Ann Cleeves: Thin Air

Dette er Ann Cleeves 6. bok i Shetland-serien med Jimmy Perez i som etterforsker. Boken starter med et bryllup, eller rettere sagt feiring av et nylig inngått bryllup på Unst, Shetlands nordligste øy. Brudgommen Lowrie er fra Unst og hans Caroline er entusiastisk til en feiring på god gammeldags Shetlandvis. De har med seg to vennepar fra England - Polly og Marcus, Eleanor og Ian. Eleanor. Disse har leid et hus i nærheten. Denne delen av historien blir fortalt gjennom Polly. Bibliotekaren Polly er den forsiktige og tilbakeholdne av de tre venninnene. Eleanor har vært den som har gjort suksess hos mennene. Hun er fremgangsrik og kreativ innenfor TV-produskjon. Det siste året har hun vært en del ute av seg, bl.a. pga et avbrutt svangerskap. For tiden holder hun på med et TV-prosjekt som dreier seg om overtro knyttet til spøkelset av en liten jente som mange påstår å ha sett.

Morgenen etter bryllupet er Eleanor borte. Det blir satt igang en leteaksjon som til slutt finner henne død,  like ved et tjern. Det er ingen spor å finne selv om det fort blir klart at hun er myrdet - det er som om morderen er forsvunnet i løse luften "thin air".

Under etterforskningen blir det funnet tråder til lokalhistorien, til Eleanors tidligere forhold, til hennes arbeid med TV-produksjonen, til sagnet om den det dansende spøkelset og til bakgrunnen til det mannlige paret som eier hotellet på Unst der etterforskningsteamet holder til. Fokuset skifter mellom de tilreisendes bakgrunn og historie og lokale forhold og intriger. Hele tiden henger også historien om den dansende Lizzie over oss. Det er nesten som det er noe regissert over den.

Som vanlig i Ann Cleeves bøker fra Shetland spiller Shetlands natur og avsidesliggende beliggenhet en stor rolle i boken. Men du vet aldri om intrigen henger sammen med lokalhistoriske forhold eller om de henger sammen med noe de besøkende drar med seg i bagasjen. Det gjør at ingen av bøkene er like, selv om omgivelsene og miljøet er det. I denne boken har Jimmy Perez såvidt kommet seg tilbake etter drapet på sin samboer. Han er ikke etterforskningsleder, men er likevel den som har det fulle grepet om etterforskningen, noe som går hans overordnede Willow Reeves på nervene, spesielt når han går sine egne veier.

Jeg synes Ann Cleeves har skrevet nok et utmerket kriminalroman fra Shetland. Jeg liker spesielt godt når historien svinger mellom dce tre etterforskerne og flere av de involverte personene, ikke minst Eleanors venninne Polly. Du vet at ingen av dem lyver direkte for oss - men hvor mye forteller de av sannheten?

Tore Renberg: Du er så lys

Ja, så kom denne boken i hendene mine fra 1-ukes utlånshyllen på Stavanger bibliotek. Da måtte jeg jo lese den ut på noen dager - det var ikke noe problem. Den lille boken var rett og slett en rystende leseropplevelse.

Tore Renbergs jeg-person er Jørgen, en miljøterapeut som lever i et godt ekteskap med Vibeke og deres to sønner. En dag flytter det en ny familie inn i nabohuset. Mannen, Steinar, er en likendes kar, en overdådig personlighet som setter sitt preg på enhver forsamling eller ethvert selskap. Men det er noe spesielt med ham som Jørgen ikke helt får tak i.

Vi følger Jørgen videre og opplever hans ubehag etterhvert som han opplever flere episoder med Steinar og familien hans. Noe merkelig skjer når Steinar blir med ham på fotballtur til London. Det virker som om Steinar skjuler et eller annet, men vi vet ikke hva det er. Kan det være noe med familievold? Incest? nazisympatier? Kan han være ute etter Vibeke? Og hvorfor er kona hans så tilbakeholden?

Jeg føler nesten på kroppen uhyggen når Jørgen og Vibeke er urolige for sønnen Eyolf som har blitt med familien til Steinar på hyttetur og Jørgen gjør en oppdagelse som bekrefter at det virkelig er noe som ikke er helt i orden med Steinar.

Boken vokser til et klimaks - og så får vi vite hva det er med Steinar. I resten av boken får vi høre historien fra Steinar sin side gjennom dagboken hans. Noen anmeldere har kritiserte dette fortellergrepet. Jeg er enig i at tempoet i boken reduseres her, men i stedet vokser det frem en sorg som jeg synes er like viktig for boken som ubehaget i den første delen.

Hvorfor gjør denne boken et sånt inntrykk på meg? En av grunnene er at Tore Renberg har åpen og inkluderende fortellerstil. Han inviterer oss helt inn i Jørgen sitt sinn, vi deler alle Jørgens tanker og  kjenner på det samme ubehaget som han gjør. Samtidig skriver Tore Renberg godt om forholdet mellom Jørgen og Vibeke. De to har et varm og nært forhold og har en stor familie rundt seg som også blir levende beskrevet på godt og ondt. Det er en familie du har lyst til å flytte inn i og ta del i - men det er likevel ingen idyll og kanskje ville vi blitt rammet av Vibekes skarpe tunge eller avvist av den formidable tannlegen.

Tore Renberg er flink til å trekke frem enkelte replikker og hendelser som kan være et frempek på hva som er i veien med Steinar men som  like gjerne kan være helt naturlige hendelser. Det er med på å holde usikkerheten og spenningen oppe i den første delen av boken men det fratar oss ikke nærkontakten med Jørgen som har akkurat den samme usikkerheten.

Hendelsene sliter tungt på Jørgen og Vibeke og når boken slutter vet vi ikke om de noen gang kommer til å finne tilbake til et godt liv sammen, det er ting som tyder på at det kan gå bra, men vi vet ikke sikkert.

Jeg begynte med å si at boken var en rystende leseropplevelse. Jeg merker at det av og til er godt og bli litt rystet - det får meg til å tenke litt mer over hvem vi er selv og hva vi egentlig vet om mennesker vi omgås.

Eka Kurniawan: Skjønnhet er et sår

Indonesiske Eka Kurniawan var på Kapittelfestivalen 2016. Han holdt et foredrag om sitt forhold til Knut Hamsuns bøker. Han gjorde et sympatisk men ikke veldig imponerende inntrykk på meg - han er nokså liten av vekst, kan nesten gå for en skolegutt og var litt forsiktig, nesten nølende i sin presentasjon av sin beundring for Hamsuns forfatterskap. Jeg var derfor nokså spent da jeg gikk løs på denne boken hans som er den andre romanen han har gitt ut. "Dette er en imponerende, førsteklasses bok....kvikk og kraftfull, med pikante detaljer" (New York Times). Jeg tenkte at hans opptreden i Stavanger kunne kanskje være preget av at hans engelsk ikke var helt flytende. Det må det ha vært, for maken til sprudlende, overdådig bok er det lenge siden jeg har lest!

Boken handler om den prostituerte Dewi Ayu, hennes familiebakgrunn og hennes fire døtre og dekker en århundre -  fra tidlig på nittenhundretallet og frem til litt etter årtusenskiftet. Kurniawan tar oss fra det nederlandske koloniherredømmet, gjennom den japanske okkupasjonen under 2. verdenskrig, frigjøringen fra japanerne og den påfølgende frigjøringskampen fra koloniherredømmet og gjennom Indonesias selvstendighet og årtier med diktatur og massedrap på kommunister.

Dette er på ingen måte en politisk eller historisk roman, alle disse begivenhetene blir et bakteppe for fortellingen som hele tiden dreier seg om livet til den vakre Dewi, hennes døtre og endel av de andre personene som kommer inn i fortellingen. Likevel er utviklingen av Indonesia svært viktig for handlingen, den gir muligheter og rom for en del av de fantastiske hendelsene vi hører om.

Det er overnaturlige hendelser i fleng, ånder som snakker, lik som nekter å gå i forråtnelse, en av Dewis formødre hopper utfor et fjell og flyr mot himmelen og Dewi selv står opp av sin grav etter 21 år og går omkring som den naturligste ting av verden. Av og til under lesningen kan det bli i meste laget og det kan virke som om noen av påfunnene er litt unødvendige. Men etterhvert viser det seg at det er en rød tråd gjennom alt dette som går helt tilbake til Dewis forhistorie, og jeg fant ut at det var best å bare følge personene videre og gi meg hen til alle historiens krumspring. Jeg hadde noe av den samme følelsen da jeg leste denne boken som da jeg leste "Midnattsbarn" av Salman Rushdie. Tilslutt blir det meste nøstet opp.

Fortellerstilen i boken er nokså rett frem men kan også være sprudlende og fargerik med malende beskrivelser. Noen ganger er språket brutalt, andre ganger nesten vulgært, men dette er nokså godt tilpasset handlingen og dialogene - han kaller en spade for en spade.

Selv om dette ikke er en historisk roman synes jeg Eka Kurniawan er god på å skildre de store begivenhetene i Indonesia, særlig beskrivelsen av den nederlandske kolonimakten. Kurniawan er ikke nådig mot nederlenderne, men dette er heller ikke noen svart-hvitt historie. Det er ingen edle helter i fortellingen og brutaliteten i den indonesiske staten blir skildret med like stor innsikt som kolonimakten og de japanske okkupantene. Boken gir meg lyst til å sette meg inn i Indonesias historie og kanskje lese noen andre romaner fra dette store og mektige landet.

Jane Gardam: Old Filth

Denne boken kom jeg over (på engelsk) i en tysk bokhandel. Jeg hadde ikke hørt om verken forfatter eller bok før, men etter litt googling fant jeg ut at kunne være verdt et forsøk, så da kjøpte jeg den som ebok mens jeg var på reise.

Advokatkollegaene til Sir Edward Feathers kaller ham for Old Filth, uten at det er vondt ment. Filth står for Failed In London Try Hongkong, og Feathers hadde nettopp en Hongkongperiode som et boost i karrièren sin. I første kapitel treffer vi Edward som en gammel enkemann en stormfull juledag når han låser seg ute og blir tvunget til å ringe på i nabohuset der en gammel rival/kollega/fiende nettopp har flyttet inn. Resten av boka blir fortalt i retrospektiv.

Edward Feathers er en av de barna som blir omtalt som Raj Orphans, antagelig et velkjent engelsk begrep. Barn av høytstående offiserer i koloniene som blir sendt hjem til England for å bli oppfostret der og få sin skolegang. Edward selv er i tillegg morløs, moren døde under fødselen i Malaysia. Edwards far overlater ham til en lokal amme og andre tjenere som tar seg godt av ham inntil dagen kommer da han blir revet ut av det trygge og kjærlige miljøet (riktignok er farskjærligheten fraværende) og blir sendt til Wales for å bli oppfostret der sammen med noen andre barn i samme situasjon.

Om oppveksten i fosterhjemmet får vi høre bruddstykker i forskjellige kapitler videre gjennom boken til vi mot slutten får vite alt om en tragedie som skjedde der. Men hele tiden aner vi et fosterhjem uten kjærlighet. Når fostermoren dør blir Edward tatt opp på en kostskole under ledelse av "Sir", en foargerik og spesiell karakter, men på denne skolen får Edward det forholdsvis godt og han får en god kamerat som han bor hos i ferier og som han etterhvert kommer til å bo hos.

Faren er under hele oppveksten fraværende, kommer ikke på besøk og skriver heller ikke til Edward. Ikke før 2. verdenskrig bryter ut. Da krever faren at Edward skal komme til Singapore. Edward reiser - men Japan har overtatt makten i Sørøst-Asia, faren er død og han kommer halvdød tilbake igjen etter et halvt år på sjøen. Etter et lengre sykeleie blir han innrullert men får en lett tjeneste på land. Deretter blir det universitetet, han blir advokat, kommer i tjeneste, havner etter hvert i Hongkong der karrieren skyter fart, takket være en ung mann han ble kjent med på reisen til Østen. Han treffer sin kone Betty som han lever tilsynelatende lykkelig sammen med helt til hun dør.

Jane Gardam har skrevet to bøker til om Edwar Feathers, en av disse er skrevet ut fra kona Betty sitt perspektiv.Jeg synes ellers ikke at hans ekteskap har så stor plass i denne boka. Den handler mest om en "Raj Orphan", en gutt som vokser opp med økonomisk støtte fra familien men uten kjærlighet og nærhver, og som må bygge sitt liv på seg selv og enkelte små glimt av vennskap og kjærlighet han kan finne rundt seg. Det er satt av mye plass i boken til kontakten han har med de barna (fjerne slektninger) som han vokste opp sammen med i Wales. De deler en mørk hemmelighet som vi ikke får innsikt i før helt mot slutten men som kommer til å plage dem resten av livet.

