Jørn Lier Horst: Jakthundene

En god norsk kriminalroman, den første jeg har lest av Lier Horst. Den erfarne politimannen William Wisting blir stilt til ansvar for at det skal ha blitt tuklet med bevis i en drapssak der han ledet etterforskningen for mange år siden. Han blir suspendert og hele hans karriere står på spill for ham. Datteren er journalist og skriver om en annen drapssak - er det noen forbindelser mellom disse sakene? Etterhvert innser Wisting at det var mangler ved den gamle etterforskningen og at det er sannsynlig at noen har jukset med et viktig bevis. Hvem var det "råtne eplet" i etterforskningsteamet, og hva var motivet hans? Var det den riktige drapsmannen de tok den gangen eller var han uskyldig? Og hvordan skal han finne ut av det når han ikke engang har adgang til politihuset?

Grepet med at detektivhelten selv står på tiltalebenken er ikke nytt, men det brukes ikke så veldig ofte, og jeg synes det løfter intrigen i denne boken. Det gjør etterforskningen vanskeligere for vår helt, og det er også interessant å utforske hva som skjer med mennesket i et slikt bytte av roller.

Ellers inneholder boken greie porsjoner med spaning på mistenkte, ensomme hus i mørke skoger og tegn på at det har vært ukjente på besøk på hytta. Boken gir også interessante innblikk i hvordan politiet jobber med etterforskningmateriale. Derimot er personene nokså overfladisk tegnet, og skal jeg trekke frem andre negative trekk er at jeg synes kanskje historien glir for lett, det blir rett og slett litt for få skjær i sjøen utover det at helten er blitt vingeklippet. For meg blir dette aldri mer enn en enkel spenningsroman, og ikke en som jeg biter negler av heller. Men jeg liker måten de forskjellige historiene langsomt blir nøstet opp, og boken fungerte svært godt som kriminalroman for meg. Jeg leste den i et strekk en dag jeg var forkjølet og hadde slikt å gjøre og jeg la den ikke fra meg før jeg var ferdig. Jeg leser gjerne en av de andre bøkene om William Wisting.