Grunnen til at jeg valgte å lese denne boken var dels at den vant Nordisk råds litteraturpris for 2017 og dels at jeg synes temaet mor-datter relasjoner kan være veldig interessant. Boken er nå under oversetting til norsk. Jeg leste den på dansk som ebok og det gikk aldeles utmerket.
Bokens hovedperson Tara vokser opp på Fyn med en mor som er svært åndsfraværende. Moren tar seg gjerne av folk som det har gått dårlig for i livet men er lite opptatt av datteren. Tara er skoleflink, kommer inn på realskolen og blir engasjert i et skoleteatermiljø. Hun søker så til teateret, drevet av lengsel etter den oppmerksomheten som en skuespiller kan få og som hun ikke har fått hjemme.
Tara reiser til København og får noen mindre roller men det blir ikke til noe mer. Hun har nok en kreativ åre men hun mangler selvtillit og substans og snart er hun i fri drift i forskjellige miljøer i København. Hun blir et lett bytte for folk som vil utnytte henne - blir fengslet og deportert fra Israel når hun prøver å hjelpe en palestinsk venn, inngår så et proforma ekteskap med en innvandrer som ikke faller særlig heldig ut og lever av diverse strøjobber. Så langt er boken er skrevet i 1. person. Tara observerer og reflekterer men vi merker likevel at hun er psykisk ustabil.
Resten av boken er skrevet i 3. person. Tara blir gravid. Det er et stramt og kaldt regime på fødeavdelingen i tråd med 70-årenes syn på barsels- og spebarnspleie. Dette har en svært negativ virkning på den sårbare Tara og hun reiser hjem fra sykehuset med datteren Siri uten å være skikket til å ta seg av henne. Det klarer hun heller ikke og Siri blir satt i fosterhjem i flere periode av oppveksten. Og Siris far, Tore? Han er innom en sjelden gang men reiser så ut i verden og det går mange år til han berører Taras og Siris liv.
Tara klarer såvidt å kare seg opp igjen, lever på sosialstønad og har noen småjobber og Siri flytter hjem. Men Tara er i dårlig stand til å ta vare på seg selv og enda dårligere til å gi datteren en godt hjem. Siri klarer seg på et vis, selv om hun savner alt som hun forbinder med et normalt liv - bake boller, invitere til bursdagsselskap. Hun vokser opp til å bli svært selvstendig og får en overbærende holdning til sin mor. Siri er et intelligent barn, gjør det godt på skolen og er svært flink til å tegne. Hun er på mange måter mer voksen enn moren. Hun presser Tara til å få reise vekk for å gå på skole allerede tidlig i tenårene. Tara gir etter og fra nå av tar Siri fullstendig styringen over sitt liv.
Hittil har vi fulgt Tara og opplever Siri gjennom Tara men i resten av boken følger vi Siri og Tara i hver sine avsnitt. Tara faller lengre og lengre ned i samfunnet. Hun holder det gående med å følge med i datterens liv og utvikling og sper på med nervetabletter og av og til alkohol. Siri selv har hun korte og sporadiske møter med og hver gang de møtes ligger det tunge spenninger i luften.
Siri blir kunstner og klarer seg godt, men hun vil ikke inkludere Tara i livet sitt. Hun knuger på minnene fra barndommen da hun periodevis ble neglisjert av Tara og opptrer som regel kaldt og avvisende mot henne selv om hun føler sterke bånd til moren. Det gir en nesten klaustrofobisk følelse å lese disse partiene i boken.
Siris far som nå er blitt en fremgangsrik fotograf dukker opp. Han vil gjerne ha kontakt med Siri men samtidig vil han ikke ta noe ansvar for henne. Han tar til slutt sitt eget liv og nå er Tara virkelig Siris eneste pårørende.
Siri har stor fremgang som kunstner. Tara engasjerer seg dypt i virksomheten hennes, går på utstillinger og blir etterhvert en ganske god kjenner av kunstarten. Men så skjer det ting i livet hennes som sender henne enda lenger ned i samfunnet, hun blir kastet ut av leiligheten og havner på gaten. Siri prøver gjentatte ganger å få kontakt med henne.
Siri engasjerer seg i forberedelsene til demonstrasjonene i anledning FNs klimakonferanse COP15 og vil lage en film om det som sitt neste kunstprosjekt. Men hun blir brutalt arrestert og innbrakt av politiet i likhet med mange andre tilskuere. Til tross for opplevelsen av politivold tar hun kontakt med politiet for å etterlyse Tara. Mot alle odds får hun god kontakt med politiets saksbehandler Mikael og langt om lenge finner de Tara. Det blir et godt gjensyn. Tara flytter inn til Siri for en periode. Nå har hun fått en reell omsorgsrolle for moren og begge parter aksepterer situasjonen som den er. Tara kommer gradvis til hektene igjen. Siri har slått seg sammen med Mikael og har omsider klart å legge historien bak seg. Mot slutten av boken gjør Tara seg endel refleksjoner om mor, far og barn - samhørighet, avhengighet og løsrivelse som kanskje oppsummerer forfatterens tanker med boken.
Når jeg begynte å lese boken hadde jeg ventet meg en roman der jeg kunne kjenne meg selv igjen. Jeg har selv en datter og er både mor og datter. Men dette var en helt annen roman enn jeg hadde forestilt meg. Den handlet like mye om å falle igjennom i dagens krevende samfunn, leve på bunnen av samfunnet. Kirsten Thorup er politisk engasjert og dette skinner igjennom når hun beskriver demonstrasjonene ved COP15 men også når hun skildrer livet til uteliggerne i København. COP15 blir opplever jeg som en vekker for Siri - hun blir voksen og tar ansvar for moren i stedet for å lukke seg inne i en boble av selvmedlidenhet.
Det er mye som er bra og som gir dypt inntrykk på meg. Taras ubehjelpelighet som nybakt mor. Taras aldri sviktende trang til å hjelpe mennesker som har det vanskelig - og kanskje kombinert med lav dømmekraft?. Det uforløste forholdet mellom mor og datter. Taras forhold til teaterprofessor Høegh. Siris lengsel etter en "normal" og "vanlig" barndom som Tara verken kan eller vil gi henne. Og Taras tilsvarende neglisjering av alt det som kunne gitt henne en slik "vanlig" tilværelse.
Jeg har også flere innvendinger mot boken. Jeg synes ikke sammenhengen mellom den observerende og reflekterende Tara i bokens første del henger helt sammen med den utflytende Tara vi møter senere. Det er akkurat som hun mister all gnisten når hun slutter å skrive selv, i 1. person og går over til å bli observert i 3. person - og det var vel ikke meningen? Skildringene av barselavdelingen etter Siris fødsel er hjerteskjærende og jeg kjenner igjen enkelte trekk fra mine to barnefødsler på 70-tallet. Likevel skriver Thorup om en total neglisjering av pasientenes ve og vel som virker overdrevet. Vi snakker om samme tiden som Dea Trier Mørch skriver om i "Vinterbarn" - det var ikke bare uforstand på fødeavdelingene. Jeg synes også at boken er for lang. Det blir litt for mye gjentagelser av Taras nesten patetiske forsøk på å få kontakt med Siri og Siri sin brutale avvisning av moren selv om disse partiene er nødvendige og viktige for boken.
Alt i alt var dette likevel en bok som engasjerte og berørte meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar