lørdag 3. mars 2018

Marlen Haushofer:Veggen


Bilderesultat for veggen haushofer  vita

I transittområdet på Arlanda på vei hjem fra Vietnam fant jeg denne boken. Jeg kjøpte den ikke, men heldigvis fantes den også på Stavanger bibliotek. "Veggen" kom ut for første gang på norsk i 1994 men den østerrikske forfatteren ga den opprinnelig ut i 1962.

Den kvinnelige hovedpersonen er på hyttetur i fjellet sammen med noen venner. De andre drar en kveld inn til landsbyen mens hun velger å bli igjen på hytta.Når hun våkner om morgenen er hun fortsatt alene og går ut for å finne de andre. Da blir hun møtt av en usynlig vegg som viser seg å være uten ende. Veggen isolerer henne fra resten av verden. Hun får noen glimt av noen områder på den andre siden fra et høydedrag i nærheten. De få skapningene hun kan se der er ubevegelige og etter noen dager skjønner hun at de er døde.

Boken er fortalt i jeg-form som et tilbakeblikk,  2 1/2 år fra den katastrofale hendelsen, og beskriver hvordan kvinnen har greid seg i denne perioden sammen med de få dyrene hun har rundt seg. Med hjelp av en del verktøy og litt mat hun finner i hytten og på en seter i nærheten og sin egen selvoppholdelsesdrift klarer hun å overleve. Det er hardt arbeid med å holde holde i gang en liten åker med poteter og bønner og en slåtteeng. Hun kom over en drektig ku som skaffer henne melk og smør. Hunden Luchs blir hennes kjæreste venn og en katt slutter seg til den vesle "familien". Litt vilt er det også i skogen og det er nok av brensel.

I begynnelsen tenker hun mye på årsaken og omfanget av ødeleggelsene. Store deler av verdenser ut til å være ødelagt av en katastrofe, hun vet ikke om det finnes andre levende mennesker på jorden og hun er i alle fall privilegert som er i live.Og hvorfor har dette skjedd? Er det en en slags straff for alt det onde som menneskene har utrettet? Er det jorden selv som slår tilbake? Vil hun noensinne bli funnet?

Kvinnen finner noe papir og skrivesaker i hytten og begynner å føre dagbok, men mesteparten av tankene hennes går til de daglige gjøremålene og til omsorgen for dyrene som hun regner nesten som familiemedlemmer. Det tar ikke så lang tid før hun innser at hun egentlig ikke savner den gamle tilværelsen. Mye var tomt og overfladisk og hun finner fred i sinnet når hunkan oppleve stillheten sammen med hunden Luchs.

Ettersom månedene og årstidene går merker hun gradvis hvordan skogen og naturen kommer tettere innpå. Det blir vanskeligere å holde slåtteengen åpen. Det er også en tøff kamp å holde liv i kua og kalven som hun kaller Stuten. Når boken avsluttes har det nettopp skjedd noe som vil gjøre livet hennes enda vanskeligere. Og det er snart slutt på skrivepapiret hennes.

Noe som fascinerer meg med denne boken er hvordan kvinnen relativt raskt tar inn over seg den store katastrofen, men likevel går løs på tilværelsen sin med en slags stoisk ro. Hun er gift, har barn, har venner, hun regner med at de alle må være døde, hele hennes tilværelse og alt hun har tilhørt og hørt om er utslettet. Og så streifer hun rundt på oppdagelsesferd og bygger opp en slags familie av noen husdyr, en familie som hun føler stort ansvar for å holde i live som henne selv. Kanskje Marlen Haushofer også sier noe om hvor tynt skallet av sivilisasjonen og kulturen vi omgir oss med i virkeligheten er?

Boken kunne godt ha fått en plass i dagens litteratur med sin vinkling på menneskets forhold til naturen.   

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar