Reginald Hill: God morgen, midnatt

Reginald Hill har skrevet bøkene om Dalziel og Pascoe som gikk som TV-krim for noen år siden. Jeg har lest en del av bøkene, de fleste på engelsk. "..det ypperste av intelligent engelsk krim", (anmeldelse DN). Denne boken handler om etterforskningen av et (antatt) selvmord. Pal Maciver tar livet av seg på en svært spektakulær måte - samme måte som hans far tok livet av seg for 10 år siden. Dengangen var det den gamle grinebiteres Andy Dalziel som hadde saken. Denne gangen faller den på Peter Pascoe og han vil gjerne snu alle steiner før saken blir overlatt ordenspolitiet som et selvmord. En av "steinene" er Pal Maciver sin stemor. Har ikke Dalziel et litt for nært forhold til henne og hadde han ikke det for 10 år siden også?

Så ruller saken videre med godt gammeldags politiarbeid, men etterhvert dukker det opp sidespor og sidesprang og til slutt får hele boken en nokså ellevill retning før bitene faller på plass.

Jeg synes dette blir litt for ellevillt og alle innfallene gjør boken litt for rotete og lite troverdig. Men det er underholdende hele veien. I tillegg er det store menger litterære referanser til angloamerikansk kultur og historie, litt latin og gresk også. Saker som kanskje er velkjent for den gjengse universitetsutdannede brite men ikke fullt så kjent for oss utlendinger. Der har oversetteren lagt inn noter med forklaringer - veldig bra!

Dette er ikke den Reginald Hill-boken jeg har likt best, det var litt for mange innfall og sidespor for min smak. Det som trekker opp er de mange personlighetene i etterforskermiljøet, Andy og Peter og et par andre. Deres måte å jobbe på og ikke minst å kommunisere med hverandre synes jeg alltid er underholdende. Likevel ble dette en midt-på-treet krim for meg. Men man kan ikke treffe like godt hver gang!

Elena Ferrante: Svikne dagar

Etter den lange kjærlighetsaffæren jeg hadde med Napolikvartetten måtte jeg jo lese denne romanen også. Etter en måneds tid på venteliste ble det min tur. "Svikne dagar" ble skrevet før Napolikvartetten og har for så vidt ikke noe med den serien å gjøre bortsett fra at det er en viss likhet i tematikk og skrivemåte. Boken er på 220 sider og handler om hvordan hovedpersonen Olga takler bruddet med mannen som forlater seg etter 12 års ekteskap.

Olga var en lovende forfatter som prioriterte (etter sterkt påtrykk fra mannen) å ta seg av hjem og barn fremfor sin egen karriere. Boken beskriver Olgas ferd mot den totale undergangen. Hun er forrykende sjalu, full av selvforakt og klarer ikke å ta vare på seg selv, ungene sine og familiens hund. Boken er lagt i munnen på Olga selv og er på den måten preget av et voldsomt raseri, men også av desperasjon. Av og til glipper det helt for henne - hun klarer ikke de enkleste ting som for eksempel å låse opp døren med den nye nøkkelen. Språket er rått og av og til svært grovt, grovere enn jeg husker Ferrante fra Napolikvartetten, men dette bidrar også til å få frem hovedpersonens voldsomme raseri.

At hun er rasende kan en forstå. Ektemannen hadde et lite sidesprang 5 år tidligere som tilsynelatende var gått over med datteren til en kollega av seg, den gang 15 år. Det viste seg at de to hadde hatt det gående alle de fem årene som var gått. 15 år - hallo Italia - hvor er dere hen?

Ferrante beskriver ypperlig hvor avhengig mange kvinner er av ektemennene sine, ikke bare økonomisk men også for ivareta sin identitet og selvfølelse som. Det tar lang tid etter bruddet før Olga gjør seg noen tanker om hvordan hun skal begynne på sitt eget liv, alle hennes tanker og handlinger er knyttet mot nederlaget og sviket til mannen.  Olga havner ganske langt utpå, men mot slutten flater det ut, hun begynner å se rundt seg og kanskje hun kan klare å begynne å leve igjen.

Jeg synes dette var en god roman, men den har ikke den indre spenningen og storslåtte miljøbeskrivelsene som jeg fant i Napolikvartetten. Hvis jeg skulle kaste terning ville det kanskje bli en femmer..

David Vann: Goat Mountain

"Goat Mountain" er tittelen på denne boken også på norsk. Jeg har hørt litt om David Vann, bl.a. var det noen intervjuer med ham når han var på Lillehammerfestivalen for noen år siden. Jeg har hatt lyst til å lese noen av bøkene hans men jeg har holdt igjen litt for jeg vet at han skriver om mørke tema og han henter mye av inspirasjonen fra sin nokså dystre oppvekst. I de første bøkene hans fokuserte han på selvmord.

Goat Mountain handler ytre sett om en jakttur. Hovedpersonen er en gutt på elleve år (vi får ikke vite navnet). Han følger med sin far, farens kamerat Tom og bestefaren på en tur til Goat Mountain der det er meningen at gutten skal skyte sin første bukk. Vel fremme på jaktområdet oppdager faren en krypskytter i kikkertsiktet i våpenet hans. Han gir geværet til sønnen for at han skal se og gutten ikke bare ser men trekker av og mannen dør. Allerede der har Vann slått an tonen - gutten gjør dette som en ren refleks og i det neste kapittelet merker vi at han ikke har noen forståelse for hva det betyr å ta et menneskeliv.

Det har til gjengjeld de andre, men reaksjonene inneholder lite refleksjon og moral men går mer i retning overtredelser av spilleregler i samfunnet og hvordan dette best kan skjules. Handlingen setter i gang et skred av konflikter, mellom faren og bestefaren, mellom Tom og de andre, mellom gutten og de voksne. Konflikter mellom moral og ønsket om å unngå ubehageligheter. Budet "Du skal ikke slå ihjel" henger i en tynn tråd her. Vann beskriver de mest primitive funksjoner i menneskenes forestillingsverden og trekker stadig frem Kain- og Abelmyten og andre historier fra bibelen. I løpet av jakthelgen opplever vi nesten helt uforståelige voldshandlinger mellom folk som egentlig står hverandre nær, helt frem til den dramatiske slutten.

Naturen er sterk tilstede, og det er en sekvens der gutten sliter seg alene i mørket tilbake til leirstedet med en dyreskrott. De andre har forlatt ham, mørket er totalt og han ser og hører demoner rundt seg og vet ikke om han kommer til på overleve. Dette er beskrevet på en måte som nesten visker ut skillet mellom menneske og natur, det er virkelig bra gjort.

Dette er svært dyster lesing, men av og til føles det riktig å kjenne på de mørke kreftene i menneskesinnet. Jeg vil gjerne lese mer av David Vann men ikke med en gang.

Torgrim Eggen: Berlin

"Det 20. århundrets hovedstad" er undertittelen på denne boken som jeg lånte like før en 5-dagers tur til Berlin i mai. Jeg så med en gang at dette ikke var noen reisehåndbok, men etter å ha lest noen sider skjønte jeg at dette heller ikke var en beskrivelse av byen Berlin i dag, men heller en bok om Berlin (og Tyskland) sin historie de siste 120 årene. Da ble den med en gang interessant for Torbjørn som aldri leser reisehåndbøker og han fikk lese den først, men jeg ble da ferdig med den jeg også før flyet gikk!

Torgrim Eggen skriver levende og godt og krydrer boken med saftige anekdoter fra hele perioden. For meg var det svært mye interessant og nytt stoff, særlig om perioden etter 1. verdenskrig når Tyskland var på randen av en sosialistisk revolusjon. Berlins heftige uteliv i begynnelsen av trettitallet hører vi også mye om. Jeg så filmen "Cabaret" på 70-tallet og den har nettopp dette som tema og gjorde det veldig levende. Her får vi med bakgrunnen og det er masse stoff om Berlings kulturliv, ikke minst om filmbransjen.

Det er tankevekkende å lese om den famlende starten til nazismen som i utgangspunktet sto nokså svakt i det åpne og liberale Berlin når vi vet hva det utviklet seg til. Det er nokså uhyggelig når Eggen beskriver utviklingen til noen av de kjente nazilederne som startet som noen nokså patetiske særlinger men endte opp med makt til å drepe millioner av mennesker.  

Jeg skulle gjerne hatt litt mer stoff om livet i Øst Berlin fra 1945-1989. Eggen skriver en god del om den politiske situasjonen frem til muren ble bygd i 1961 og han skildrer nokså levende den spente situasjonen i Vest-Berlin, men vi kommer ikke helt "under huden" på livet i øst. Til gjengjeld fikk Torbjørn og jeg dette glimrende kompensert med besøk både på  DDR-museet og på Stasi-museet.

Det finnes mange henvisninger til bygninger, plasser og parker i boken, men dette var ikke en bok jeg ville tatt med rundt i Berlin for å finne severdigheter, det var mer for å fylle hodet mitt med bakgrunnstoff. Alt i alt vil jeg anbefale denne boken til alle som skal reise til Berlin.