Det var interessant å lese denne boken , jeg har aldri lest noen lignende beskrivelse av engelske kolonibarn oppfostret på denne måten og det var ganske sjokkerende lesning. Ellers er dette er en svært, svært britisk bok, uten å si noe vondt om det. Jeg er litt usikker på om jeg vil lese boken om Betty - jeg synes beskrivelsen av det ekteskapelige livet til Edward Feathers var det minst interessante. Men kanskje nettopp derfor?

Evie Wyld: All the birds, singing

Et kapitel fra denne boken var med i det engelske litteraturmagasinet Granta sin utgave "Young British novelists". Jeg leste det meste av denne utgaven, og det var først og fremst denne som jeg fikk lyst til å lese.

Evie Wyld er selv fra Australia og i begynnelsen av boken møter vi Jake Whyte, en australsk jente (!) som har slått seg ned på en forblåst øy ved kysten av England der hun holder sauer og bor sammen med hunden Dog. Jake plages av at noen angriper sauene hennes, flere sauer er blitt drept og det er mye som tyder på at det ikke har vært noe vanlig rovdyr på ferde.

Jake plages av mye annet også, både fysisk og psykisk. Hun har noen fæle arr på ryggen og er også hjemsøkt av minner fra fortiden sin. Boken er bygget opp som en veksling mellom nåtiden og hva hun gjennomlevde tidligere i livet der vi begynner med at hun jobber som saueklipper i et barsk miljø og deretter arbeider oss gradvis kronologisk bakover helt mot hennes traumatiserte barndom.

Jake lever et nokså ensomt liv og slipper ikke folk innpå seg. Det dukker opp enkelte personer som vi mistenker kan ha noe med sauedrapene å gjøre. En av dem, Lloyd blir hun motvillig nærmere kjent med og slipper innpå livet, hun lar ham bo i huset sitt, det blir ikke sagt rett ut men jeg får inntrykk av at han er homofil og har opplevd en tragedie med en han var glad i.

Boken er skrevet i jeg-form, så vi opplever alt som skjer gjennom Jake selv. Språket er kortfattet, nesten minimalistisk, men likevel med en billedbruk som er nokså enestående. Når vi hører om fortiden hennes får vi stadig glimt av ting som har hendt enda lenger tilbake, hendelser som plager henne - dette er et svært godt fortellergrep som gjør i alle fall meg tent på å lese videre. For hvert trinn aner vi en ny forklaring , en ny ondsinnet person som er årsaken til problemene hennes, men for hvert lag som blir avdekket ser vi at vi har tatt feil. En temmelig tragisk og uventet historie rulles opp. Men det er mye vi ikke får vite om hennes barndom og hennes familie, selv om vi får noen foruroligende glimt av både moren og faren.

Tittelen på boka er spesiell. Vi hører om mange fugler, både i England og i Australia i løpet av boken, men ingen større flokker av fugler som synger - før helt mot slutten og da faller også meningen med tittelen på plass.

Når jeg leste boken fikk jeg forskjellige tanker om forklaringen på sauedrapene etterhvert som vi kommer lenger bakover i Jakes fortid. Slutten som omhandler nåtiden og en mulig oppklaring av sauedrapene er spennende nok men vi får aldri noen entydig forklaring. Jeg ser flere mulige tolkninger - kan det være Jake selv - er noe fra den mørke fortiden hennes som tar overhånd?  Og hva med Lloyd, hva vet vi egentlig om hans motiver med å være så lenge på øya? Er det et ukjent skremmende dyr, en svær, vill hund?

Jeg synes ikke er nødvendig at vi får løsninge, heller ikke at vi får alle detaljene i Jakes triste barndom, bokens styrke ligger mer i hvordan vi gradvis får rullet ut bakgrunnen for et plaget menneskesinn (og kropp).

Alt i alt er dette en av de beste bøkene jeg har lest på lenge, og jeg kommer til å lete etter flere bøker av Evie Wyld.

Tommi Kinnunen: Der fire veier møte

Tommi Kinnunen var på Kapittelfestivalen i år. Jeg hørte ham ikke der, men det var sånn jeg fikk kjennskap til denne boken hans og det var et bekjentskap som ga mersmak.

Der fire veier møtes er en slektsroman som blir fortalt gjennom fire personer. Den utspiller seg i en liten bygd i Nord-Finland. Dit kommer den unge jordmora Maria og hun skiller seg ut med sin selvstendighet og sitt pågangsmot. Hun får datteren Lahja uten å være gift, og vi følger Lahja videre med sin mann Onni og svigerdatteren Kaarina.

Jeg tenker på to andre bøker der en jordmor står sentralt. I "Jordmora" av Katja Kettu er  "Villøye" jordmor i Nord-Finland under krigen.  Kerstin Ekmans trilogi "Vargskinnet" starter med distriktsjordmora Hillevi som får en post i en avsidesliggende bygd i Jämtland nær norskegrensen i 1916. Dette er nokså forskjellige bøker, men det er noen klare likhetstrekk når det gjelder bruk av jordmorfiguren som en sterk, selvstendig kvinneskikkelse, en person som ingen helt tør å utfordre og som ofte står alene i samfunnet.

Det som gjør denne boken spesiell er måten den blir fortalt på. Boken er delt i fire hovedavsnitt om hver av de fire personene. Innenfor hvert avsnitt får vi kapitler i kronologisk orden som forteller om enkeltstående episoder. Det kan gå flere år, noen ganger mange år mellom to kapitler så det er på ingen måte noen glidende overgang mellom kapitlene. Dette kan i begynnelsen virke noe fragmentarisk, men etterhvert bygges romanen opp til en helhet. Noen ganger får vi presentert en opplevelse fra forskjellige sider ved at en annen person tar opp tråden. Det blir på en måte som et litterært puslespill, og romanen er ikke helt på plass før siste kapittel.

Jordmora Maria står støtt gjennom hele sitt liv, datteren Lahja er mer ustødig og etterhvert vikler flere av personene seg inn i et nettverk av fortielser og løgner som drar dem under.  Det gjør inntrykk og er svært godt fortalt.

Trude Teige: Mormor danset i regnet

Dette er første bok jeg leser av Trude Teige, og det blir kanskje den eneste. Boken handler om Juni og hennes mormor, og den er skrevet som to fortellinger som veves inn i hverandre, den ene om Juni som finner spor etter mormorens historie og leter videre for å finne sannheten, den andre er mormoren Tekla sin egen historie.

Tekla forelsker seg den tyske soldaten Otto under krigen og følger ham tilbake til et utbombet og utarmet Tyskland  i den russisk-kontrollerte sonen som etterhvert blir Øst-Tyskland. Hun ser frem til et bra, men enkelt liv på den tyske landsbygden med snille svigerforeldre. Sånn blir det ikke. Først blir det internering i Norge før hun får reise ut. Den delen synes jeg kanskje er den som virker mest troverdig. I Tyskland opplever Tekla alt det grusomme som vi kan tenke oss i etterkrigs-Tyskland under den russiske okkupasjonen og mere til, jeg skal ikke ramse det opp her. Jeg synes det er bra at Trude Teige trekker frem denne lite kjente siden av historien, men jeg synes rett og slett at hun smører for tykt på til at det fungerer godt i romanen. Det blir nesten litt demonstrativt.

Juni selv har søkt tilflukt på øya der besteforeldrenes hus ligger for å komme seg vekk fra en voldelig ektemann. I huset finner hun diverse papirer og gjenstander som vekker nysjerrigheten på å finne ut mer om mormoren, moren og sitt eget opphav. Beleilig nok dukker det opp en kjekk mann som kjenner historikere i Tyskland, og da ruller ballen videre. Etterhvert får Juni direkte og/eller indirekte kjennskap til morens og sin egen opprinnelse og leseren får tilfredsstilt sin nysgjerrighet.

Trude Teige har et greit språk (hun har journalistisk bakgrunn), og hun har sikkert gjort mye bra research til denne boken, men jeg synes ikke historien er godt nok fortalt til at den holder mål. Det blir for mye klisjeer og jeg tror ikke på handlingen.