Indonesiske Eka Kurniawan var på Kapittelfestivalen 2016. Han holdt et foredrag om sitt forhold til Knut Hamsuns bøker. Han gjorde et sympatisk men ikke veldig imponerende inntrykk på meg - han er nokså liten av vekst, kan nesten gå for en skolegutt og var litt forsiktig, nesten nølende i sin presentasjon av sin beundring for Hamsuns forfatterskap. Jeg var derfor nokså spent da jeg gikk løs på denne boken hans som er den andre romanen han har gitt ut. "Dette er en imponerende, førsteklasses bok....kvikk og kraftfull, med pikante detaljer" (New York Times). Jeg tenkte at hans opptreden i Stavanger kunne kanskje være preget av at hans engelsk ikke var helt flytende. Det må det ha vært, for maken til sprudlende, overdådig bok er det lenge siden jeg har lest!
Boken handler om den prostituerte Dewi Ayu, hennes familiebakgrunn og hennes fire døtre og dekker en århundre - fra tidlig på nittenhundretallet og frem til litt etter årtusenskiftet. Kurniawan tar oss fra det nederlandske koloniherredømmet, gjennom den japanske okkupasjonen under 2. verdenskrig, frigjøringen fra japanerne og den påfølgende frigjøringskampen fra koloniherredømmet og gjennom Indonesias selvstendighet og årtier med diktatur og massedrap på kommunister.
Dette er på ingen måte en politisk eller historisk roman, alle disse begivenhetene blir et bakteppe for fortellingen som hele tiden dreier seg om livet til den vakre Dewi, hennes døtre og endel av de andre personene som kommer inn i fortellingen. Likevel er utviklingen av Indonesia svært viktig for handlingen, den gir muligheter og rom for en del av de fantastiske hendelsene vi hører om.
Det er overnaturlige hendelser i fleng, ånder som snakker, lik som nekter å gå i forråtnelse, en av Dewis formødre hopper utfor et fjell og flyr mot himmelen og Dewi selv står opp av sin grav etter 21 år og går omkring som den naturligste ting av verden. Av og til under lesningen kan det bli i meste laget og det kan virke som om noen av påfunnene er litt unødvendige. Men etterhvert viser det seg at det er en rød tråd gjennom alt dette som går helt tilbake til Dewis forhistorie, og jeg fant ut at det var best å bare følge personene videre og gi meg hen til alle historiens krumspring. Jeg hadde noe av den samme følelsen da jeg leste denne boken som da jeg leste "Midnattsbarn" av Salman Rushdie. Tilslutt blir det meste nøstet opp.
Fortellerstilen i boken er nokså rett frem men kan også være sprudlende og fargerik med malende beskrivelser. Noen ganger er språket brutalt, andre ganger nesten vulgært, men dette er nokså godt tilpasset handlingen og dialogene - han kaller en spade for en spade.
Selv om dette ikke er en historisk roman synes jeg Eka Kurniawan er god på å skildre de store begivenhetene i Indonesia, særlig beskrivelsen av den nederlandske kolonimakten. Kurniawan er ikke nådig mot nederlenderne, men dette er heller ikke noen svart-hvitt historie. Det er ingen edle helter i fortellingen og brutaliteten i den indonesiske staten blir skildret med like stor innsikt som kolonimakten og de japanske okkupantene. Boken gir meg lyst til å sette meg inn i Indonesias historie og kanskje lese noen andre romaner fra dette store og mektige landet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar