fredag 18. november 2016

Elena Ferrante: Historia om det tapte barnet



Jeg fikk tak i den siste boken i Napoli-kvartetten på 1-ukeslån, så her var det bare å hive seg i gang å lese, boken er på 572 sider. Dette falt sammen med en langhelg i Dublin, så det gjaldt å få lest en god del på flyturen. Det gikk helt fint, for denne fungerer for meg som en pageturner i likhet med de tidligere bøkene.

Vi møter Lena når hun er i ferd med å flytte fra ektemannen Pietro tilbake til Napoli med sine to døtre for å bo sammen med Nino som hun har elsket siden de gikk på barneskolen. Lena er nå etablert både som forfatter og som en del av den den intellektuelle middelklassen, hun leser bøker og tidsskrifter, hun reiser på konferanser og hun snakker italiensk. Nino har funnet en leilighet til henne i et av Napolis bedre strøk. Venninnen Lila har aldri beveget seg utenfor Napoli, avbrøt utdanningen etter femte klasse, snakker den lokale dialekten og bor i slummen i den gamle bydelen. Men hun har etablert et datafirma sammen med samboeren Enzo og de gjør det godt økonomisk.

Vi følger Lena i kampen for å stå på egne ben. Nå blir hun motarbeidet i skrivingen av den innflytelsesrike eks-svigermoren Adele som tidligere hjalp henne frem. Lena klarer likevel å stå oppreist og går videre i karrieren sin. I begynnelsen av boken er forholdet mellom Lena og Lila på et nullpunkt. De gamle motsetningene mellom de to venninnene gjør seg fortsatt gjeldende og i tillegg snakker Lila svært negativ om Nino.

Etterhvert får Lena og Lila bedre kontakt. En viktig scene er under et større jordskjelv der Lila nærmest går i oppløsning mentalt - her får vi et innblikk i de mørke sidene hennes som hun tydeligvis har sloss med hele livet. Denne scenen er et av høydepunktene i boken etter min mening.

Så blir de begge gravide. Dette knytter dem tettere sammen, både før de har født, og ikke minst i livet med de to spebarnsdøtrene, Lenas Immu og Lilas Tina.

I hele den første delen av boken er det store spenninger i Lenas forhold til Nino. Han har ikke separert seg fra kona si slik han har lovet. Det går gradvis opp for Lena at Lila har rett i sin kritikk av Nino og til slutt er bruddet uunngåelig. Nå er Lena uten støtte fra Nino og hun flytter med døtrene sine inn i en leilighet i huset der Lila bor. Lena er tilbake i slummen der hun vokste opp men hun blir aldri helt en av dem igjen, hun kommer utenfra, snakker annerledes, har et bein i den andre verdenen.

Samfunnsforholdene i Italia er et bakteppe i denne boken men ikke like sterk som i den forrige. 68-opprøret glir over i en fase med hensynsløse attentater er over. Etterhvert kommer de revolusjonære grupperingene på defensiven, bl.a. Nadia og Pasquale som begge går under jorden. Samtidig hører vi om stoffproblemer og vold, og i slummen i Napoli er begge deler som regel knyttet til Solara-brødrene Michele og Marcello som utgjør den lokale mafiaen. Lila er ustoppelig i sitt engasjement for å ta innersvingen på dem, samtidig som Lena skriver om volden i bydelen i noen av romanene sine. Likevel er og blir Lila og Lena en del av Solara-brødrenes lokalmiljø. Det skjer flere drap i nærmiljøet uten at noen blir tatt, og så kommer hendelsen som tittelen i boka refererer til og som jeg ikke skal gå nærmere inn på.

I resten av boken går Lena og Lila  igjen hver sine veier, de blir eldre og så forsvinner Lila helt som vi hørte om i den første boken. Mot slutten samles trådene fra den første boken uten at jeg skal si noe om hvordan.

Jeg sitter igjen med inntrykket av Lila som en kraftfull skikkelse som har blitt vingeklippet dels av familien, dels av fattigdom men også av egne valg - det at hun sluttet skolen etter femte klasse, ekteskapet som 16-åring, aldri forsøk på å bevege seg ut av den tyngende slummen i Napoli. Hvordan ville historien ha utviklet seg hvis Lila hadde blitt mindre forhindret eller gjort andre og bedre valg? Det skjer jo ikke, og i stedet lar hun Lena være den som blir en "verdensdame" og lever på mange måter gjennom henne. Og Lena på sin side - hadde hun hatt kraft og mot til å gå den veien hun gikk uten å ha Lila delvis i ryggen, delvis å slåss med? Det er disse spenningene mellom de to venninnene som driver bøkene fremover og gjør dem til noe helt spesielt.

Jeg har vært med Lena på en lang reise gjennom livet - delvis med og delvis uten venninnen Lila. Jeg har også lært en del om livet i Italia fra 50-tallet og frem til 2000-tallet, noe jeg visste svært lite om fra før selv om mye av handlingen foregår parallelt med mitt eget liv. Klassemotsetningene virker er mye dypere, kvinneundertrykkelsen hardere, volden i kjølvannet av 68-opprørene var noe vi ikke opplevde her hjemme, korrupsjonen og de lokale mafiaene. Når jeg leste boken kjentes det som jeg levde med den. Etter jeg ble ferdig havnet jeg i en slags lesevakuum. Det opplevde jeg også etter å ha lest de tre første bøkene, men nå er det tyngre for nå er det ingen ny å se frem til. Forhåpentligvis går det over!




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar