De fleste romanene Gaute Heivoll har skrevet bygger på virkelige hendelser. Jeg har hittil bare lest "Før jeg brenner ned" som jeg likte godt. Denne boken er en oppdiktet roman som er lagt til en liten sørlandsbygd litt utenfor byen (Kristiansand?). Den ligger langs Sørlandsbanen og toget er noen ganger nevnt i handlingen. Romanen foregår i mellomkrigstiden. Tidsepoken spiller egentlig ikke noen stor rolle for handlingen.
Vi møter søstrene Sigrid og Edit som bor sammen med moren Johanna litt utenfor den vesle bygda der bedehuset er samlingspunktet. Sigrid og Edit har alltid vært svært nær knyttet til hverandre. Men nå føler Sigrid behov for litt mer frihet og selvstendighet og vil at lillesøster Edit skal slippe litt tak i henne. Det oppnår hun ved å reise på husmorskolen ved kysten. Der møter hun en ny, åpnere verden. Jentene på skolen prater livlig og utvunget sammen, de har kortklippet hår og kjoler med smale belter, sjøen er i nærheten og det er et fiskemottak der. Sigrid treffer en gutt og opplever med ham noe som er i grenselandet mellom sex og kanskje kjærlighet, eller i alle fall litt nærhet.
Med Edit går det ikke så bra, hun visner nærmest hen av ensomhet. Så dukker Embret opp med en fersk lærereksamen og overtar skolen. Han tar nærmest Edit under sine vinger og blir kjent med Johanna. Johanna og Embret får Edit inn på husmorskolen så Sigrid kan ta seg av henne. Han og Sigrid trekkes mot hverandre og det går mot ekteskap. Samtidig livner Edit til og trekkes mer mot det livligere utelivet som Sigrid opplevde da hun begynte på husmorskolen.
Etterhvert får vi mer og mer av historien fortalt fra Embret sin side. Han er en spesiell karakter - han er nokså opptatt av å gjøre det bra og vise seg frem, men det virker som det er en avgrunn i ham som trekker ham ned og vi kommer ikke helt innpå ham. Han er ikke helt sannferdig om seg selv og sine bedrifter og blant annet jobber han med å få gitt ut en diktsamling han skriver basert på en haug med manuskripter han finner etter sin forgjenger og som han utgir for sin egen. Så kommer katastrofen - Edit blir gravid. Embret overtaler henne og Sigrid til en løsning på dette problemet basert på en løgn. Dette kommer til å prege forholdet hans til Sigrid og forholdet mellom de to søstrene for resten av livet. Løgnen og følgene av den blir også hovedtemaet i boken.
Jeg oppfatter dette valget som Embret sitt valg for det er helt klart han som er drivkraften, selv om de er sammen om det alle tre. Men hvorfor gjør han det? Tilsynelatende fordi det vil være ødeleggende for Edit og for moren om hun skulle få et barn under slike omstendigheter. Men jeg godtar ikke helt den forklaringen. Jeg opplever bedehusmiljøet i bygda som relativt trangt, men likevel er det kjærlighet og omtanke der og jeg tror det tross alt ville vært tilgivelse for Edit hvis omstendighetene ble kjent. Moren Johanna ville tatt det tungt - men hun ville ha klart å komme over det. Nei, jeg ser Embret sitt valg mer som et utslag av hans trang til å være ovenpå, opprettholde en fasade.
Det er en ganske sterk historie og den blir fortalt i et nokså enkelt språk. Gaute Heivoll forteller historien i ganske korte kapitler som ofte dreier seg om ganske dagligdagse hendelser og gjerne også med levende beskrivelser av naturen. Det skaper en slags kontrast mellom språket i boken og de nokså tunge konfliktene. Dette synes jeg fungerer svært godt. Et annet pluss ved boken er skildringen av en liten bygd på Sørlandet der kristendommen og bedehuset står sterkt. Han bedrkiver dette med både kritikk og varme og noen av personlighetene i miljøet er uforglemmelige.
Noe som jeg synes trekker litt ned er at Sigrid får slippe så lite til. Vi blir ganske godt kjent med Sigrid i begynnelsen av boken, men deretter opplever vi henne mest gjennom Embret, og hun har viktige og kraftige reaksjoner på det som skjer som vi kunne fått mer innblikk i.
Alt i alt var dette en bok som var god å leseog jeg kan godt ha mer av Gaute Heivoll.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar