Roy Jacobsen: Hvitt hav

Denne boken hørte jeg som lydbok. Vi hører lydbok når vi kjører på langtur og det er greit, men ellers er jeg ikke så glad i mediet.

Ingrid, fra helgelandsøya Barrøy er nå blitt voksen. Det er krig, året er 1944.  Ingrid jobber på fiskebruket men lengter hjem til Barrøy og drar tilbake dit selv om hun er alene. Barbro - tanten hennes er på et sykehus. Det kommer ikke klart frem hva som feiler henne - kan det ha noe å gjøre med at hun ikke er helt som andre? Guttene (Lars, Barbros sønn og Felix, sønn av presten som Ingrid tjente hos og som hun tok seg av når presteparet forvant) er begge på Lofotfiske. Men det viser seg at Ingrid ikke er alene - lik har skyllet i land og noe som ligner et lik men viser seg å være en stygt forbrent mann. Ingrid pleier mannen tilbake til livet. Han er russer og var med i en fangetransport med det tyske skipet Rigel som ble senket av engelskmennene.

Ingrid og russeren blir glade i hverandre, men han kan ikke bli værende der og snart er Ingrid alene igjen. Hun blir forhørt og mishandlet av lensmannen og en tysk offiser og havner så på sykehuset, antagelig i Bodø. Når hun har kommet seg blir hun sendt tilbake igjen på en båt som også har med seg evakuerte fra Finnmark. Nå blir etterhvert Barrøy riktig så folksomt - Lars kommer tilbake, Barbro også. Susanne, søster til Felix og de tar også imot noen av finnmarkingene som er fordrevet fra sine hjem og blir utplassert nedover hele kysten.

Livet går sin gang på Barrøy den siste krigsvinteren. Flyktningene hjelper til å bygge nye bolighus. Ingrid er gravid og på slutten av boken føder hun sitt kjærlighetsbarn.

Jeg finner to hovedtema i boken: Ingrids kjærlighetshistorie og skjebnen til de evakuerte fra Finnmark. Kjærlighetshistorien er vakkert fortalt. Det er fin symbolikk i arket med den russiske setningen som er gjentatt 3 * 3 ganger og som Ingrid først finner meningen i mot slutten av boken. Evakueringen synes jeg blir svært godt beskrevet i boken, og det gir assosiasjoner til dagens flyktningsituasjon. Jeg har hørt mye om selve evakueringen men ikke så mye om hvordan de evakuerte levde frem til frigjøringen. Det var jo så mange slags skjebner - noen var enslige - noen hadde opplevd å miste familiemedlemmer under tumultene. Det var barn som hadde kommet bort fra foreldrene sine og eldre som var alene. Felles for dem var at de hadde mistet alt, og så ble de utplassert i familier som heller ikke hadde noe særlig å rutte med. De fleste måtte også vente en stund etter frigjøringen fordi hele landsdelen de kom fra var fullstendig nedbrent.

Jeg synes også det er interessant at folket på Barrøy i grunnen vet svært lite om hva som går for seg i krigen selv om de i høyeste grad blir påvirket av krigen og okkupasjonen i dagliglivet. En dag går det et rykte om at Hitler har tatt livet sitt. Tysklands kapitulasjon i Norge oppdager de når de ser en båt komme fra fastlandet med norske flagg - dette skjer 10. mai - 2 dager etter kapitulasjonen.

Roy Jacobsen skriver godt og innsiktsfullt om livet på Helgelandskysten og om okkupasjonen, men som i den første boken (De usynlige) synes jeg at beskrivelsen av Ingrid av og til tipper over. Hun blir fremstilt nesten som et overmenneske med omsorg for alt og alle enten hun er innlagt på sykehuset med alvorlige traumer, eller er høygravid. Dette trekker boken litt ned for meg.

Antti Tuomainen: Mørkt som mitt hjerte

Aleksi Kivi mister sin mor som trettenåring. Moren blir aldri funnet. Saken blir etterforsket som sannsynlig mord, men siden henlagt. Aleksi er overbevist om at moren ble myrdet, og siden mordet er beskrevet i bokens innledende kapittel er vi enige med ham.

I nåtiden er Aleksi 33. Han har nettopp fått seg jobb som vaktmester på godset til den rike forretningsmannen Henrik Saarinen. Han var i en periode morens arbeidsgiver og Aleksi er nokså sikker på at de hadde hatt et forhold. Nå er han overbevist om at Saarinen drepte moren og vil prøve å finne spor. Aleksi har også kontakt med politietterforskeren Ketomaa som var den som etterforsket morens dødsfall. Han er svært skeptisk til at Aleksi prøver å løse saken på egen hånd.

Denne storyen kunne vært skrevet på mange forskjellige måter. Jeg synes Tuomainen klarer å gjøre en god krim/thriller av dette. Det er elementer i boken som kan minne om Raymond Chandler, ikke minst Saarinens datter Amanda som Aleksi ikke klarer å unngå å bli interessert i. Tuomainen klarer å bygge opp en uhyggestemning i og rundt den finske hovedstaden som merkelig nok er troverdig midt i det sosialdemokratiske Norden - her er mystiske rom i hemmelige kjellere, ofre som er bundet fast i en tannlegestol, sjåfører som opptrer som banditter og en kvinne som like gjerne kan være jeger som bytte. og hvem var egentlig Aleksis far?

Vanligvis liker jeg bedre kriminalromaner som foregår i et roligere tempo med mere vekt på de psykologiske spenningene som virvles opp etter en forbrytelse eller der vi følger en etterforsker som gradvis nøster opp en sak. Likevel syntes jeg denne var underholdende å lese, og jeg elsket den dystre Raymond Chandler stemningen i den. 

Tommi Kinnunen: Lyset bak øynene

Jeg har tidligere lest Kinnunens "Der fire veier møtes". Vi møter her igjen den samme familien, men "Lyset bak øynene" er likevel en nokså frittstående fortsettelse og kan godt leses alene. "Der fire veier møtes" var bygd opp av 4 (såvidt jeg husker) fortellinger med hver sin hovedperson og vi fikk bygd opp dramatikken i den nokså spesielle familien fra flere kanter. Denne boken er også basert på flere fortellinger, men her veksler vi mellom de to hovedpersonene og beveger oss også frem og tilbake i tid.

Hovedpersonene er Helena, datteren til Lahja og Onni, og Tuomas, sønn av Johannes og Kaarina og Helenas nevø. De er begge to "annerledes". Helena mister synet som lite barn. Hun er svært flink til å klare seg men blir likevel sendt til Helsingfors på blindeskole der hun vokser opp  med etterhvert god kontroll på seg selv og synshemmingen sin men med en dyp ensomhet og lengsel etter familien som hun bare treffer i feriene. Tuomas oppdager tidlig i ungdommen at han er homofil. Det er ikke mulig å leve ut homofili på landsbygda i Finland på syttitallet og det er heller ikke så lett når han flytter til Helsingfors så han blir avspist med kortvarige, nedverdigende forhold.

I bakgrunnen har vi den på mange måter dysfunksjonelle familien. Tuomas foreldre er varme og kjærlige mennesker, men i bakgrunnen rår farmor Lahja som har innkapslet seg i et skall av kulde og hardhet. Gamlemor Maria, mor til Lahja som var en svært viktig matriark i "Der fire veier møtes" møter vi her bare som et svært gammelt menneske, Helenas mormor.

Det er noen sider ved boken som jeg liker svært godt. Jeg synes Kinnunen gir gode skildringer av barndomshjemmet (både Helena og Tuomas vokste opp i huset som farfar Onni bygde opp to ganger, før og etter krigen). Det fremstår både som et trygt hjem men også som et sted fult av bånd og stengsler. Tryggheten synes jeg kommer spesielt fint frem der vi møter Helena som jentunge der hun passer på lillebroren sin Johannes og beveger seg frimodig og sikkert rundt i huset fordi hun kjenner alt og vet hvor allting står. Boken utforsker ensomhet og utenforskap, spesielt hos Tuomas som ikke klarer å forsone seg med å være utenfor. Helt til han møter sin Osku og kan etablere noe som ligner på en liten familie.

Helena har for lengst forsonet seg med å være annerledes. Hun har hele livet jobbet hardt med å klare seg ute i samfunnet - teller skrittene mellom gatehjørnene, blindeskrift lærte hun raskt, hun har svært god kontroll over hverdagen. Hun finner kjærligheten også i ektemannen Kari og lever godt sammen med ham. De får ikke barn, og etter noen aborter er det noe som skurrer i forholdet. Når det skjærer seg helt har hun bare ensomheten igjen.

Jeg ble grepet av Helenas historie, men jeg klarer ikke helt å engasjere meg i Tuomas liv. Jeg vet ikke hvorfor. De mange sprangene i tid gjør den litt vanskelig å¨fordøye, og av en eller annen grunn blir dette mer vanskelig med Tuomas historie. Boken ikke blir en helhet for meg.

Gaute Heivoll: Over det kinesiske hav

"Over det kinesiske hav" er fortellingen om ekteparet som starter er hjem for såkalte åndssvake (som de ble kalt på 40-tallet) på Sørlandet et sted. Gaute Heivoll har skrevet en rekke romaner basert på virkelige hendelser og skjebner og dette er en av dem.

Det unge ekteparet bygger opp et hjem for sine egne barn og for klientene som de overtar omsorgen for fra det offentlige mot en godtgjørelse. Dette gjør de i god, kristen ånd og vi får fortalt historien gjennom ekteparets sønn.

Dette er på mange måter en vakker historie. Det var som kjent helt andre holdninger til psykisk utviklingshemmede på 40-tallet enn i dag, og vi har hørt mange skrekkhistorier. Men her får vi en beretning om et hjem som blir åpnet for en søskenflokk på 4 barn som alle trenger omsorg i større eller mindre grad. I tillegg losjerer også et par enslige menn i huset som nok ikke ville klart seg ute i samfunnet. De fire barna blir plassert på et rom på loftet. Der spiser og sover de under sin storesøsters vennlige men bestemte regime. Ellers har de nok ikke noe lavere levestandard enn familiens egne barn. De blir gjennomgående behandlet med varme og respekt, ja til og med kjærlighet fra det engasjerte ekteparet - og også fra naboer og lokalsamfunnet.

Det er en roman med lite ytre handling, men det er noen dramatiske avsnitt der familien opplever sin egen tragedie som kommer til å påvirke dem alle, ikke minst hovedpersonen. Og også i sorgen blir de fire barna på loftet inkludert.

Til tross for de tragiske hendelsene er det mye humor i boken også, ikke minst har de to losjerende mange småpussige uttalelser og innspill. 

Mot slutten av boken blir de fire søsknene etter tur overført til den store institusjonen Nærlandsheimen. På sekstitallet var storinstitusjonene ansett som det ypperste innenfor omsorg for psykisk utviklingshemmede. 20-30 år senere ble disse institusjonene avviklet for å plassere klientene i lokalsamfunnet i stedet.......

Jeg synes dette var en fin bok å lese, og Gaute Heivoll er helt makeløs når det gjelder å blåse liv i menneskeskjebner og lage god litteratur av det.

Jan Guillou: Mellan rødt og svart

Dette er nummer 3 i romanserien om de tre brødrene Lauritsen fra Osterøy som vi nettopp har lest/hørt oss  igjennom på langturer med bilen (på svensk - derfor ble tittelen sånn).Vi befinner oss nå i mellomkrigstiden og det er først og fremst Tyskland og fremveksten av nazismen som er i sentrum selv om vi også hører en del om Laurits familie i Saltsjøbaden i Sverige i begynnelsen av boken.

Jan Guillou er en mester i å gjøre historien levende for oss. Det blir litt om de røde, vi hører om drapene på streikende i Ådalen i 1931 og vi blir kjent med det røde, kulturelle miljøet i Berlin som både Sverre og Christa, Oscar sin kone er engasjert i. Men det blir enda mer om de svarte. Vi får bl.a. svært mye interessant informasjon om interne stridigheter blant nazistene. Miljøet rundt Berlinolympiaden i 1936 er ypperlig beskrevet. Dette må Jan Guillou ha satt seg grundig inn i.

Forholdene blir etterhvert uutholdelige for Sverre som nærmest flykter hals over hode da forfølgelsen av homofile tiltar. Så må Oscar få familien ut av Tyskland når det viser seg at Christa har en mor med jødisk bakgrunn. Laurits derimot kan reise fritt mellom Sverige og Tyskland og få hjelp av sønnen Harald som er blitt SS-offiser til å prøve å sikre familieformuen.

I den yngre generasjonen er det nazisten Harald vi får mest kjennskap til. Laurits har en datter, Johanna som ser ut til å utvikle seg til en selvstendig, radikal ung dame, men vi hører ikke så mye om henne.

Dessverre er personskildringene altfor overfladiske til at jeg kan si at dette er en god roman. Av og til synes jeg hovedpersonene nesten blir som pappfigurer som ikke lever sitt eget liv men bare skal illustrere historiske hendelser.   Han går også litt langt i å skrive inn personene sine i enkelte historiske hendelser. Det kan bli litt for mye av det gode - de blir litt som linselus.

Katja Petrowska: Esther, kanskje

Denne forfatteren dukket opp da jeg googlet rundt to gode bøker jeg har lest om Øst-Tyskland under den kalde krigen: Uwe Tellkamps "Tårnet" og Eugen Ruges "Når lyset svinner". Dette er hennes debutroman. Skjønt jeg diskuterte flere ganger med meg selv om dette var en roman eller en selvbiografi. Til slutt landet jeg vel på at det kan forsvares å kalle det en roman.

Boken handler om en ung kvinne, Katja på jakt etter sin egen forhistorie. Katja Petrowskaja er født i Ukraina, i Kiev i 1970 og har bodd i Berlin siden 1999 og hennes bakgrunn er til forveksling lik hovedpersonens. Jeg synes hun klarer å holde en distanse mellom forfatteren Katja og bokens Katja gjennom hele romanen, selv om det er helt opplagt at materialet er fra hennes egen familie. Men boken handler i liten grad om forfatteren selv - hun blir speilet som viser oss alt det andre.

Katja sin bakgrunn er for det meste jødisk, så mange av hennes slektninger ble drept under jødeforfølgelsene under krigen. Selv var hun med da familien flyktet fra Kiev da tyskerne nærmet seg, og de klarte seg. Nesten alle jødene som befant seg i Kiev da tyskerne kom ble drept i den forferdelige massakren i Babi Jar. Katja kjenner deler av sin slekt og sin historie, men hun ønsker å utdype dette, få et mer helhetlig bilde ( for å bli et mer helhetlig menneske?). Hun intervjuer selvsagt nålevende familiemedlemmer, og så reiser hun. På kryss og tvers i det mangfoldige Øst-Europa. Byer som nå er polske, tyske, ukrainske, russiske. Hun bruker gamle fotografier, gatenavn, arkiver og noen ganger kommer hun også over folk som husker noen av hennes slektninger.

En grandonkel utførte et attentat mot enn tysk ambassaderåd i  Moskva i 1932 - hun finner arkivmateriale fra rettsaken som bringer lys over historien. Bokens tittel henspeiler på farens bestemor som kanskje het Esther - hvorfor vet ikke faren det sikkert? Jo, han har aldri kalt henne annet enn babusjka. "Esther" ble etterlatt i Kiev da familien reiste, hun var for skrøpelig og naboene skulle ta seg av henne. Dessuten skulle de snart komme tilbake.....  Historien om hvordan hun møtte tyskerne under BabiJar-massakren er uforglemmelig.

Mange av historiene kjenner Katja til fra før, men for oss er de nye, og alltid dukker det opp nye personer som er eller ikke er en del av slekten og tilsammen veves det et mangfoldig bilde av Katjas slekt. Det er det bare fragmenter, bildet blir aldri ferdig - bare større.

Av og til synes jeg at det er vanskelig å vite hvor forfatteren vil. Hva vil hun egentlig vise oss - leserne? Men så blir jeg likevel lokket videre i boken og det betyr ikke så mye, jeg er bare med på reisen.  Jeg likte tross alt å lese boken, den bidro til å fylle ut mitt bilde av Øst-Europa litt mer - et vell av folkegrupper, stadig skiftende grenser, sorg og savn som en del av alle familier.