN - noe er  gibortsaker og i tillegg er Agnes flink til å overtale folk til å gi bort eller selge billig. Så hun klarer å strekke møbelpengene til å leve av også. Annet har hun ikke å leve av. Agnes lever "utenfor samfunnet". Får hun sosialhjelp? Barnetrygd?

Gjennom Maja og gjennom FINN-aktiviteten får hun bekjente i lokalmiljøet. Et poeng i boken er kontrasten mellom Agnes og de andre menneskene i lokalmiljøet. Det går blant annet ut på forhold til ting - mange er svært opptatt av ytre verdier. Størrelse og utseende på leiligheten. Gir mannen nok smykker for å vise oppmerksomhet? Hva er en sofa i "dansk design" verdt? Hvordan skal et perfekt jenterom for en seksåring se ut? Agnes bryr seg lite om slikt, men dette er ikke ut fra noe slags "anti-materialistisk" livssyn. Det virker mer som en likegyldighet, hun har nok med å dukke inn i Super Mario-verdenen på datterens Nintendo.

Agnes får et brukbart men overfladisk forhold til naboene. Som enslig mor får hun en slags vennlig men samtidig nedlatende oppmerksomhet fra de mer driftige mødrene (og fedrene). Det er også sprekker i deres fasader - Mette som går rundt med en nakkekrage selv om hun ikke feiler noe, den perfekte Frøydis som besøker henne for å drikke vin på formiddagene. Når omgivelsene stiller nærgående spørsmål serverer hun noen troverdige hvite løgner som blir mindre og mindre hvite etterhvert som handlingen skrider frem. Hun ser seg heller ikke for god til å angi naboene til politiet - ikke av moralske grunner, men for å oppnå fordeler for seg selv. Hun bidrar ikke selv med noe i forhold til omgivelsene. Naboene ser etter Maja på lekeplassen, tar henne med i svømmebasseng, har henne på overnattingsbesøk - det er utenkelig for Agnes å gjøre noe liknende overfor dem.

Enda mer problematisk blir hennes forhold til Maja. Hun lever i et slags symbiotisk forhold til datteren, men er likevel nesten sjokkerende lite opptatt av datterens grunnleggende behov. Mot slutten av boken tårner problemene seg opp og hun velger en innlysende løsning - bryter opp, reiser til et nytt sted. Og mannen v ille fra nissen flytte........

Hvem er Agnes? Hvor kommer hun fra? Hvor vil hun hen? Dette får vi ikke svar på i boken. Det er heller ikke helt realistisk at hun ikke blir fanget opp av samfunnet på en eller annen måte, f.eks. av barnevernet i forbindelse med Majas skolestart. Norge er et lite land, og det er grenser for hvor lenge en kan holde seg "under radaren". Jeg synes forsåvidt ikke dette gjør noe for utbyttet av boken. Jeg leser den som en nokså dyster beskrivelse av et menneske som er i en slags oppløsning og jeg synes det fungerer selv om det er noen usannsynlige detaljer..

Dette var en bok som gikk raskt å lese, men som også var litt ubehagelig. Jeg savner noen gode mennesker! Ikke perfekte mennesker, men det mangler noen som en kan bli litt glad i. Det er så mye smålighet, både hos naboene og hos Agnes selv.

Boken vekker ettertanke, men jeg synes ikke den på noen måte kommer opp mot Linn Ullmanns "De urolige"!





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar