Ana Blandiana: Kopi av et mareritt

Vi var på en 3-ukers rundtur i Romania i sommer. Jeg liker jo å ta med litteratur fra land jeg besøker, men denne gangen kom mannen min meg i forkjøpet da han fant to rumenske bøker til meg i bursdagsgave like før vi reiste. Denne er fra 1995 og han bestilte den fra et antikvariat. .

Den andre boken jeg fikk var en større slektskrønike som ikke fikk bli med i kofferten pga vekten, men denne fikk plass selv om jeg egentlig hadde bestemt meg for at i denne ferien skulle jeg bare lese ebøker.

Jeg begynte en gang på den første boken i Orbitor-serien av Mircea Cartarescu som er en anerkjent yngre rumensk forfatter men den var tung å komme igang med og får vente til senere (til jeg har samlet mer mot??)

Ana Blandiana (navnet er et preudonym) er først og fremst lyriker. Hun arbeidet også med litteratur på andre måter, bl. a. som tidsskriftredaktør og hun var i opposisjon til Ceausescuregimet helt til det falt i 1989. Til tider hadde hun problemer med å få utgitt diktene sine i Romania.

Denne boken som ble gitt ut i Norge i 1990 er en slags novellesamling - men novellene er nesten eventyraktige og noen av dem er skrevet i et nesten drømmeaktig språk. Alle novellene kommenterer på en eller annen måte samfunnet hun lever i. De to første handler begge om mennesker som er fanget men etterhvert viser det seg at de har etablert et slags indre fengsel som holder dem fast mer enn noe annet. Den mest sprudlende er den om universitetsprofessoren fru L som har skaffet seg en høne og rugeegg til matauk.  Eggene blir klekket ut på verandaen til små bevingede engler i beste renessansestil. Fru L er forskrekket - hun er både realist og ateist men synes likevel at de små vesenene er fascinerende. Men hva skal hun gjøre med dem og hvordan skal hun kunne fortelle dette til kollegaene på fakultetet? Så er det historien om de unge soldatene som er utkommandert og står og holder hverandre i hendene som flomvern rundt en øy som holder på å bli oversvømmet.

Det var en fornøyelse å lese gjennom disse syv fortellingene, og også noen ganger riktig uhyggelig. Det er ikke vanskelig å forstå at det er en poet som har skrevet dem, språket i den norske oversettelsen er både vakkert og elegant og klarer å få frem stor dramatikk på en stillferdig måte. Jeg vil anbefale å søke den opp på biblioteket, de har den sikkert.

Kerstin Ekman: Hendelser ved vann

Denne boken fikk jeg som en gratis bonusbok når jeg meldte meg inn i "Bokklubben nye bøker" en gang på nittitallet. Ganske utrolig når dette var den boken hun fikk Nordisk råds litteraturpris for, i 1994.

Jeg hadde lest en bok av Ekman før, jeg tror det var "Hekseringene", men denne boka fikk stå i bokhyllen i flere år. Da jeg til slutt leste den ble jeg nokså fascinert, kanskje aller mest av måten boken trekker leseren nærmere naturen og menneskene i de karrige skogområdene i Nord-Sverige nær grensen til Nord Trøndelag, og jeg knyttet den også til naturen i Rana i Nordland der vi bodde på 70-tallet. Jeg husker en gang vi var på rypejakt i Virvassdalen som ligger like ved svenskegrensen og overnattet i en gammel åpen koie som godt kunne vært tilholdssted for Annie og Mia den katastrofale natten som boken starter med..

Nå har jeg lest boken om igjen etter at den kom opp i litteraturgruppen som jeg er med i. Det var et godt gjensyn. Jeg husket ikke noe særlig av intrigen så det ble nesten som å lese den på nytt, men jeg har lest "Vargskinnet"-trilogien i mellomtiden og kjenner igjen en del av naturskildringene og stemningen blant befolkningen i den ytterste utkant av Sverige.

Boken kan godt lese som en kriminalroman selv om den er mye mer enn det, og intrigen er viktig. Først møter vi Mia og Annie i bygden Svartvatnet. Annie kjenner igjen han som nå er datteren Mias kjæreste, hun så ham for 18 år siden en sommernatt da mor og datter vandret alene i skogen for å møte morens nye elsker Dan som ikke hentet dem på bussen. De to søkte ly i en gammel hytte, men Annie oppdaget et telt med et lik (det viste seg at det var to døde mennesker i teltet). Vi følger så etterforskningen av mordet gjennom distriktslegen Birger. Parallelt følger vi Annie i hennes nye tilværelse sammen med datteren og elskeren i et slags hippiekollektiv. Unggutten Johan som flykter fra de ondskapsfulle halvbrødrene og den brutale faren hører vi også mye om. Vi møter mange flere personer som har tilknytning til stedet eller som kan ha vært i nærheten av drapet og noenkommer vi enda tettere inn på livet. Det er små og store konflikter, noen åpenlyste og andre som en aner under overflaten. Mellom brødre på småbruket, mellom samer og svensker, og ikke minst er det mye rart som foregår i og rundt hippiekollektivet. Annie er en sympatisk person, men hvordan kan hun følge en så ufordragelig person som Dan? Legen Birger er det også lett å få sympati for og han blir den andre hovedpersonen i boken og etterhvert kommer disse to nærmere hverandre.

Drapet blir ikke oppklart og fortellingen tas opp igjen  der den begynte, med den voksne Mia og moren hennes, Annie. Det blir ingen ny etterforskning, men oppklaringen kommer likevel som en følge av en rekke tilfeldigheter etter noen dramatiske og triste hendelser - også disse ved vann.

Det som gjør at jeg liker denne boken så godt er at den får drapet og etterforskningen til å ramme inn det nokså trange miljøet i den lille skogsbygda og alle relasjoner blir på en måte satt på spissen, det virker nesten som naturen også er påvirket - livet stopper opp. Og så går livet likevel videre, med det uoppklarte drapet som ligger der som er verkebyll og tilslutt slår tilbake. Men det er svært mange personer å holde rede på og noen av dem mistet jeg underveis så jeg kjente dem ikke igjen i den siste delen. Kanskje skal jeg lese den for 3. gang.