mandag 3. juli 2017

Helga Flatland: Bli hvirs du kan. Reis hvis du må


Bilderesultat

Denne boken fikk jeg anbefalt gjennom litteraturgruppen som jeg er med i. Det er en liten bok, første del i en trilogi. Jeg var litt overrasket over innholdet - jeg har fått inntrykk av at dette er en bok om tre kamerater som verver seg til tjeneste i Afghanistan. Det stemmer forsåvidt men krigen i Afghanistan er slett ikke tema for boken og blir bare brukt for å skape en dramatisk hendelse som resten av boken er bygd opp rundt - og dramatikken kunne like gjerne ha vært tsunamien i Sør-Øst-Asia i 2005, eller en klatretur med uheldig utfall eller....

Allerede på de første sidene havner vi rett oppi den forferdelige episoden i Afghanistan der bilen med de tre ungguttene kjører på en landmine og alle dør. Den ene av dem, Tarjei, er den første fortelleren. Han og de tre andre kommer fra en jordbruksbygd på Østlandet. Tarjei er ikke odelsgutt, han har en storesøster som heter Julie men faren har et sterkt ønske om at Tarjei skal overta gården. Tarjei har ikke lyst til å være bonde men han er snill og pliktoppfyllende, nærmest konfliktsky og faren ser ham ikke som den  han er. Når han til slutt verver seg til Afghanistanstyrkene er motivet egentlig å slippe unna farens mas om gården.

Neste forteller, John Olav er nabo til Tarjei. Sønnen hans, Sigurd går inn i en dyp depresjon når de tre litt yngre kameratene dør så brått. Faren er fortvilet og klarer ikke nå inn til Sigurd - han har ingen anelse om hva som er årsaken til sønnens dype sorg.

Så er det Karin, mor til Tarjei. Byjenta som forelsker seg i Hallvard og flytter til en tilværelse som gardskjerring. De gifter seg når hun er høygravid med det første barnet. Karin blir sterkt knyttet til Julie. Når så Tarjei blir født går hun inn i en slags barselsdepresjon og hun klarer aldri å få det samme forholdet til sønnen. hun gjør hva hun kan for å dekke over de vanskelige følelsene og trekker seg litt tilbake fra alle tre. Men senere, når Tarjei er blitt voksen og er hjemme like før utreisen til Afghanistan er det hun som ser hans aversjon mot å overta gården, som skjønner hvorfor han har vervet seg og hun føler sterkere bånd til ham.

Den siste vi møter er Trygve. Han er på Tarjei sin alder. Han er en stille gutt, kanskje litt treg og lever i skyggen av sine to år eldre brødre som er tvillinger. Trygve er ofte ensom. Han leker med de andre guttene men han har aldri en bestevenn. Tarjei reiser til byen for å ta videregående mens Trygve reiser med bussen til skolen i nabobygda. Han får litt kontakt med Sigurd som er et par år eldre. Men så får han ikke Sigurd ut av hodet og alt blir forandret. De to guttene opplever et øyeblikks nærhet, men så trekker Sigurd seg unna og reiser siden til byen. Etter en tid treffes de igjen og blir et par - i all hemmelighet. Trygve ønsker å stå frem men Sigurd vil ikke. Så verver Trygve seg til Afghanistan.

Vi får høre de fire fortellerstemmene etter hverandre.  Jeg-personene forteller fra sitt eget liv og fra sitt ståsted opp gjennom tiden, hele tiden som episoder i nåtid. Tidssprangene er i kronologisk orden. Alle fire forteller i jeg-form og på sitt dagligspråk - to på bokmål, to på nynorsk. Helga Flatland får dette til å virke helt naturlig. Hun har et nydelig språk. Jeg synes også hun får til å tegne personene gjennom måten de forteller på.

Et av viktigste temaene i boken er folk som ikke ser hverandre. Hallvard som ikke ser sønnen Tarjei som den tenkeren og intellektuelle kapasiteten han er fordi han vil heller se ham som bonde. Trygve som under hele oppveksten blir overskygget av brødrene og som ingen ser før Sigurd gjør det. John Olav som ikke ser hvorfor Sigurd har en så dyp sorg. Karin som ikke ser Tarjei før han står på reisefot til krigen. Det er også mye fortielse.

Dette var på mange måter en god bok, men på en måte synes jeg spranget mellom eksplosjonen i det krigsherjede Afghanistan og de lokale "trefningene" i den lille bygda ble litt for stort. Det er akkurat som om det mangler noe i mellom. Men jeg er likevel nysgjerrig på de to andre bøkene i trilogien - kanskje jeg leser dem også.


søndag 2. juli 2017

Slavenka Draculic: Katt i Warszawa



"Katt i Warszawas och andre berättelser om livet under kommunismen" er en liten samling betraktninger om livet i landene bak jernteppet lagt i munnen på dyr - her finnes bl.a. Titos papegøye, katten selvfølgelig, en dansende bjørn og en helt uforglemmelig ravn fra Enver Hoxhas Albania.

Slavenka Draculic er en kroatisk journalist og forfatter som etter Balkankrigen har bodd dels i Sverige og dels i Østerrike. Jeg oppdaget henne da jeg fant boken  "As if I am not there"  på en Kroatiaferie i en liten bokhandel i byen Pula. Den boken var en hjerteskjærende fortelling om et kvinnelige offer for krigen, en bok som gjorde et voldsomt inntrykk på meg selv om den var skrevet i en nokså stillferdig stil. Jeg har senere  lest et par andre bøker av henne hun skriver godt med et følbart engasjement og mye kunnskap.

Jeg vil ikke si at denne boken er et stort mesterverk eller en dyptgående analyse av utviklingen i Øst-Europa før murens fall, men den gir et interessant innblikk både i dagliglivet bak jernteppet og i politiske forhold i endel av de forskjellige landene. Alle landene bak jernteppet er representert med hver sin novelle med unntak av Sovjetunionen selv.  Fortellingene flyter godt i et sikkert språk og det er mye morsomt - mer humrende morsomt enn hylende morsomt. Hun maler med bred pensel både når hun skriver om den kalde krigen og også når hun beskriver Øst-Europa etter kommunismens fall. Jeg tror ikke den er kommet ut på norsk men det går greit å lese den på svensk.


fredag 9. juni 2017

Stefan Spjut: Stallo



Spøkelser, skrekkhistorier, og trillere er ikke min favorittlitteratur. Men for et par år siden hørte jeg omtale av denne boken på radioen (sikkert i Bok i P2 - hva ellers?) og ble litt fascinert, for jeg har alltid vært interessert i folkesagn og eventyr fra Norden. Jeg hadde en eventyrsamlig av den finske Zakarias Topelius som barn og jeg husker fremdeles fortellingen om Sampo Lappelil. Helt siden jeg bodde i Nordland på 70-tallet har jeg følt en dragning mot Nordkalotten - ikke sterk nok til at jeg har lyst å flytte dit igjen men jeg vil gjerne reise dit og lese bøker fra området.

De samiske forestillingene om Stallo-folket har jeg hørt om. Stefan Spjut levendegjør disse forestillingene i denne romanen. Plutselig dukket den opp i hukommelsen min og etter litt googling fant jeg tittelen og lånte boken på Stavangers utmerkede bibliotek. En 500+ siders spenningsroman om troll eller kanskje heller om menneskenes møter med troll, lagt til Nord-Sverige i vår samtid med viltkameraer, smart-telefoner og det hele. Crazy!!

Troll, skrømt, vetter, stallo - i Stefan Spjuts verden finnes de oppe i nord, eldgamle vesener som har gjemt seg for sivilisasjonen. De er opptatt av barn og rammen for spenningsromanen er kidnapping av ganske små barn. Den første i bokens innledende kapittel der en mor opplever å se hva hun omtaler som "en kjempe" ta den vesle fireåringen Magnus like utenfor en hytte hun leier.

Hovedpersonen i nåtiden er Susso fra Kiruna, barnebarn av naturfotografen som en gang tok et bilde som viste en merkelig skapning som satt på ryggen av en bjørn. Susso er som bestefaren overbevist om at troll eksisterer og publiserer alt hun kommer over på en webside som hun har opprettet. Susso blir kontaktet av Edit som har sette dyr som oppfører seg merkelig og en menneskelignende skapning - Susso kommer og setter opp et viltkamera for å overvåke eiendommen. Så blir barnebarnet til Edit, fireåringen Mattias, bortført, 25 år etter Magnus forsvant. Susso engasjerer seg i å prøve å finne barnet, bl.a. ved hjelp av et bilde fra kameraet hennes.

Parallelt med Susso og hennes nærmeste og deres jakt på kidnapperne følger vi en familie som lever på en avsides gård. I uthusene lever det merkelige og skremmende skapninger og etterhvert skjønner vi både at familieforholdene er nokså spesielle og at de overnaturlige skapningene har et slags tak på menneskene de bor i nærheten av. Gradvis ser vi også at alle beboerne har en eller annen tilknytning til barnekidnappingene. Men det er tydeligvis sterke krefter som styrer dem. Det er flere andre mennesker som også lever tett på trollene - hvem er det som dominerer hvem? Trollene har den egenskapen at de kan skifte ham til dyr, det er på denne måten de klarer å gjemme seg i den moderne verden og de utøver sin makt over menneskene både med vold og ved å "trenge inn i" sinnet til menneskene. Og de er ikke bare onde heller.

Susso og familien hennes er oppsatt på å følge sporene etter bortførelsen av Mattias og det er sterke krefter i sving hos Stallo-folket og deres medarbeidere blant menneskene for å forhindre dette - det går på livet løs gjennom store deler av Vinter-Sverige, som en roadmovie. Den kjente eventyrmaleren John  Bauer og radiomannen Sven Jerring med "Barnas brevlåda" er også skrevet finurlig inn i historien.

Den spennende jakten pågår helt til bokens siste sider. Vi får etter hvert en viss oppklaring av hva som har skjedd med de bortførte barna og noen troll blir uskadeliggjort. Men det er ikke en lykkelig slutt der alle troll sprekk i dagslyset, de fleste trekker seg tilbake og kommer forhåpentligvis ikke til å plage menneskene i fremtiden så mye hvis de får være i fred, men hva vet vi?

Dette var en forrykende spennende bok som jeg leste på noen dager. Men boken har også andre dimensjoner - forholdet mellom mennesket og naturens villskap, hva er egentlig menneskelig, kan "trollene" ta makten over oss? Fantastiske naturbeskrivelser og skildringer av livet på landsbygden i den aller nordligste delen av Sverige får vi også.

Dert kan nok hende at jeg vil ha litt problemer med utedo på enslige hytter i skogen i en tid fremover, og jeg kommer nok til å se med skepsis på både ekorn og harer hvis jeg treffer på noen i naturen.


onsdag 7. juni 2017

Litteraturfestival på Lillehammer 2017



Så var det litteraturfestival på Lillehammer igjen, min tredje.I år var det egentlig ingen store "sensasjoner" på programmet men mange kjente norske forfattere og noen utenlandske som jeg hadde hørt om eller ikke hørt om. Jeg kom til Lillehammer torsdag kl. 1300 og gikk glipp av noen lovende programposter fra onsdagen og torsdag formiddag men sånn er det jo alltid. Alt i alt var det nok med tre fulle dager.

Jeg har vært mange ganger på folke- og verdensmusikkfestivalen i Førde og disse to festivalene har det til felles at når det er festival er hele byen med. Det er program hele dagen på mange forskjellige arenaer, boktelt i gågaten, bannere overalt, telt på torget, festivaltilbud i butikkene og på spisesteder osv. På Lillehammer er det gratis utearrangementer i parken hver dag med opplesninger og egne innslag om oversetting og oversetteres arbeid. Intervjuet med vinneren av "Det skjønnlitterære oversetterfonds pris" var forøvrig mitt favorittarrangement denne gangen.

I år var jeg med på en rekke arrangementer som dreide seg om sakprosa i forskjellige former. Jeg fikk bl.a. med meg en samtale med Åsne Seierstad og Steve Sem Sandberg om dokumentasjon av historisk materiale, en samtale med Ivo de Figuoredo (En fremmed ved mitt bord) og Morten Strøksnes (Havboka) om memoarlitteratur, et innslag om tre forskjellige bøker om mennesket og naturen (Sauebonden James Rebanks, Fredrik Sjøbergs bok om zoologen Gustav Eisen og Morten Strøksnes igjen, og siste dagen et innslag om to svært forskjellige bøker om hjerneforskning. Jeg leser svært lite saksprosa og hadde absolutt ikke planlagt å gå på så mange av disse arrangementer men slik ble det og det angrer jeg ikke på!

India var også et tema i år. En paneldebatt om litteratur og indisk feminisme virket lovende. Dessverre syntes jeg diskusjonen her ble altfor mye vinklet mot indiske kvinner som ofre, sett på med våre vestlige, bedrevitende øyne. En av deltakerne var Salma, en kjent forfatter (langlistet til Man Booker prisen), feminist og politiker som har personlige erfaringer med brutal undertrykking og innesperring og det var svært tankevekkende å høre om dette. Jeg ville likevel gjerne hørt mer om hva de mange sterke indiske kvinnelige forfatterne faktisk skriver og hva vi kan lære av deres forfatterskap. Men så leste Tishani Doshi til avslutning opp sitt dikt "Girls are coming out of the woods" og det var så fantastisk at det overskygget alt. Les det selv!

Den amerikanske journalisten og forfatteren John Freeman intervjuet den engelskfødte indiske forfatteren Rana Dasgupta og den pakistanske forfatteren Kamila Shamsie om deres forfatterskap. John Feeman har vært på Lillehammer før, jeg syntes ikke han var særlig interessant når han snakket om sitt eget forfatterskap, da virket han svært amerikansk og litt "oppblåst", men når han kjører  intervjuer lar han intervjuobjektene komme i forgrunnen, han er flink til å lede samtalen, har alltid gjort hjemmeleksen og lest i bøkene det snakkes om. Rana Dasgupta har skrevet tre svært ulike bøker, jeg oppdaget at jeg hadde lest en av dem, "Solo", en roman med handlingen lagt til Bulgaria og jeg husker den som en fin leseropplevelse. Han siste bok er en helt annen genre, den heter "Kapital" (hovedstad) og handler om Delhi som han nå bor i. Kamila Shamsie har skrevet 5 store romaner som alle på forskjellige måter er innom Pakistan men krysser grenser til andre steder og andre tider. Jeg må jo lese en av dem.

Ellers oppdaget jeg den britiske forfatteren Claire-Lousie Bennet. Hennes debutbok "Pond" ("Dam" heter den norske utgaven) er en samling noveller eller fortellinger eller betraktninger sett fra en ung kvinne som lever alene i utkanten av en storby.  Jeg hørte henne lese fra den på "Litterær Festaften" men da var jeg så søvnig at jeg ikke fikk teksten helt med meg. Av en eller annen grunn ble jeg likevel litt tent på den - det var den eneste boken jeg kjøpte på festivalen denne gangen. Jeg leste litt i den på togturen nedover og den lover bra.

Og så var det høydepunktet da - Turid Farbragd har oversatt skjønnlitteratur fra finsk og estisk til norsk i mer enn 40 år og ble tildelt Det skjønnlitterære oversetterfonds pris for hele sin virksomhet. Turid Farbragd er opprinnelig fra Gjesdal i Rogaland og lærte finsk nærmest ved en tilfeldighet. Hun var et svært inspirerende og underholdende bekjentskap både når hun snakket om sitt arbeid med med det vanskelige og blomstrende språket i bøkene til Katja Kettu (Jordmora, Nattsvermer) og når hun fortalte om sine opphold i Estland bak Jernteppet med KGB-oppfølging og overvåking og det hele. Hun har også oversatt de fleste av Sofi Oksanens bøker og Tommi Kinnunen (Der fire veier møtes).

Jeg har også litt kritikk av festivalen. Jeg synes ikke alltid at programlederne var så flinke til å sette en god ramme for intervjuene - det krever mye innsats for at diskusjonene skal få en interessant retning. Av og til synes jeg intervjuerne ble for slappe - at det ble for mye prat og pjatt og lite utfordrende spørsmål. På den positive siden vil jeg trekke frem John Freeman og Toril Moi.

Herman Melville: Moby Dick



Jeg lastet ned klassikeren Moby Dick på Kindle'en min for lenge siden. Denne boken har jeg "alltid" hørt om, men jeg har verken lest den eller sett filmen. Gratisutgaven er bare på engelsk og jeg leser en del bøker på engelsk så jeg tenkte det fikk stå til. Jeg husker ikke helt når jeg startet på den, 6-12 måneder siden? Jeg hadde ikke anelse om den var kort eller lang, det eneste jeg visste var at bokens hovedtema var kampen mellom kaptein Ahab og den hvite hvalen Moby Dick. Jeg hadde nok forventet meg en litt langsom men action-preget røverroman a la Skatten på sjørøverøya.

I begynnelsen gikk det nokså tregt. Fortelleren er sjømannen Ishmael og boken starter med at han drar til øya Nantucket i Massachusetts og prøver å få hyre på en hvalfangerskute. Men dette tar tid og vi blir servert en masse detaljer om vertshusene han oppsøker, den polynesiske romkameraten Quequeg, om maten de spiser og ølet de drikker, side opp og side ned uten at han setter foten på et fangstfartøy. Alt dette er fortalt på et snirklete engelsk, nesten arkaisk, fullt av gloser som jeg sliter med. Heldigvis ligger det ordbok i Kindle så jeg kan slå opp og det gjør jeg ofte.

Omsider kommer Ishmael seg ombord på skuten Pequod sammen med Quequeg, kaptein Ahgab pluss et 30-talls andre sjøfolk og vi er på vei ut i den store verden. Kaptein Ahab møter vi ikke ennå, han er nærmest gått i hi ombord i båten et sted men til gjengjeld får vi presentert en del av de andre sjøfolkene og deres livshistorier til minste detalj. Dette er "slow writing"!! Men nå begynner jeg å vende meg til språket og stilen og tempoet og dette er rett og slett en helt annen bok enn det jeg hadde forventet. Det er en faktabok om hvalen og de forskjellige hvalarter, om hvalfangsten på 1800-tallet, hvordan den ble gjennomført og om betydningen av den, det er en roman om mennesket liv på sjøen, om mennesket og elementene og mye annet og det er ingen røverroman.

Jeg må likevel ta dette inn i små doser, mest pga. språket. Dette er boken jeg leser på bussen og på kafeer når jeg har husket å ta med Kindle'n. Det går selvfølgelig ut over helheten i historien og jeg må innrømme at jeg mister endel på veien. Jeg glemmer også noen av personene underveis men jeg mener likevel at jeg får med meg essensen i boken.

Det er noen partier som skildrer selve fangstoperasjonen som er helt utrolige. Her legger mannskapet på rundt 30 ut på en sjøreise som typisk kan ta 2-3 år. De er ombord på en seilskute som til de grader er avhengig av vær og vind. Etter mange måneder runder de Kapp det gode håp og kommer til fangstområdene. Når de støter på en skikkelig stor hval settes noen robåter på sjøen, hver med 5 mann, 4 for å ro og en for å skyte harpunen. Så gjelder det å få inn et godt skudd og deretter slepe hvalen mot skipet. Vi snakker her om småbåter midt ute på havet i kamp med hval som er mange ganger større enn båtene - se bildet øverst i innlegget. Hva er egentlig oddsene for at hele mannskapet kommer levende hjem fra en slik ekspedisjon?


Det meste av denne boken består som nevnt av beskrivelser av folk, av hval og av fangst og Melville har rikelig av egne erfaringer å trekke på fra sin tid som hvalfanger. I tillegg siterer han fra bøker og skrifter, både samtidige og historiske, og kan også finne på å krydre med anekdoter (ikke så ulikt Havboka). Men boken bygger seg likevel etterhvert opp mot en svært dramatisk slutt. Dette vet vi jo i dag selv om vi ikke har sett filmen, men denne understrømmen av spenning ligger likevel i romanen selv og i 1851 var det jo ingen som hadde hørt historien før. Vi merker dette ikke minst på kaptein Ahab selv. Gjennom mesteparten av turen har han spurt kapteinene på alle båtene han møter om de har sett "Den hvite hvalen", og så merker vi etterhvert at han er på sporet. Han er besatt av hat mot Moby Dick, blant annet fordi han mistet det ene benet i et tidligere oppgjør med den hvitye hvalen. Han er ingen ond kaptein og er glad i mannskapet sitt men han går ikke av veien for å utsette dem for de verste havområder og det mest elendige vær i sin nesten hysteriske jakt på dyret.

Så kommer til slutt det berømte møtet med hvalen, kampen pågår i tre dager og utfallet kommer vel ikke som noen stor overraskelse. Dette er storartet skildret. Ahab roper ut forbannelser og besvergelser utover havet som hadde gjort seg i et teaterstykke helt til han får kastet harpunen for siste gang og selv blir dradd ned i dypet. Her kommer dessverre engelskkunnskapene mine litt til kort og jeg merker at jeg ikke får med meg alle detaljene. Jeg blir nok nødt til å ta en titt på den norske utgaven for å få med meg hele slutten i dette storslagne dramaet.

Moby Dick ble først fullt ut anerkjent etter Herman Melvilles død. Det er en av de beste bøkene jeg har lest.

tirsdag 6. juni 2017

Erik Fosnes Hansen: Et Hummerliv



Jeg hadde nokså lunkne forventninger da jeg startet på denne boken. Anmeldelsene har vært nokså blandet, men ikke akkurat strålende og bokens tema virket ikke spesielt spennende. Likevel ville jeg gi Fosnes Hansen en sjanse basert på de tre andre bøkene jeg har lest av ham - Falketårnet, Salme ved Reisens slutt og Beretninger om beskyttelse.

Et hummerliv viste seg å være en riktig fornøyelig bok å lese. Handlingen er lagt til 1982 og hovedpersonen er den 14 år gamle Sedd som vokser opp hos besteforeldrene som driver et ærverdig gammelt høyfjellshotell. Sedds mamma er forsvunnet ute i verden et sted (eller i tiden som bestemoren ville ha sagt), faren var en indisk lege (gift på annet hold) som sørget for Sedds eksotiske utseende men ikke noe annet siden han døde nærmest i unnfangelsesøyeblikket. Sedd sine besteforeldre er temmelig eksentriske og lever på minnene om fordums hotellbedrifter, hver på sin måte. Og så er det gourmetkokken/ og altmuligmannen Jim som spiller en viktig rolle i Sedds liv.

Høyfjellshotellet vakler i konkurransen med andre sideer av reiselivet, nordmenn er begynt å prioritere "Syden" og Sedd opplever et dramatisk år  som han prøver å fortelle om så saklig han bare kan. Det er godt skrevet, til tider morsomt, spesielt for oss som husker åttitallet. Det er en stund side jeg har lest en roman av en så solid forfatter som Fosnes Hansen og jeg nyter det og småhumrer.

Men dessverre tørker det ut etterhvert.  Det blir ikke nok for meg å kose meg med det litt gammelmodige språket i munnen på en tenåring og hans skarpe blikk på voksenverdenen rundt seg selv om det er aldri så godt skrevet. Jeg finner rett og slett ikke meningen med boken. Ikke for at alle bøker nødvendigvis må ha en overordnet mening, men jeg synes denne trenger det og mangler det. Sedd selv vil være et godt leserminne, men alt i alt ble dette en litt-over-middels leseropplevelse for meg.

fredag 19. mai 2017

Reginald Hill: God morgen, midnatt



Reginald Hill har skrevet bøkene om Dalziel og Pascoe som gikk som TV-krim for noen år siden. Jeg har lest en del av bøkene, de fleste på engelsk. "..det ypperste av intelligent engelsk krim", (anmeldelse DN). Denne boken handler om etterforskningen av et (antatt) selvmord. Pal Maciver tar livet av seg på en svært spektakulær måte - samme måte som hans far tok livet av seg for 10 år siden. Dengangen var det den gamle grinebiteres Andy Dalziel som hadde saken. Denne gangen faller den på Peter Pascoe og han vil gjerne snu alle steiner før saken blir overlatt ordenspolitiet som et selvmord. En av "steinene" er Pal Maciver sin stemor. Har ikke Dalziel et litt for nært forhold til henne og hadde han ikke det for 10 år siden også?

Så ruller saken videre med godt gammeldags politiarbeid, men etterhvert dukker det opp sidespor og sidesprang og til slutt får hele boken en nokså ellevill retning før bitene faller på plass.

Jeg synes dette blir litt for ellevillt og alle innfallene gjør boken litt for rotete og lite troverdig. Men det er underholdende hele veien. I tillegg er det store menger litterære referanser til angloamerikansk kultur og historie, litt latin og gresk også. Saker som kanskje er velkjent for den gjengse universitetsutdannede brite men ikke fullt så kjent for oss utlendinger. Der har oversetteren lagt inn noter med forklaringer - veldig bra!

Dette er ikke den Reginald Hill-boken jeg har likt best, det var litt for mange innfall og sidespor for min smak. Det som trekker opp er de mange personlighetene i etterforskermiljøet, Andy og Peter og et par andre. Deres måte å jobbe på og ikke minst å kommunisere med hverandre synes jeg alltid er underholdende. Likevel ble dette en midt-på-treet krim for meg. Men man kan ikke treffe like godt hver gang!

Elena Ferrante: Svikne dagar



Etter den lange kjærlighetsaffæren jeg hadde med Napolikvartetten måtte jeg jo lese denne romanen også. Etter en måneds tid på venteliste ble det min tur. "Svikne dagar" ble skrevet før Napolikvartetten og har for så vidt ikke noe med den serien å gjøre bortsett fra at det er en viss likhet i tematikk og skrivemåte. Boken er på 220 sider og handler om hvordan hovedpersonen Olga takler bruddet med mannen som forlater seg etter 12 års ekteskap.

Olga var en lovende forfatter som prioriterte (etter sterkt påtrykk fra mannen) å ta seg av hjem og barn fremfor sin egen karriere. Boken beskriver Olgas ferd mot den totale undergangen. Hun er forrykende sjalu, full av selvforakt og klarer ikke å ta vare på seg selv, ungene sine og familiens hund. Boken er lagt i munnen på Olga selv og er på den måten preget av et voldsomt raseri, men også av desperasjon. Av og til glipper det helt for henne - hun klarer ikke de enkleste ting som for eksempel å låse opp døren med den nye nøkkelen. Språket er rått og av og til svært grovt, grovere enn jeg husker Ferrante fra Napolikvartetten, men dette bidrar også til å få frem hovedpersonens voldsomme raseri.

At hun er rasende kan en forstå. Ektemannen hadde et lite sidesprang 5 år tidligere som tilsynelatende var gått over med datteren til en kollega av seg, den gang 15 år. Det viste seg at de to hadde hatt det gående alle de fem årene som var gått. 15 år - hallo Italia - hvor er dere hen?

Ferrante beskriver ypperlig hvor avhengig mange kvinner er av ektemennene sine, ikke bare økonomisk men også for ivareta sin identitet og selvfølelse som. Det tar lang tid etter bruddet før Olga gjør seg noen tanker om hvordan hun skal begynne på sitt eget liv, alle hennes tanker og handlinger er knyttet mot nederlaget og sviket til mannen.  Olga havner ganske langt utpå, men mot slutten flater det ut, hun begynner å se rundt seg og kanskje hun kan klare å begynne å leve igjen.

Jeg synes dette var en god roman, men den har ikke den indre spenningen og storslåtte miljøbeskrivelsene som jeg fant i Napolikvartetten. Hvis jeg skulle kaste terning ville det kanskje bli en femmer..

David Vann: Goat Mountain




"Goat Mountain" er tittelen på denne boken også på norsk. Jeg har hørt litt om David Vann, bl.a. var det noen intervjuer med ham når han var på Lillehammerfestivalen for noen år siden. Jeg har hatt lyst til å lese noen av bøkene hans men jeg har holdt igjen litt for jeg vet at han skriver om mørke tema og han henter mye av inspirasjonen fra sin nokså dystre oppvekst. I de første bøkene hans fokuserte han på selvmord.

Goat Mountain handler ytre sett om en jakttur. Hovedpersonen er en gutt på elleve år (vi får ikke vite navnet). Han følger med sin far, farens kamerat Tom og bestefaren på en tur til Goat Mountain der det er meningen at gutten skal skyte sin første bukk. Vel fremme på jaktområdet oppdager faren en krypskytter i kikkertsiktet i våpenet hans. Han gir geværet til sønnen for at han skal se og gutten ikke bare ser men trekker av og mannen dør. Allerede der har Vann slått an tonen - gutten gjør dette som en ren refleks og i det neste kapittelet merker vi at han ikke har noen forståelse for hva det betyr å ta et menneskeliv.

Det har til gjengjeld de andre, men reaksjonene inneholder lite refleksjon og moral men går mer i retning overtredelser av spilleregler i samfunnet og hvordan dette best kan skjules. Handlingen setter i gang et skred av konflikter, mellom faren og bestefaren, mellom Tom og de andre, mellom gutten og de voksne. Konflikter mellom moral og ønsket om å unngå ubehageligheter. Budet "Du skal ikke slå ihjel" henger i en tynn tråd her. Vann beskriver de mest primitive funksjoner i menneskenes forestillingsverden og trekker stadig frem Kain- og Abelmyten og andre historier fra bibelen. I løpet av jakthelgen opplever vi nesten helt uforståelige voldshandlinger mellom folk som egentlig står hverandre nær, helt frem til den dramatiske slutten.

Naturen er sterk tilstede, og det er en sekvens der gutten sliter seg alene i mørket tilbake til leirstedet med en dyreskrott. De andre har forlatt ham, mørket er totalt og han ser og hører demoner rundt seg og vet ikke om han kommer til på overleve. Dette er beskrevet på en måte som nesten visker ut skillet mellom menneske og natur, det er virkelig bra gjort.

Dette er svært dyster lesing, men av og til føles det riktig å kjenne på de mørke kreftene i menneskesinnet. Jeg vil gjerne lese mer av David Vann men ikke med en gang.

Torgrim Eggen: Berlin



"Det 20. århundrets hovedstad" er undertittelen på denne boken som jeg lånte like før en 5-dagers tur til Berlin i mai. Jeg så med en gang at dette ikke var noen reisehåndbok, men etter å ha lest noen sider skjønte jeg at dette heller ikke var en beskrivelse av byen Berlin i dag, men heller en bok om Berlin (og Tyskland) sin historie de siste 120 årene. Da ble den med en gang interessant for Torbjørn som aldri leser reisehåndbøker og han fikk lese den først, men jeg ble da ferdig med den jeg også før flyet gikk!

Torgrim Eggen skriver levende og godt og krydrer boken med saftige anekdoter fra hele perioden. For meg var det svært mye interessant og nytt stoff, særlig om perioden etter 1. verdenskrig når Tyskland var på randen av en sosialistisk revolusjon. Berlins heftige uteliv i begynnelsen av trettitallet hører vi også mye om. Jeg så filmen "Cabaret" på 70-tallet og den har nettopp dette som tema og gjorde det veldig levende. Her får vi med bakgrunnen og det er masse stoff om Berlings kulturliv, ikke minst om filmbransjen.

Det er tankevekkende å lese om den famlende starten til nazismen som i utgangspunktet sto nokså svakt i det åpne og liberale Berlin når vi vet hva det utviklet seg til. Det er nokså uhyggelig når Eggen beskriver utviklingen til noen av de kjente nazilederne som startet som noen nokså patetiske særlinger men endte opp med makt til å drepe millioner av mennesker.  

Jeg skulle gjerne hatt litt mer stoff om livet i Øst Berlin fra 1945-1989. Eggen skriver en god del om den politiske situasjonen frem til muren ble bygd i 1961 og han skildrer nokså levende den spente situasjonen i Vest-Berlin, men vi kommer ikke helt "under huden" på livet i øst. Til gjengjeld fikk Torbjørn og jeg dette glimrende kompensert med besøk både på  DDR-museet og på Stasi-museet.

Det finnes mange henvisninger til bygninger, plasser og parker i boken, men dette var ikke en bok jeg ville tatt med rundt i Berlin for å finne severdigheter, det var mer for å fylle hodet mitt med bakgrunnstoff. Alt i alt vil jeg anbefale denne boken til alle som skal reise til Berlin.

fredag 28. april 2017

Jørn Lier Horst: Blindgang


Blindgang - 
      Jørn Lier Horst



Jeg lånte to kriminalromaner til påsken men jeg leste denne etter påske og den andre har jeg ikke begynt på ennå. Av norske krimforfattere er vel Horst min favoritt for tiden. Jeg har nå lest tre av William Wisting-bøkene og føler at jeg kanskje må holde litt igjen så jeg ikke går lei. Jeg likte svært godt denne boken.

Plottet her er en forsvinningssak som Larvikpolitiet ikke har klart å komme videre med. Det dukker opp et tips som gjør at politiet finner bilen til den forsvunne drosjesjåføren. Så finner Wistings datter Line sammen med venninnen Sofie en gjenstand i en avlåst safe i huset som Sofie har arvet. Dette funnet gjør at Wisting kommer videre i forsvinningssaken - men det involverer samtidig en drapssak som et annet politikammer jobber med - og William Wisting må tråkke på en del ømme tær for å komme til bunns i begge disse sakene.

Etterforskningen går fremover i et rolig tempo - lag på lag blir avdekket. Det er nettopp skildringen av det nitidige politiarbeidet som jeg synes er styrken i disse bøkene, men det er også dramatiske sekvenser som drar oss videre mot oppklaringen som ikke overraskende handler om narkotikasmugling. Løsningen er svært troverdig. Vi kommer nær nok på William Wistings privatliv til at han blir et levende menneske for oss, men ikke så mye at det overtar for kriminalfortellingen. Dette er den lengste boken jeg har lest av Lier Horst, men likevel ikke mer enn 380 sider.

Heldigvis har jeg mange Wistingbøker igjen å lese!

Bergsveinn Birgisson: Soga om veret


soga_om_veret_stor
Denne boken var Bergsveinn Birgissons debutroman etter at han hadde gitt ut noen diktsamlinger. Den ble gitt ut på norsk etter "Svar på brev i frå Helga" som han ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for.

Denne boken er bygd opp som en samling dagboksnotater fra den unge mannen Halldor Benjaminsson. Han bor i en liten bygd i Geirmundarfjord nord på Island der han livnærer seg som fisker. Boken er en levende skildring av livet i et avsides og ofte trangt fiskersamfunn på Island men den er også en skildring av Halldor sitt liv, hans tanker og betraktinger, traumer, sorger og gleder. Orginaltittelen er rett oversatt "Landskap er aldri toskete". Jeg synes det er en bedre tittel, for selv om været alltid er tilstede og viktig hver eneste dag i Halldor sitt liv synes jeg tittelen gir været enda mer plass enn det har i teksten, og det blir kanskje litt for mye.

Selv i det lille samfunnet er det litt av hvert å skrive om - det er den egenrådige og nokså nevrotiske presten, det er brødrene Ebeneser og Bernhard som aldri kan være enige om noen ting, og det er den erfarne fiskeren Dugfus som har lært Halldor det han kan om fiske og som synes det er tungt å etterleve alle de nye påbudene og reguleringene som ofte legger hindringer i veien for dem. Det dukker også opp besøkende som filosofikaren og som poetikaren og ikke å forglemme et par husholdersker.

Det er godt og ofte underfundig skrevet. Men et stykke ut i boken føler jeg det er noe som mangler. Boken har mange likhetstrekk med "Svar på brev frå Helga", ikke minst språklig. Den boken syntes jeg var storartet, men den ble hele tiden drevet frem av kjærlighetshistorien. et tilsvarende driv savner jeg litt her. Men mot slutten endrer det seg igjen, det er mye som skjer og vi blir ikke minst bedre kjent med Halldor selv, hans bakgrunn og hans spøkelser. Avslutningen synes jeg er flott med et lite tilsnitt av overnaturlige hendelser som passer godt inn med den åpne slutten.

Jeg tror boken hadde vært enda bedre dersom vi hadde blitt mer kjent med Halldor sitt "indre liv" litt tidligere i boken, det kunne ha skapt mer spenning gjennom alle fortellingene. I begynnelsen var Halldor umulig å plassere også aldersmessig - jeg oppfattet ham som en middelaldrende mann, men så skal han ikke være mer enn 28 år, og da blir blant annet hans forhold til kvinner mer forståelig. Men til tross for disse innvendingene synes jeg dette er også en svært god bok og den var en glede å lese. Jeg liker godt måten Birgisson får dagligdagse hendelser rundt fisket i denne boken (og sauehold i den andre) til å bli levende og dramatiske. Naturen lever med hele tiden - noen ganger dramatisk, andre ganger bare i små skildringer av planter og blomster. Aldri er vel myrull beskrevet vakrere enn i denne romanen.


Virginia Zaharieva: 9 rabbits



Denne kjøpte jeg i en bokhandel i Varna på vår lille solferie i Bulgaria i august i fjor. Jeg var som vanlig på jakt etter en bok av en lokal forfatter. Jeg fant bare noen få bøker oversatt til engelsk og denne så mest lovende ut. Den var ikke bare lokal i den forstand at den var av en bulgarsk forfatter, men den har handlingen lagt til byen Nessebar ved Svartehavskysten - et populært utfluktsmål fra Golden Sands, Albena og hva de nå heter alle badestedene.

Boken handler om Manda i to faser av livet hennes. Først som en liten jente som vokser opp hos bestemoren Nikula på (slutten av?) 60-tallet. Vi er på høyden av det sosialistiske Bulgaria. Moren må reise bort for å jobbe. Nikula har et stort hus der hun tar imot turister fra Tsjekkolovakia og hun har en en innholdsrik hage. Her har Manda det materielt sett relativt trygt, men Nikula er en tyrann og Manda får mere juling enn kjærlighet. Hun har det faktisk bedre når bestefaren av og til er hjemme fra sine forskjellige arbeidsoppdrag i forskjellige land i Øst-Europa. Manda er en våken og nysjerrig jente og går ikke av veien for enkelte vågale barnestreker og det må hun lide for. Av og til får hun trøst og støtte hos nonnene i klosteret like ved, men etterhvert blir også det nedlagt. Som en rød tråd får vi presentert en rekke lokale matoppskrifter. De er med på å gi boken et jordnært preg og knytter på en måte den unge jenta til naturen og jorda.

Resten av boken følger Manda 40 år senere som en identitetssøkende 50-åring i et demokratisk Bulgaria. Hun er psykolog og forfatter. Hun er fraskilt, har en sønn som snart er voksen og en elsker, Cristos som er en god del yngre enn henne og som hun er livredd for å miste. Vi følger Manda på reiser til bl.a. Moskva, Osaka i Japan, til en karibisk øy og til et slags hippielignende alternativt kollektiv et sted i det indre av Bulgaria. Hun er preget av rastløshet og rotløshet. Mot slutten av boken har hun igjen slått seg ned i det gamle familiehuset ved Svartehavet og nærmer seg en slags indre avklaring. Også den andre delen av boken er fylt av matoppskrifter, og de fleste av disse (alle?) er samlet i et lite hefte som ligger inni boken.

Jeg holdt noen ganger på å falle litt av når jeg jobbet meg gjennom andre delen av boken. Det kan være vanskelig å se noen retning i den voksne Manda sitt liv. Men kanskje det er litt av poenget? Manda beveger seg rundt i mange forskjellige miljøer med en tilsynelatende voldsom livsappetitt. Samtidig har hun et litt distansert forhold til mange av miljøene hun møter. Aller sterkest opplever jeg dette når hun er i Moskva, en by hun skildrer med stor avsky, så stor at jeg tror det må være forfatteren sin avsky som kommer frem. Men også når hun oppsøker forskjellige alternative miljøer beskriver hun disse med en slags ironisk distanse. Likevel oppfatter jeg at det er der hun føler seg mest hjemme i den grad hun klarer å føle seg hjemme noe sted.

Dette kunne også ha vært en selvbiografisk bok, det er mange trekk ved Manda som minner om forfatterens liv. Virginia Zaharieva er også psykolog, forfatter, dikter, fraskilt og har en voksen sønn. Hun kan i alle fall ha hentet en god del fra sitt eget liv som bakgrunnsmateriale for boken. 

Den første delen var på alle måter en fin barndomsskildring i et Øst-Europa der folk gjerne trakk seg tilbake fra det sentralstyrte samfunnet og samlet seg om familien. Kontrasten til den andre delen er stor - nå er det friheten som gjelder. Alt er mulig - alt er lov. Den andre delen var mer krevende å lese, men det er mye godt å si om den delen også. Kanskje også fordi friheten er mer krevende? Zaharieva er svært god på å skildre et åpent kreativt og samtidig svært sårbart menneske som Manda. Jeg må også nevne at det er artig å sammenligne hennes møte med hippiekollektivet på 2000-tallet med mine egne opplevelser av hippietiden på 60-tallet - den inntreffer på en måte med en 40 års tidsforsinkelse.

mandag 10. april 2017

Orhan Pamuk: Uskyldighetens museum



Jeg har lest og likt mange av Orhan Pamuks bøker. Den beste jeg har lest var "Snø", litt tung å komme igjennom men så full av forskjellige handlinger og fortellinger som var vevd inn i hverandre - kjærlighetshistorie, kriminalhistorie, politiske spenninger. Denne boken er svært annerledes. Jeg var ikke så veldig begeistret for den, men det har likevel vært verdt å jobbe seg gjennom de 650 sidene.

Boken handler om rikmannsønnen Kemal som forelsker seg i, og innleder et forhold til den mye yngre Füsun, en fjern slektning fra enklere kår. Han har samtidig et forhold til Sibel som er fra samme samfunnsklasse og miljø som ham. Kemal er forelsket men beholder likevel forholdet til Sibel og de har et gigantisk forlovelsesselskap der også Füsun er gjest. Så forsvinner Füsun og Kemal innser at han har mistet henne. Når Kemal oppdager at Füsun er tilbake igjen i Istanbul bryter han forlovelsen med Sibel. Füsun har giftet seg, og det unge paret bor hjemme hos hennes foreldre. Kemal klarer å få innpass i familien som en slags husvenn. Moren og faren til Hüsun liker han godt og ser han nok også som et godt parti hvis ekteskapet til Füsun skulle gå overstyr. Füsuns ektemann er lidenskapelig opptatt av film og ser på Kemal som en økonomisk støtte. Og Füsun synes også det er greit at den gamle kjæresten stikker innom, og hun har lyst til å bli filmskuespiller.

Og dette blir livet til Kemal de neste årene. Sitte sammen med familien til Füsun, spise kveldsmat og se på TV. Av og til dra på kino med Füsun og hennes ektemann. Og så samler han på gjenstander. Dette begynte han med da han og Füsun var elskere. Nå er dette blitt en lidenskap for ham som erstatning for kjærligheten. Han tar med seg alt mulig som kan minne ham om Füsun, sigarettsneiper, saltkar fra bordet, kjøkkenredskaper hun har brukt. Dette er også selve rammen for boken - hvordan Kemal bygger opp et museum av ting som minner ham om sin elskede.

For meg blir handlingen i boken nokså sær. Boken er lagt i munnen på Kemal som jeg-person. Han forteller åpent om sine feil og mangler og sin nokså håpløse kjærlighet. Likevel opplever jeg ham som en nokså grunn person. Kjærligheten handler mest om hans behov for sin elskede, og vi skjønner egentlig ikke helt hva som er så enestående ved denne Füsun utover hennes ytre skjønnhet. Men det er noe ved boken likevel - den er et enestående portrett av Istanbul og av dagliglivet i de nokså sekulære miljøene vi møter, både de rike restaurant- og bargjengerne og de fattigere familiene som får all sin underholdning fra TV-apparatet i stuen som står på hele tiden. Og hele tiden får vi sideblikk på den politiske utviklingen - for eksempel militærkuppet i 1980 og det påfølgende portforbudet.

Og så dette med museet. Mot slutten av boken reiser Kemal rundt i verden og gjør seg kjent med alle slags museum for å kunne bygge opp sin egen samling. En samling som på den ene siden bare består av gjenstander som en person (som egentlig ikke er så interessant for andre enn Kemal) har berørt - hva er vitsen med det?. På den andre siden stiller dette oss overfor spørsmål om hvordan ting, gjenstander kan være et bilde på en person, på livet som er levd.

Det var langdrygt å lese denne boken - men jeg angrer ikke.


Han Kang: Levende og døde



Han Kamg er en koreansk forfatter. Hun fikk Man Booker International Prize for "The Vegetarian" i 2016. Den boken ble opprinnelig gitt ut i 2007 mens denne ble gitt ut i 2014 og kom på norsk i 2017. Den engelske tittelen er "Human Acts". Begge titlene synes jeg passer godt på denne boken.

Han Kang skriver her om brutale hendelser i Sør Korea. I 1980 er det et folkeopprør i Gwangju i den sørlige delen av landet. Opprøret ble slått brutalt ned av et regime som ble stadig mer autoritært og voldelig. Det er forskjellige fortellerstemmer i boken og alle dreier seg om handlinger rundt den unge gutten Dong-Ho som vi møter helt i begynnelsen av boken der han leter etter liket til en venn av seg blant likene som er plassert utover i en gymsal. Etterhvert blir han engasjert i arbeidet med å sortere, identifisere og stelle likene som det stadig kommer flere av. Utover i boken blir det flere og flere personer som på en eller annen måte har truffet Dong-Ho eller hvis skjebne på en eller annen måte er knyttet til de samme hendelsene. Vi beveger oss også litt fremover i tid, noen er fengslet etter opprøret, senere møter vi folk som sliter med å leve med sensuren  og fortielsen om det som skjedde.

I tillegg til å fortelle alle disse historiene reflekterer Han Kang også over grunnleggende spørsmål om ondskap og brutalitet og også om godhet - har vi det i oss alle sammen og kunne du og jeg vært bødlene under gitte omstendigheter?

Det er vondt å lese om all brutaliteten, om hvordan likene blir behandlet om soldatene og om torturen som fangene ble systematisk utsatt for i fengselet. Skildringen av volden er ubarmhjertig og direkte, men det som gjør at dette likevel ikke blir rått og spekulativt er at hvert eneste menneske, levende eller død blir skildret med verdighet. En del av fortellingene er skrevet i du-form. Det er jeg ikke vant til å lese, men her virker dette som et fortellergrep som gjør at en på en måte blir invitert inn i historien, et sted mellom fortelleren og du-personen. Jeg synes det gjør seg svært godt.

torsdag 30. mars 2017

Bergsveinn Birgirsson: Svar på brev frå Helga


Svar på brev frå Helga (Innbundet)
Jeg har nettopp lest ferdig en liten perle. Denne boken ble nominert til nordisk råds litteraturpris i 2012. Den kunne godt ha vunnet.

Boken er utformet som et brev fra den gamle sauebonden Bjarne til elskerinnen Helga som han hadde et intenst forhold til mange år tidligere. Hun har skrevet et brev til han (for en tid siden) som han omsider vil svare på. Brevet blir en vandring gjennom mesteparten av livet hans. Rammen for de fleste møtene mellom Bjarne og Helga er saueavl, sauesanking og parring av sauer. Slik kaller han også den mest intense tiden de har sammen for "parringstida i livet mitt". Bjarne lever i et barnløst og kjærlighetsløst ekteskap med Unn mesteparten av livet, men han har et intenst kjærlighetsfullt forhold til gården og bygda. Helga lever i et like kjærlighetsløst ekteskap med Hallgrim som hun har et par barn med. Så blir Helga gravid med Bjarne. Hun vil at de skal flytte til Reykjavik sammen og få seg et liv der. Det er gode muligheter i hovedstaden - det er like etter krigen og amerikanerne holder på å bygge opp basen på Keflavik og det er arbeid nok. Bjarne har valget mellom sin kjærlighet til Helga og det kommende barnet eller sin kjærlighet til livet som sauebonde. Han velger å bli på gården, Helga sørger for at Hallgrim tror at datteren er hans og Bjarne får bare følge datterens oppvekst på avstand helt til Helga gjør alvor av å reise til byen. Det blir et valg som gjør smertelig vondt og som han sliter med resten av livet.

Det som gjør denne boken helt spesiell er det fantastiske språket. De erotiske skildringene av møtene med Helga er saftige og bokstavelig talt jordnære men samtidig så fulle av lengsel og kjærlighet at jeg mange ganger må lese ordene om igjen for å få med alt. Han skriver også levende om andre hendelser, for eksempel er det en helt utrolig historie om da han var med og hentet den røkte kjerringa. Boken er oversatt til nynorsk. Det er et nynorsk som ikke ligger tett opp mot bokmålet, tvertimot er det fullt av ord og vendinger som jeg må tenke meg om både en og to ganger før jeg får med meg. Men språket kler boken og jeg synes også det gir en nærmere tilknytning til den islandske virkeligheten.

Denne historien får plass på hundre sider. Men det tok likevel litt tid å lese den på grunn av det litt omstendelige og vakre språket. Det var en god opplevelse, for det gav også tid til ettertanke underveis.

Jeg må lese mer av Bergsveinn Birgisson.

Håkan Nesser: En helt annen historie



Jeg leste nylig en annen av Håkan Nesser sine bøker om Gunnar Barbarotti og den gjorde meg nysgjerrig på resten. Dette er den andre boken i serien. I likhet med "De ensomme" handler også denne om opprulling av en gammel historie under en mordetterforskning. Men her blir Barbarotti direkte involvert da han får brev som varsler hvert mord på forhånd. Selv om han får oppgitt navnene på mordofrene har politiet svært lite å gå etter. Til slutt får Barbarotti tilsendt en bunke dagboknotater som beskriver noen hendelser i Bretagne 7 år tilbake i tid der alle mordofrene er innblandet. Denne dagboken har vi leserne allerede fått innblikk i, de blir presentert i parallell med mordene som skjer. Disse notatene inneholder i seg selv en dramatisk historie med en svært spennende oppbygging og er det som holder boken oppe gjennom de (etter min mening) alt for mange sidene. Så får også denne historien en egen vri mot slutten.

I likhet med "De ensomme" går også her etterforskningen svært langsomt, og det store gjennombruddet skjer helt på slutten når en av etterforskerne stiller et grunnleggende spørsmål ved den gamle historien fra dagbøkene. Så får de endelig tak i et relevant vitne og finner hele løsningen. Løsningen er forsåvidt ganske fiffig, men dette har tatt 500 sider der det for det meste egentlig ikke skjer så mye relevant for oppklaringen. Den samme svakheten så jeg i "De ensomme" men her synes jeg den er mye tydeligere. Jeg synes rett og slett at dette blir for tynt og det virker som venstrehåndsarbeid fra Nesser sin side. En av hans "gimmick" i denne serien er samtalene med Vårherre som han har tillagt Barbarotti. I utgangspunktet synes jeg dette er en god ide, men det blir etter min mening for mye kjølig distanse i disse "samtalene", det blir heller litt flørting med gudsbegrepet enn eksistensialistiske og/eller etiske problemstillinger.

Van Veeteren-bøkene til Nesser var skikkelig god krim, men jeg synes ikke denne er i samme divisjon.

 

Gaute Heivoll: De skyldfrie



De fleste romanene Gaute Heivoll har skrevet bygger på virkelige hendelser. Jeg har hittil bare lest "Før jeg brenner ned" som jeg likte godt. Denne boken er en oppdiktet roman som er lagt til en liten sørlandsbygd litt utenfor byen (Kristiansand?). Den ligger langs Sørlandsbanen og toget er noen ganger nevnt i handlingen. Romanen foregår i mellomkrigstiden. Tidsepoken spiller egentlig ikke noen stor rolle for handlingen.

Vi møter søstrene Sigrid og Edit som bor sammen med moren Johanna litt utenfor den vesle bygda der bedehuset er samlingspunktet.  Sigrid og Edit har alltid vært svært nær knyttet til hverandre. Men nå føler Sigrid behov for litt mer frihet og selvstendighet og vil at lillesøster Edit skal slippe litt tak i henne. Det oppnår hun ved å reise på husmorskolen ved kysten. Der møter hun en ny, åpnere verden. Jentene på skolen prater livlig og utvunget sammen, de har kortklippet hår og kjoler med smale belter, sjøen er i nærheten og det er et fiskemottak der. Sigrid treffer en gutt og opplever med ham noe som er i grenselandet mellom sex og kanskje kjærlighet, eller i alle fall litt nærhet.

Med Edit går det ikke så bra, hun visner nærmest hen av ensomhet. Så dukker Embret opp med en fersk lærereksamen og overtar skolen. Han tar nærmest Edit under sine vinger og blir kjent med Johanna. Johanna og Embret får Edit inn på husmorskolen så Sigrid kan ta seg av henne. Han og Sigrid trekkes mot hverandre og det går mot ekteskap. Samtidig livner Edit til og trekkes mer mot det livligere utelivet som Sigrid opplevde da hun begynte på husmorskolen.

Etterhvert får vi mer og mer av historien fortalt fra Embret sin side. Han er en spesiell karakter - han er nokså opptatt av å gjøre det bra og vise seg frem, men det virker som det er en avgrunn i ham som trekker ham ned og vi kommer ikke helt innpå ham. Han er ikke helt sannferdig om seg selv og sine bedrifter og blant annet jobber han med å få gitt ut en diktsamling han skriver basert på en haug med manuskripter han finner etter sin forgjenger og som han utgir for sin egen. Så kommer katastrofen - Edit blir gravid. Embret overtaler henne og Sigrid til en løsning på dette problemet basert på en løgn. Dette kommer til å prege forholdet hans til Sigrid og forholdet mellom de to søstrene for resten av livet. Løgnen og følgene av den blir også hovedtemaet i boken.

Jeg oppfatter dette valget som Embret sitt valg for det er helt klart han som er drivkraften, selv om de er sammen om det alle tre. Men hvorfor gjør han det? Tilsynelatende fordi det vil være ødeleggende for Edit og for moren om hun skulle få et barn under slike omstendigheter. Men jeg godtar ikke helt den forklaringen. Jeg opplever bedehusmiljøet i bygda som relativt trangt, men likevel er det kjærlighet og omtanke der og jeg tror det tross alt ville vært tilgivelse for Edit hvis omstendighetene ble kjent. Moren Johanna ville tatt det tungt - men hun ville ha klart å komme over det. Nei, jeg ser Embret sitt valg mer som et utslag av hans trang til å være ovenpå, opprettholde en fasade.

Det er en ganske sterk historie og den blir fortalt i et nokså enkelt språk. Gaute Heivoll forteller historien i ganske korte kapitler som ofte dreier seg om ganske dagligdagse hendelser og gjerne også med levende beskrivelser av naturen. Det skaper en slags kontrast mellom språket i boken og de nokså tunge konfliktene. Dette synes jeg fungerer svært godt. Et annet pluss ved boken er skildringen av en liten bygd på Sørlandet der kristendommen og bedehuset står sterkt. Han bedrkiver dette med både kritikk og varme og noen av personlighetene i miljøet er uforglemmelige.

Noe som jeg synes trekker litt ned er at Sigrid får slippe så lite til. Vi blir ganske godt kjent med Sigrid i begynnelsen av boken, men deretter opplever vi henne mest gjennom Embret, og hun har viktige og kraftige reaksjoner på det som skjer som vi kunne fått mer innblikk i.

Alt i alt var dette en bok som var god å leseog jeg kan godt ha mer av Gaute Heivoll.

søndag 12. mars 2017

Meelis Friedenthal: Biene


Denne boken var en av dem som fikk EUs litteraturpris for 2013. Det er første gang jeg har hørt om den prisen. Det virker som den deles ut til mange forfattere hvert år, en fra hvert land som er med på et av EU sine kulturprogram. Det var først og fremst vår reise rundt Østersjøen i 2015 som gjorde at jeg plukket opp denne boken på Sandnes bibliotek. Jeg har ikke lest noen roman av en estisk forfatter før, Sofi Oksanen regner jeg som en finsk forfatter selv om hun er sterkt knyttet til Estland. Jeg liker å ha lest et eller annet fra hvert land vi besøker.

Forfatteren er historieprofessor i den gamle universitetsbyen Tartu i Estland. Handlingen er lagt til Tartu på slutten av 1600-tallet, antagelig 1697. Årstallet er av interesse fordi det i 1695-97 regnet hele sommeren i Nord Europa, også i Estland, noe som medførte kornmangel og hungersnød. Den svenske hæren hadde sitt kornmagasin ved Tartu og opprettet et tilfluktssted for kvinner og barn der som etterhvert ble oppgitt når situasjonen forverret seg. Og det regner mye i boken. Hver dag, og nesten på hver eneste side..

Boken følger den unge studenten Lauritius som har reist fra Leiden og ankommer Tallin med båt. Han har fått stipend for å studere i Tartu og har støtte fra sin fosterfar. Laurentius bringer med seg en papegøye i bur på skyssvognen til Tartu, men den dør, eller gjør den det? Den går inn i historien som en av de mange merkelige hendelsene som jeg ikke finner forklaring på.

Laurentius klarer å bli tatt opp ved universitetet og kommer inn i det akademiske miljøet. Men om nettene sliter han med mareritt. Han lider av melankoli, han er sykelig, får feber som slett ikke gir seg og all maten han spiser smaker råttent. Vi følger Laurentius gjennom en uke men jeg er ikke helt sikker på hvor bokstavelig vi skal oppfatte tidsangivelsene for det skjer svært mye i løpet av denne uken. Om nettene møter vi noen ganger i jeg-form noe som kan virke som andre personer men etterhvert har jeg landet på at disse personene er Laurentius egne drømmebilder.

Det er en gradvis endring gjennom boken fra at Laurentius  betrakter seg selv som fordervet - som en person som forårsaker andre menneskers død og elendighet til han til slutt finner at han kan bidra med noe positivt. Jeg er ikke helt sikker på hva som forårsaker denne forandringen men han har flere møter med en ung jente som har samme navn som den avdøde papegøyen hans og som fremstår som en slags vennligsinnet åpenbaring.

I det siste "nattkapitlet" møter vi biene i en av Laurentius drømmer og det er også avslutningen på fortellingen i boken. Det finnes også et etterord fra forfatteren.

Det som jeg likte best ved boken var beskrivelsene av hvordan folk tenkte på den tiden - fattigfolk sin overtro er inngående skildret. Akademikeren Laurentius er ikke så tynget av tro på trolldom og hekseri men det er likevel interessant å få et innblikk i hva som fremsto som moderne og fordomsfritt i et akademisk miljø den gangen. Vi blir ganske godt kjent med Laurentius - han har en fortid som vi får små glimt av i drømmene hans og i andre ting han forteller. Men jeg får lyst til å vite mer om hans familiebakgrunn og hans forhistorie. Dette blir også en styrke - min interesse for Laurentius blir opprettholdt til det siste og jeg aksepterer at jeg ikke får vite alt. Jeg likte også beskrivelsene av dagliglivet - skyssvogn, inn bo i pensjonatet, måltidet på banketten på universitetet. Når jeg leste etterordet forsto jeg at forfatteren har brukt mange virkelige personer fra den tids akademiske miljø og vært ganske tro mot hva disse har stått for. Det synes jeg også gir boken troverdighet. Og så var jo dette et interessant gjensyn med Tartu som vi besøkte på¨vår Østersjøtur.

Og så litt kritikk: jeg synes det er en svakhet ved boken at det blir litt for mange mystiske hendelser og forbindelser som ikke nøstes opp. Et eksempel på dette er biene fra bokens tittel og siste kapittel. Jeg får for meg at de skal symbolisere noe men jeg klarer ikke å finne betydningen.

Ellers kunne det vært spennende å høre Meelis Friedenthal snakke om denne boken og om Estland på 16-hundretallet.

Marit Kaldhol: det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz



Dette var en bok jeg plukket med meg på et boksalg fra butikkens eget lager (Hvilken butikk? husker ikke, sannsynligvis Norli i Stavanger.) Det var nok tittelen og det som sto bakpå som fanget meg. Marit Kaldhol skriver visstnok både poesi og prosa. Da jeg bladde i boken første gangen for å lese den fikk jeg inntrykk av at dette var mer poesi enn prosa med relativt korte tekster på en side av gangen. Den slags litteratur leser jeg sjelden og jeg la den vekk. Men for noen uker siden tok jeg den frem og begynte å lese i den og det viste seg at dette absolutt er en roman. Den er bygd opp av ganske korte kapitler, noen bare på en side. Vi møter Jenny som hele tiden henvender seg i tankene til storesøsteren Solrun. Det viser seg etterhvert at Solrun er kommet på kant med samfunnet. Dette startet allerede da Solrun og Jenny levde sammen med moren. Faren var polsk og vi får inntrykk av at han var viktig farsfigur for jentene. Han spilte gitar og kan ha vært en livsglad men kanskje ansvarsløs person som på et eller annet tidspunkt forlot dem. Når boken starter er de to jentene alene etter at moren omkom i en forferdelig ulykke.  Morfaren Olvar bor i et hus i nærheten og han bryr seg om jentene men er selv halvblind og nokså skrøpelig.

Jenny er den fornuftige, hun som vil utdanne seg til fysioterapeut og som prøver å ta seg av storesøsteren. Solrun er en urolig sjel og hun blir tidlig tiltrukket av rusmiljøet i byen. I de første kapitlene i boken er språket poetisk, nesten drømmende og viser Jennys lengsel etter de gode stundene med moren og søsteren. Etterhvert blir hun mer og mer tynget av ansvaret. Jeg som leser får lyst til å rope "Er det ikke noen som kan hjelpe en tenåring som nettopp har mistet moren med å ta vare på sin narkomane søster?". Men ingen hører meg og Jenny blir mer og mer desperat. Boken har en nokså åpen slutt. Jenny har beholdt håpet men vi ser egentlig ingen vei ut av uføret uten den som er den mest sannsynlige og som vil etterlate Jenny uten familie og uten håp.

Tittelen henspeiler på den drømmen Jenny og Solrun delte en gang om å oppspore faren i Lodz sammen - da skulle han spille gitar sammen med Solrun, de skulle lære polsk og spise på restaurant. Dette var en trist men likevel fin liten bok. Det fine var de gode minnene som Jenny har holdt fast på.

fredag 24. februar 2017

Håkan Nesser: De ensomme



En kriminalroman igjen! Denne gangen en ganske omfangsrik bok - 472 sider. Jeg har leste mange (alle?) av Nessers bøker om Van Veeteren. Dette er den fjerde boken der kriminalbetjent Barbarotti i den oppdiktede svenske byen Kymlinge har saken, og den første jeg leser.

Håkan Nesser skriver svært bra kriminalromaner. Boken handler om to tilfeller der en person blir funnet død nedenfor et høyt stup - det er 35 år mellom hendelsene, de to var elskere og samboere for 35 år siden og tilhørte en venne gruppe på 6 personer. Begge dødsfallene virker som ulykker - eller muligens selvmord. Men det er noen detaljer som gjør at Barbarotti velger å etterforske dette som et mulig mord - og det var det også i den 35 år gamle saken som tilslutt ble henlagt.

Boken følger etterforskningen parallelt med at vi møter de seks ungdommenes forskjellige beretninger om livet deres i Uppsala frem til det første fallet. Dette er et bra fortellergrep, spesielt siden selve etterforskningen går svææært langsomt fremover i den første halvparten. Vi møter den teologisk interesserte Rickard som kommer til Uppsala som vernepliktig. Ved et tilfelle blir han kjent med den venstreradikale Anna og de to blir mot alle odds et kjærestepar. Han blir samtidig kjent med Thomas og kjæresten hans Gunilla og etterhvert blir Thomas eksentriske lillesøster Maria og den minst like eksentriske Germund med. Sistnevnte bærer på en dyster historie fra barndommen og er dessuten en jentefut av rang, men det er han og Maria som likevel holder sammen.

Oppildnet av Thomas kjøper de en buss sammen og legger ut på en sommerreise til Øst-Europa. Planen er å senere bruke bussen til forskjellig turvirksomhet som de skal tjene penger på. I løpet av denne reisen havner de oppe i en svært dramatisk situasjon som ødelegger fremtiden til en av dem. Etter turen glir de fra hverandre men samles etter en tid til en middag og en sopptur som ender med det første dødsfallet.

Den todelte handlingen fungerer fint, ungdommenes historier virker som en støtte og kommentar til selve etterforskningen uten å forstyrre den - ingenting av det vi får høre leder direkte mot selve oppklaringen men bidrar sterkt til at vi blir bedre kjent med personene, dvs. de to døde og de andre, de mistenkte.

Jeg synes likevel at den trege etterforskningen er en svakhet ved boken. Jeg synes forfatteren dveler for mye ved de svært få indisiene som finnes og jeg griper meg i å tenke at den eneste grunnen til at jeg tror de vil få et resultat er at det fortsatt er 250 sider igjen. Likevel er det mye positivt ved boken. Etterforskerne Eva Backman og Gunnar Barbrotti er begge interessante personligheter og Barbarotti har en stadig tilbakevendende samtale med Vårherre som setter perspektiv både på selve saken og på det som skjer rundt Barbarotti selv. Det blir på en måte en formildende omstendighet til etterforskningen at Barbarotti selv møter døden på nært hold.

Fremgangen i etterforskningen kommer ikke som et gjennombrudd, men de mange små indisiene gjør at de blir bedre i stand til å presse de vitnene som fortsatt finnes. Og til slutt legger et av vitnene alle kortene på bordet. Avsløringen henger godt sammen med det vi vet om de seks ungdommene men er likevel litt overraskende, og det er en absolutt troverdig historie.

På plussiden for boken har jeg at den er drivende godt skrevet, den kan godt leses som en roman. Intrigen er original men likevel noe som jeg tenker kunne ha skjedd i virkeligheten. Personskildringene er også svært gode. Enkelte av karakterene viser ikke sine nattsider for oss selv om de blir avslørt senere, men det gjør ikke boken mindre lesverdig.

På minussiden har jeg den trege etterforskningen og at boken godt kunne ha vært strammet inn og gjort kortere. Men det var likevel en bok som var vanskelig å legge fra seg og jeg går nok løs på flere Barbarotti.

onsdag 22. februar 2017

Cristovão Tezza: Professoren




Denne brasilianske romanen foregår på nåtidsplan i 2012. Heliseu da Motta e Silva er professor i romansk filologi og skal motta en pris for sin mangeårige innsats. Vi møter ham når han omstendelig forbereder mottagelsen. Store deler av boken har form av utkast til takketaler der han gjennomgår livet sitt. Etterhvert tar disse takketalene litt av, og det blir egentlig rene tilbakeblikk selv om det i formen fortsatt er beskrevet som noe han kan finne på å si fra talerstolen. Innimellom møter vi også professorens utredninger om forskjellige lingvistiske temaer som opptar ham.

Tilbakeblikkene er gjennomsyret av noen viktige hendelser i livet hans - de første møtene med sin kone Monica, den manglende kontakten med sønnen allerede i de tidlige barneårene. Avvisning av sønnen når han forteller om adopsjonen han og den mannlige partneren hans har fått godkjent i USA. Heliseus og Monica sitt ekteskapet som kjølner. Det første møtet med den unge studinen Therese som blir hans elskerinne i mange år. Det siste møtet med Therese der hun forlater ham. Og ikke minst Monicas død - fallet fra balkongen i 7. etasje.

Den fortellerteknikken som blir brukt med alle taleutkastene tillater mange gjentakelser. Det synes jeg faktisk fungerer riktig godt i boken. Det blir en gradvis avkledning der vi ser mer og mer av historien og Heliseu fremstår mer og mer naken. Monicas død hører vi om tidlig og gradvis får vi vite mer og mer om fallet. Dette kommer frem i fiktive samtaler Heliseu har med en "kommissær Maigret". Men hele  tiden opplever vi at Heliseu holder igjen litt og litt av sannheten og jeg er ikke helt sikker på at vi får vite alt.

Heliseu får det mot slutten for seg at han kanskje kan flytte til USA og gjenoppta kontakten med sønnen. Jeg synes dette gir et tydelig bilde av et menneske som holder på å gå i oppløsning. Hele livet har han foraktet og avvist sin homofile sønn, nå er han gammel og alene og tror at sønnen skal ta seg av ham. Har han aldri hørt sangen "Jeg vil bli som deg, far"?  Vi aner også en gryende senilitet, spesielt i en av de siste scenene der han sliter med å knytte slipset sitt ordentlig.

Jeg synes dette var en interessant bok å lese. Det akademiske miljøet ved det brasilianske universitetet (vet ikke hvilken by) er fremmedartet og interessant å lese om. Men den manns-sjåvinistiske professoren er en velkjent figur. Måten han avdekker sin egen nokså patetiske historie er elegant og fungerer godt. Jeg har lest noen omtaler som sier at boken også handler om oppløsning av Brasils samfunnsstrukturer, men det synes jeg det er lite av.

Toni Morrison: Gud hjelpe barnet



Dette er den første boken av Toni Morrisom som foregår i nåtiden. Hovedpersonen er Bride. Hun er ung, vakker, glamorøs, fremgangsrik og svart som natten. Moren, Sweetness, var lyshudet og det var faren også og de ble begge sjokkert over sitt avkom. Faren såpass at han forsvant og Sweetness ga datteren sin aldri noen kjærtegn selv om hun tok seg av hennes dagligdagse behov.

Bride lengter desperat etter kjærlighet også som voksen og finner den til slutt hos Booker. De har det godt sammen, men så forsvinner han plutselig etter å ha sagt til henne: "Du er ikke den kvinnen jeg vil ha".

Nå er Bride på jakt etter Booker, hun har funnet hans gamle reparerte trompet via en ubetalt regning og har en mulig adresse å gå etter. Hun treffer ham etter endel viderverdigheter men jeg skal ikke gå innpå hvordan det utvikler seg.

Andre personer vi møter: Brooklyn, Bride's venninne som gjerne overtar hennes lukrative stilling i hennes fravær. Queen, Booker sin tante som bor i en campingvogn med minner (og noen bilder) etter sine 12 barn med forskjellige menn. Sofia Huxley, Brides vitnemål i en pedofilisak fikk Sofia dømt for 15 år siden, nå skal hun ut på prøve og Bride ønsker å hjelpe henne når hun slipper ut - det går ikke som planlagt. Et hippiepar som hjelper Bride når hun krasjer på vei for å finne Booker og som hun bor hos en stund og jenta Rain som de har tatt seg av.

Svært mange av personene har opplevd vold eller annen form for mishandling eller neglisjering som barn og dette kan vel sies å være tema for boken. Noen blir ødelagt av det, andre blir formet av det men jobber seg videre og gjennom livet likevel.

På noen måter er dette en rik og blomstrende bok. Persongalleriet utgjør tilsammen en stor og flott stemme. Jeg liker også noe av det som foregår med personene - for eksempel har Bride en flott kropp med store bryst, men når hun drar på leting etter Booker mister hun mer og mer av sin kvinnelig het, først hår under armene, så kjønnshår, så skrumper brystene inn - uten at omgivelsene reagerer, så det fremstår som noe som skjer i hodet til Bride, at hun kryper tilbake til barnet igjen. Men som helhet synes jeg likevel at personene av og til blir for grovt tegnet, neste karikerte. Noe av handlingen blir også vel opplagt. Jeg synes nok ikke denne kan måle seg mot det beste Toni Morrison har skrevet.

Jørn Lier Horst: Når det mørkner



Som vanlig hos Jørn Lier Horst har etterforsker William Wisting hovedrollen i denne romanen, men denne gangen er handlingen lagt til starten av Wistings karriere - han er ung politikonstabel og havner i sentrum for en dramatisk ranshistorie. Han gjør noen svært nyttige ovbservasjoner men det  blir etterforskere som overtar saken. Tilfeldigvis kommer han på sporet av en annen forbrytelse når han sammen med en venn undersøker en gammel låve der det visstnok skal stå en gammel veteranbil. Det viser seg at bilen har et kulehull....

Det viser seg etterhvert at det også er noen tråder mellom ranshistorien og historien rundt funnet i låven, men slett ikke alt blir avklart under etterforskningen av ranet. Wistings pågåenhet skal likevel åpne døren til det som han egentlig ønsker å jobbe med i politiet - nemlig som etterforsker. Avslutningen og sammenhengen mellom de to sakene får vi først i nåtid. At oppklaringen skjer så lenge etterpå får vi en god og tilforlatelig forklaring på.

Dette var en nokså kort kriminalroman, den er godt skrevet, intrigene er gode og sannsynlige nok til at det blir en troverdig historie. Det er satt sammen på en måte som gjør boken spennende å lese, men det er kanskje ikke noen typisk "action"-bok Vi møter troverdige personer blant både mistenkte og i politiet, og som så ofte ligger spenningen i familierelasjoner parret med menneskers grådighet. Jeg skulle ønske det var flere krimforfattere som ville skrive like fine, stramme bøker som denne.

Kerstin Ekman: Mordets praksis



Denne boken tror jeg har dukket opp på et boksalg. Jeg har lest en god del bøker av Kerstin Ekman. Den jeg har likt aller best er "Hendelser ved vann" som handler om en forbrytelse i bygden Svartvannet i Nord-Sverige - Kerstin Ekmans hjemmetrakter.

Denne boken handler også om en forbrytelse men er svært annerledes. Det er en nokså liten bok, 184 sider. Handlingen er lagt til Stockholm på begynnelsen av 1900-tallet og fortelleren er den unge, fattige legen Pontus Revinge. Revinge har hatt en svært spesiell oppvekst for det meste alene med sin mor som han har en nesten symbiotisk forhold til. Han er nærmest asosial men klarer likevel med et nødskrik å omgås folk sosialt og det gjør han ikke fordi han liker det men for å overleve i sin posisjon i samfunnet. Når romanen starter lever han et usselt liv til tross for at han er utdannet lege, bl.a. fordi han har en stor gjeld å nedbetale. Så klarer han å få innpass i praksisen til den noe eldre Johannes Skade. Skade har en lønnsom praksis, han er ellers mer opptatt av sitt gode liv enn av sin legegjerning, og så er han svært opptatt av sin stedatter, den unge Frida og dette legger Revinge merke til.

Revinge kommer helt tilfeldigvis bort i en samtale med forfatteren Hjalmar Söderberg der forfatteren leker med tanken på en drapsmetode som kan gjennomføres av en lege men er vanskelig å oppdage av omgivelsene - dette til boken Doktor Glas som han holder på å skrive. Denne tanken - og kollegaens kåte blikk for sin stedatter trigger noe hos Revinge som forakter sin kollega hjertelig og det går ikke lang tid før Johannes Skade dør etter et hjerteanfall - med en viss hjelp på veien. Skades død kunne lett ha blitt slutten på den gode praksisen for Revinge, men han klarer å manøvrere seg inn gjennom Elsa, enken etter Skade. De inngår et fornuftsekteskap som gjør Revinge til en velstående mann, men etterhvert blir forholdet mellom ektefellene direkte hatefullt. Derimot har Revinge et godt forhold til Frida. Hun ser på ham som en snill onkel, mens han derimot dyrker henne som en gudinne, men til forskjell fra sin "forgjenger" Johannes Skade ligger det ikke noe sterkt motiv bak. Vi får inntrykk av at Pontus Revinge er nærmest aseksuell.

Frida har en litt eldre venninne Ida Tjerning som er lege. Hun er svært skeptisk til Revinge, en skepsis som ikke Frida deler. Det blir aldri antydet noe i boken, men jeg får likevel et visst inntrykk av at det er et forhold mellom Ida og Frida. De står hverandre svært nær, og det dukker ingen menn opp i Fridas liv selv om  hun er 28 år når romanen slutter.

I resten av boken følger vi Revinge i hans strev etter å holde seg unna enhver mistanke uten at jeg skal røpe hvordan dette går.

Boken er hele veien lagt i munnen på Pontus Revinge og alt er skrevet i 1. person. Det fungerer svært godt. Kerstin Ekman er trofast mot sin forteller og vi får et svært godt innblikk i et meget skadet og skakkjørt menneskesinn. Revinge klarer godt å leve med sine onde gjerninger og han har mange "gode" bortforklaringer for seg selv. Forbindelsene til Hjalmar Söderberg har svært lite å si for meg for jeg har ikke noe forhold til ham. Jeg synes det er viktigere at boken gir et godt innblikk i forholdene i det medisinske miljøet i storbyen på den tiden.

Likevel klarer ikke boken å fenge meg helt. Den er svært godt laget, men jeg sitter igjen med spørsmålet om hvorfor Kerstin Ekman skrev den.

Kristina Sabaliauskaite: Vilnius



Dette var en av de få bøkene på engelsk jeg fant hos en av de gode bokhandlerne i Kaunas, Litauens nest største by. Dette var på vår rundreise reise fra Mosjøen i Nordland via Finland, de baltiske statene, Polen, Tyskland og Danmark.og tilbake til Stavanger, august 2015. En fantastisk tur som også fikk med seg noen litterære godbiter. Jeg syntes boken så lovende ut og så har den stått i bokhyllen min og godgjort seg til ganske nylig.

Boken består av tre langnoveller som har det til felles at de handler om Vilnius (eller Wilno eller Vilna) og er lagt til tre folkegrupper og tre forskjellige tidspunkt. Det landområdet som er Litauen i dag og der Vilnius er hovedstad har variert mye størrelse og plassering opp gjennom historien, men så vidt jeg vet har det opp til 2. verdenskrig stort sett vært under polsk eller litauisk styre og det har vært et betydelig innslag av jøder der. En gang strakte Litauen seg helt til Svartehavet. i perioden mellom 1. og 2. verdenskrig lå Vilnius i Polen. Kaunas var da midlertidig hovedstad og befolkningen i Vilnius besto av polakker og jølder. litauere utgjorde under 1 % av byens befolkning.

Den første historien i boken handler om den unge polske jenta Jadwiga og starter i 1935 når Jadwiga er 10 og går på Queen Jadwiga-skolen i Vilnius. Det er en fin skildring av en ung jentes overgang fra barn til ungdom i et miljø preget av de katolske nonnene som driver skolen, av de nye, spennende strømningene i mellomskrigstiden og av opptakten til 2. verdenskrig som er en skygge i bakgrunnen.

Den andre handler om Samuel Vilner, en jøde fra Vilnius som startet med to tomme hender, bygde opp en liten salgsvirksomhet i Vilnius, klarte å flykte via Britisk Palestina til USA og ble en fremgangsrik forretningsmann og kunstskjønner der. Han er 85 år i novellen og har nettopp kommet seg etter en vellykket dialysebehandling. Han får det for seg at han skal oppsøke sin barndoms Vilnius for å se hva som er igjen av byen, og for å gjenoppfriske minner. Ikke minst minner om Esther. Men byen er ikke helt den samme som den han forlot.

Jeg finner ikke navnet på den tredje hovedpersonen. Han er litauer av nasjonalitet men navnet er ikke viktig - mesteparten av livet har han opptrådt som en "grå eminense". Nå er han gammel og ligger dødssyk på et sykehus. En av pleierne snakker til ham om fortiden hans og alle de menneskene han har ødelagt og han skjønner at hun er barnebarn av en av de som har vært offer for hans mange overgrep som KGB-agent. Pleieren opptrer truende og han er redd for at hun skal skade ham. Han viser til sin makt og innflytelse, men det ser ikke ut som om dette vil hjelpe ham der han ligger. Det er ikke sikkert at personalet på sykehuset bryr seg om hans gamle forbindelser lenger.

Årstall er ikke oppgitt, men jeg har inntrykk av at dette foregår like før Sovjetunionens oppløsning. Vår mann har hatt som sin livsoppgave å forandre Vilnius til å bli en moderne sovjetisk by, rive ned eller bygge om alt som var gammelt, forandre og ødelegge religiøse symboler osv. I dette arbeidet har han ødelagt livet til så mange fiender og rivaler som mulig. Blant annet en skulptør som hadde laget en statue av Sankt Chrisopher som går mot vinden bærende på en baby. Han var opprørt over at noen ville forherlige det å gå mot vinden - han har selv alltid har snudd kappen etter vinden og på den måten holdt seg på høyden gjennom diverse maktskifter mellom statstyre og ikke minst innenfor det sovjetiske systemet. Vår mann representerer også litauerne i boken - jeg vet ikke om det skal ha noen spesiell betydning fra forfatterens side.

De tre langnovellene er hentet fra en større novellesamling som også er oversatt til engelsk. Boken er pent bundet inn og full av fotografier fra det gamle Vilnius.  Jeg synes den er en liten perle. Det er gode små portretter av de svært forskjellige hovedpersonene og så gir den gir et interessant innblikk i Vilnius historie (og egentlig i hele regionens historie).

søndag 12. februar 2017

Ivan Klima: Lovers for a day



For mange år siden begynte jeg å se etter lokal litteratur når vi var på reise. Det måtte nødvendigvis være på engelsk siden det er det eneste språket jeg kan lese godt nok til en hel bok ved siden av norsk, svensk og dansk. Men det er heldigvis svært mange land som har oversettelser av lokale forfattere tilgjengelig på engelsk. Jeg er blitt kjent med mange forfattere på denne måten og kanskje hadde jeg aldri kommet over dem ellers?

Denne boken kjøpte jeg i Praha som vi besøkte i 2005. Det er en novellesamling av den tsjekkiske forfatteren Ivan Klima. Han ble født i Praha i 1931 av foreldre med jødisk avstamning som ikke var særlig opptatt av sin religion og bakgrunn til de ble sendt sammen med sønnen til konsentrasjonsleiren Theresienstadt i 1941. De tilhørte de få som kom tilbake med livet i behold. Slik har Ivan Klima opplevd og overlevd to totalitære regimer.

Denne boken kom ut i 1999. Jeg har lest i den over en lang periode. Dette skyldes delvis at jeg er litt av- og på når det gjelder noveller, delvis at tonen i boken er nokså spesiell, vemod og tristhet blandet med en følelse av en slags kulde mellom hovedpersonene (elskerne). Det er ikke alltid jeg er i humør til å lese sånt. Men nå leste jeg boken ferdig, dvs. godt og vel halvparten av novellene.

Kjærlighet er tema for boken - kjærlighet i mange former, men som regel den kortvarige kjærligheten. Ikke alltid er det kjærlighet heller - "lovers" henspeiler ofte på to som har et kortvarig erotisk forhold som det ikke alltid ligger så mye varme følelser i. De fleste novellene oppleves gjennom den mannlige elskeren, noen få gjennom den kvinnelige. Ivan Klima er en ypperlig observatør av hvordan menneskene oppfører seg, både gjennom de treffende dialogene og gjennom små glimt av detaljer rundt påkledning eller omgivelser som har betydning for tolkningen av personene. I mange av novellene er kommunikasjonssvikt et viktig tema. "Long distance conversation" beskriver telefonsamtaler mellom den mannlige elskeren i Wellington, New Zealand og den (gifte) kvinnelige i Praha som er helt kostelig og vi aner den dramatiske konfrontasjonen når disse skal møtes i virkeligheten.

En novellene som gjorde inntrykk på meg handler om en dommer som får et langvarig forhold til klient. Hans kone er nok glad i ham og tar seg av alle hans praktiske behov men de har ikke hatt et erotisk forhold på mange, mange år. Så blir han konfrontert av sin elskerinne om hvorfor han ikke går fra sin kone - hva han egentlig ser i livet i ekteskapet. Han gir et svar på det som gir hele historien en interssant, uventet og nesten rørende vending.

Det var fint å ta frem denne boken igjen, etter hvert kommer jeg lenger enn den litt triste stemningen som av og til er der og merker at mange av personene savner kjærligheten i de forholdene som de er i. Dette får Ivan Klima frem uten å bruke så mange ord. I de første novellene som er skrevet på 60-tallet er ufriheten i Øst-europa under jernteppet hele tiden tilstede som en elefant i rommet. Så er det et hopp til de siste som er skrevet på 90-tallet. Det merkes på miljøbekrivelsene, men kanskje ikke så mye som en skulle tro. Jeg synes det går enda sterkere fram at de foregår i Mellomeuropa. 
  


onsdag 8. februar 2017

Esther David: The man with enormous wings



Esther David er en indisk forfatter med bakgrunn fra en jødisk familie i Ahmedabad, den største byen i delstaten Gujarat. Jeg fant denne boken når jeg var på litteraturfestivalen i Jaipur januar 2012, i den perioden jeg bodde og jobbet i Bangalore i India. India er er svært sammensatt og mangfoldig land både når det gjelder religion, språk og kultur. Det finnes bl.a. en jødisk folkegruppe, Bene Israel som skal være svært gammel og enkelte mener den har utvandret fra midt-Østen for flere tusen år siden. Etter opprettelsen av staten Israel var det mange asv dem som utvandret til Israel. Esther David kommer fra en Bene Israel familie.

Det har vært svært mye uroligheter i Ahmedabad. I 2002 var det en svært blodig oppstand i byen der 1000 - 2000 mennesker ble drept ved blind vold, de fleste muslimer.  Det er mange som hevder at oppstanden ble planlagt og regissert av krefter med forbindelser til myndighetene, også Indias nåværende president Modi har vært nevnt men det har aldri blitt bevist.

Esther Davids lille bok handler om denne oppstanden. Hun skriver korte epistler eller fortellinger, de fleste med en vignett som hun har tegnet selv. I begynnelsen beskriver hun byen og livet der før oppstanden. Litt etter litt møter vi oppstanden i form av sidehandlinger og kommentarer, og så handler etterhvert alle fortellingene om de grusomme voldsepisodene som foregikk. I de siste kapitlene er oppstanden over og folk oppdager hva som har skjedd med familien, slektningene og vennene sine. Det blir også stilt spørsmål ved om ikke de som hadde ansvaret for å holde fred i byen sviktet sin rolle.

Vi møter mannen med de enorme vingene (hun har hentet denne beskrivelsen fra en novelle av Gabriel Garcia Marquez) i noen av de midterste kapitlene. Han kan minne om en engel der han flyr over den opprørte byen og sørger over hva som skjer med innbyggerne, men han har også mange menneskelige trekk. Han kan ikke gjøre noe for å forhindre grusomhetene, men av og til klarer han å gjøre godt ved å lindre, trøste og noen ganger påvirke enkelte til modige handlinger. Hvem er han? Helt til slutt gir Esther David ham et navn som ikke burde forbause noen.

Dette var, trass all volden og alle grusomhetene en vakker og poetisk bok, for midt i all elendigheten får Esther David det mangfoldige og fargerike India til å fremstå som et land der også kjærlighet og toleranse gror.

Benjamin Black: Vengeance



På min Dublinreise i november i fjor kom jeg på at jeg ikke har lest noen irske kriminalromaner - jeg har ellers lest krim fra Skottland, Wales, Hebridene og Shetland i tillegg til England naturligvis. Jeg fant en forfatter som virket relativt seriøs, Benjamin Black er forfatteren John Banville når han skriver om Inspector Hackett og Dr. Quirke.

Det viste seg at disse bøkene (det er en hel serie) foregår i Dublin på 50-tallet.  Det er to familier som driver et stort firma sammen. De har også noen nokskså overfladiske sosiale relasjoner, men vi aner underliggende konflikter mellom den som tilhører de gammelrike og den som er oppkomlinger.

Det er en ganske fiffig intrige. Victor Delahaye fra den gammelrike familien tar kollegaens sønn, den unge Davy Clancy med på seiltur en vakker solskinnsdag. Når de er ute på åpent hav tar Victor frem en pistol og skyter seg. Davy som ikke er båtkyndig er i stor fare for å drukne der ute, men blir tilslutt plukket opp av en båt så han overlever uten andre skader enn en intens solbrenthet.

Så kommer etterforskerne Hackett og patologen Quirke på banen. Mye av det som driver boken fremover er hvordan de møter vitner og pårørende med helt forskjellig stil og metode. Vi aner at Dr. Quirke ar en lang historie med kvinner, whiskey og god mat mens Hackett er den trauste, sindige politimannen.

I begynnelsen rettes selvfølgelig mistanken for Victors død mot Davy, men det blir etterhvert klarlagt at han er uskyldig. Så kunne dette ha blitt avskrevet som et tragisk selvmord og ikke noe mer, men da skjer det et annet mord og etterforskningen blir tatt opp igjen. Gjennom å gå grundigere inn på de mange krysningspunktene og konfliktene mellom og innenfor de to familie kommer vi tilslutt frem til løsningen - denne gangen også.

Likte jeg dette? Tja. I begynnelsen var jeg lite begeistret. Vi kom mye innpå selskapslivet blant fiffen i Dublin på 50-tallet og det var i grunnen nokså kjedelig. Personene var skildret med mer ironi enn empati, og jeg sliter med å lese bøker der jeg ikke får litt positive relasjoner til noen av karakterene. Men etterhvert som etterforskerparet kom mer på banen syntes jeg det begynte å bli mer interessant. Det som holdt boken oppe syntes jeg var nettopp møtet mellom etterforskerne og det nokså kalde og kyniske miljøet i Dublins bedre strøk. Og miljø-og tidsbeskrivelsene er helt topp. Det er også artig å lese kriminalromaner der ingen har mobilteleforner og man ikke kan google folks liv på Internet. Ganske OK med andre ord.